Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Browsing Category Uncategorized

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas*Side 20-23 (Bok 1-2012)

BARE BRØD av Sigve Lauvaas*Side 20-23 (Bok 1-2012)
M.Skjelbred ill.
Side 20

SANG
Huden vår tar imot
Og sender ut.
Kompakte er våre dager.
Luften er fuktig og varm.
Huden synger
Og løser seg opp i luften
Til en liflig melodi.
Tonen stiger høyere enn fjell
Og gir oss solen tilbake.
Lyset renser kroppen
Som vann og kjærlighet,
Som ord og frukt fra Edens hage.
Huden vår er som et barn
Som lærer å gå.
Huden kjenner ingen grenser
Før målet.
REGN
Nå faller regnet.
Regnet faller friskt på bakken,
Som et modent eple.
Regnet kommer inn fra havet
Og bøyer seg imot oss,
Og kysser støvet.
Ingenting er som regnet
En tørr sommerdag
Når vannmagasinene er tomme
Og kornet brenner på bål.
Regnet vasker jorden,
Og holder liv i menneskene
Fra dag til dag,
Som lyset fra Jerusalem
Som aldri slokner.

Side 21
PÅ GJERDE
Barna sitter på gjerde
Uten badehåndkle.
Som små spurver sitter de og vipper
I morgensolen i Alta.
Barna sitter hvorsomhelst
Og finner ut av seg selv
Ved å se på de andre, kjenne på huden
Hva som er poenget.
Barna blomstrer og blomstrer
Og drysser kronblad ned til oss gamle
Som tygger ristet brød
Og tenker på regnet.
Det er kanskje best å kle av seg,
Så klærne ikke blir våte
Og bakkene ikke så bratte,
Og verden ikke så delt?
Ja, motvillig kunne vi hengt på gjerde
Som et plagg, og ventet
Som en klatrerose
Til den elskede gikk forbi.
I sola kunne håndkleet vinke
En sensommerdag,
Mens barna gikk nakne på stranden
Og fanget krabbe i Alta.
DETTE
Dette har jeg opplevd:
At noen kom imot meg som en due
Og ble borte, nesten uten ord,
At landet ble som en sky som fløy
Og ble til et stearinlys. –
Jeg har opplevd øyner i lyngen
Som det vakreste i livet,
Og en engel som gir kjærlighet i overflod.

Side 22
TID
Tiden reiser med ekspressfart
Og stryker alle spor på stien.
Bare kirketårnet står igjen, og en rute
Som er avkrysset, hellig.
Tiden er et skip som seiler over alle hav,
Og tar alle med som passasjerer.
Vi dufter asfalt og frukt, by og land,
På vår reise i romskipet.
Stillheten er ingen uttrykk for tiden
Som maler og kverner, kimer og blåser
I falleferdige seil.
Tiden er været fra dag til dag i det blå osean,
I åndedrettet som tar oss med som en himmelfugl
På flukt fra vannmassene og orkanen
Som truer de levendes land.
ALDER
I min alder ser jeg bare gullkister.
Solen stryker over båren,
Og myke hender blir sterke.
Snoren er klippet av, men tiden går videre
I nye fasetter, i nye rom.
Og fuglene kvitrer snart som før.
Det er en tid for alt.
Og åndedraget vårt er snart
En pust fra det hinsidige.
Høsten gir gull i lauv og li,
Og noen skilles og blåser bort med vinden.
Men ingen er glemt av Gud.
Snart er greinene nakne, og jorden fryser,
Og snøen dekker gravene.
Bare båten er igjen, uten årer og seil.

Side 23
LENGSEL
Lengselen er heftig,
Og bølgene skyller mot land.
Fjellet skinner i solen.
Jeg søker din nærhet nå.
Hver kveld ligger jeg våken
Mens gradene synker mot null.
Jeg lengter etter Maria
Som gav meg sin kjærlighet.
Jeg lengter etter et fyrtårn
Som favner alle på jord.
Jeg lengter etter skatten
Som er mer enn perler og gull.
Lengselen bryter i meg
Og vekker min glade sjel.
Jeg er en fattig flyktning
Som lengter etter ord.
Gi meg vann og brød, min venn,
Så jeg kan skrive navnet ditt,
Med åndens kraft.
Gi meg en hellig ring.
DU SKINNER
Du skinner for meg.
Du er en ekte orkidé med gylne skåler.
Du er gull, røkelse og myrra,
Som drypper fra greinene.
Du er lyset som renner i fjellet
Og når meg på vandringen.
Du er eviggrønn og vakker.
Du smiler imot meg med åpne armer
Og løfter min sjel mot stjerner.
Du er den nye vin som vekker oppsikt
Og bugner fra evighet.
Du er en rennende kilde, en brønn
Som aldri tømmes.
Du er et hjerte fra Israel, uten svik.
Og du møter meg i porten
Til det hellige Jerusalem.
Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas* Side 17-19 (Bok 1-2012)

BARE BRØD av Sigve Lauvaas* Side 17-19 (Bok 1-2012)
Side 17
NÆRHET
Jeg prøver å gripe ordet,
Prøver å fange lyset.
All min sjel prøver å synge
Ammen og Kristus
Inn i mitt bortgjemte hjerte.
Ære være ditt ord.
Jeg kan ikke se kraften,
Men jeg kjenner at den virker
I mitt innerste, i ånden,
Som beveger meg dag og natt
Til å synge for barnet
Og de hjelpeløse i rommet.
Ordet er som en elv
Som stadig flommer over.
Og jeg går mot kornhøsten
Med oppløftet hode,
For jeg vet at gresset er grønnere
På andre siden av havet,
Der oppstandelsen gir evig liv.
TRÅDER
Nye tråder er kommet til, nye variasjoner i veven
Lyser imot oss som et bilde
Av de hellige tre konger.
Og apostlene reiser ut, som de unge i dag,
Med tråder til en ny vev,
Hvor alle mennesker er med.
Tråder er åpne, uten begrensninger. Og lyset skinner
Og spinner gullrammer til alle navn
Som er innlemmet i stammen.
Vi er alle en tråd som spinner i eget hus
Og vekker jorden til å spire og gro,
Så landskapet blir en edens hage
Med frukt som gir visdom og evig glede.

Side 18 
HJEM
Stadig er jeg borte,
Og mine begrensninger er mange.
Å oppdage meg selv i landskapet
Er som å få synet igjen.
Forvandlingen i mennesket
Skjer kontinuerlig for sjel og kropp,
Så alle kan se at vi skinner
Som nyutsprungne gåsunger
Langs hele veien.
Om det er morgen eller kveld,
Så vil vi hjem til vårt eget slott,
Til steinørkenen Jeriko
Der syke ble helbredet
Av ordet som gav oss alt.
DRIFT
Vi driver på havet. Vi er i drift
Som tømmerstokker mellom store kontinent.
Vi vasker oss i livets hav, og blir formet
I drift mellom øyer og skjær.
Vi driver gjennom verden, og flakker,
Som i rådville, uten navn og mål.
Vi er villfarne på flukt i sterk vind, i bølger
Som slår oss mot fjellene
Og skaper oss om til leirkrukker
For tørste høvdinger.
Vi driver fra nord og sør, fra øst og vest,
Og kjenner kreftene i strømmen
Som virvler i dypet, og skaper liv
I driftige sjøfolk.
Vi driver fra gamle merkesteiner i en jolle
For foreldreløse. Vi driver i land som rekved,
Og brenner bål for kjærligheten,
Så ordet kan bli levende igjen.

Side 19
Å VÅKNE
Å våkne på et lite skjær
Og kjenne at du og er der,
Gjør verden til et himmelrom
Der jeg og du skal leve.
Som elskede fra Paradis,
Vi skjelver som et lauvblad,
Og møter opp ved hanegal
Og synger om å skape.
Vi våkner på en øy i vest
Og kjenner stormen godt.
Den river hus og hjem og alt,
Foruten drømmen vår.
Vi våkner for å leve nær
Den ene som ble til for oss.
Så kjenner vi en mektig kraft
Av kjærlighet til barnet.
De elskede på holmen din
Skal ro og fiske, bygge hus.
En dag er verden skapt på nytt
I glansen av det nye liv.
KULDE
Kulden splitter vår verden, og sprenger fjell.
Menneskebarnet roper etter varme
Fra de første ustødige skritt,
Men kulden river og sliter i oss til vi stuper.
Kunne vi rekt hverandre en hånd, fjernet grensene,
Og sett hverandre med åpne øyner, og lyttet mer til ordet?
Ja, kunne vi møtt hverandres blikk med kjærlighet
Før isfjellene hoper seg opp i havet, og fisken dør?
Kunne vi finne de verdige ordene, som er visdom og gullkorn,
Som åpner stengte dører, og har vennskap som mål?
Se, kulden binder oss, og dreper det daglige brød på jorden.
Vi trenger et hjerte for våren og livet som synger hver morgen til oss.
Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas – Side 13-16 (Bok 1-2012)

Side 13
STEIN
Mennesket er som en hugget stein,
Sprengt ut av fjellet, ut av grunnvollen,
Til en sikker bolig.
Alle dager er født i våre liv.
Lyset dekker oss med nåde.
Mørket skygger oss, så vi kan finne hvile.
Som et kraftfullt tre dekker natten oss
Og svøper oss i søvn
Til en sikker dag.
Vi kan bli rustet av havbunnen, vårt liv kan rokkes
Av det brølende osean.
Men hjertet er evig, og sprenger alle grenser.
Det følger oss på veien som en hyrde
Som vokter sin kjæreste.

BOR
Vi bor ved fjellet, ved en vulkan.
Vi er fjellfolket som klamrer seg fast, dyrker og sår.
Vi ser det spirer, men mettes av tiden,
Som merker oss med jernhånd.
Vulkanen raser, og fjellet brenner med høye søyler
Som renner i havet.
Vi bor på en øy, i utkanten av verden,
Der rystelsene ennå pågår, der jorden er varm
Og bekkene tørker inn.
Vi arbeider med å finne en vei ut,
Og ser etter båter og en ny havn.
Vi roper og ber etter brød og vann, etter sikkerhet.
Og merker at gnistene dør,
Og et nytt land stiger fram or havet.
Det er Surtsey ved Island,
En blomst av ild.

Side 14
SKRIVE
Jeg skriver, og er vitne til ordet
Som favner alle med sin glans.
Ordet dekker livet
Som et teppe med ville blomster.
Jeg skriver lauvet inn i stuen, skriver
Skogen og fjellet tett inn til hjertet,
Og holder denne nærheten
Som et barn til brystet.
Jeg skriver, og puster lys inn i ordet
Som dekker hele verden.
Med vinger flyr ordet fra munn til munn
Til et gjennomsyret hjerte.
Jeg skriver med vinger av gull
Alt du ser mellom disse permer,
Mellom jord og himmel,
Og stryker blomstene som et barn.

JEG KOMMER
Jeg vil komme på innsiden
Og stryke deg over pannen
Som jeg stryker en kjær venn.
Jeg vil betrakte deg fra alle synsvinkler
Og kle deg med kjærlighet.
Jeg vil strebe etter å nå deg.
Og hvert øyeblikk er en mulighet
Å løfte min sjel mot din sjel.
Og jeg føler at du er på innsiden
Når jeg kjenner varmen sprer seg,
Og dine øyner innbyr meg
Å komme hjem.
  
Side 15
EN SAMTALE
Jeg vet at du var nøkkelen
Til en samtale som fant sted
Under månelyset.
Jeg erindrer dette øyeblikket
På et høyere plan,
Der du var en engel
Med bare godhet og varme ord.
Med lampen avslått
Kom du til meg med honning
Og ville blomster.
Om jeg snublet gav du meg en gnist
Med øynene som funklet og lyste
I middnattsolens land.
Du var nøkkelen til helligdommen
Og stien til kirketårnet.
Om jeg falt i mørket, trøstet du meg
Og gav meg en ny melodi.
Nå ser jeg fra innsiden
At jorden er vakker og rund
Som et egg i øyværet.
LYKKE
Lykkelig er den som kan se en bjørkestamme
Med lauv i vinden, og lyng
Som jublende danser
Mens barna lytter etter fuglekvitter
Der båtene ror ut.
Lykkelig er han som møter henne,
Og kjenner pusten som en kraftig grein
Som aldri, aldri vil gi opp.
Lykkelig er brudgommen som lytter
Når hjertet hvisker i greinene
Og forteller om kronblad
Som aldri fikk se lys.

Side 16
GITAR
Jeg åpner min gitar.
Hva skal jeg spille nå
Som ingen skal vite?
Hvem spiller på mine strenger
Før solen går ned?
Flyktige dager er et minne.
Og minnenes tid er forbi
Når trosten synger i reiret
Og høsten kommer
Som en tyv om natten.
Jeg spiller for de husløse
Som går på søppelfyllingen.
Jeg åpner min munn for perler,
Som deles likt til alle.
Jeg er opptatt av rettvinklede hus
Som vokser som trær på marken,
Og åkeren som blir asfalt
Med tårn og spir.
Ta vel imot katten som vandrer
Hvileløst fra hus til hus
Og spør etter det daglige brød.
Ta vel imot fuglen som synger
På toppen av de evigrønne trær.
FUGL
Fuglen slår vingene sammen,
Og dagene blir kortere.
Vi stryker oss over håret og tier
Til de hvite bussene.
Vår døende båre ligger i hukommelsen
Som en oppløftet sjel
Med fuglevinger.
Vi kjenner oss som lysets barn.

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas – Side 9-12 (Bok 1-2012)

Website counter
Side 9
SÅ LANGT
Så langt er det mellom meg og deg.
Jeg kan nesten nå deg med et ord
Fra klosterhagen.
Så langt må vi gå før vi treffes igjen
At skogen er svart,
Og eventyret er slutt
Og fuglene har reist.
Ja, så langt rekker midt hjerte
At det når inn til det innerste i din sjel,
Enda du ikke vet det.
Jeg lengter så sterkt at hendene dirrer
Og himmelen blinker i stjerner,
Og hvert pust blir et kjærtegn til deg,
Min evige gullklokke.
FORTELLE
Den som reiser har noe å fortelle,
Den som lever kan se
Bruer over havet, høre musikken
I fremmede ord, i hemmelige bevegelser.
Den som reiser i verden og setter spor,
Forteller om livet
Som fra sitt eget hjerte.
Det forteller om pakten mellom oss og Gud.
Vi forteller om å bygge og seire
I en hellig forandring, om å følge skipet
Til neste havn som er åpen
Og som tar imot den som søker hjem av glede.
Den som reiser forteller om grenser og porter
Til en verden som spiller sjakk, og glemmer
At vi er konge og dronning
Som fører livet videre til verdens ende.  

Side 10
KOM IKKE NÅ
Kom ikke nå med dine blemmer.
Snakk ut om ditt liv.
Slekten må streve, og kjenne
Kraften som ebber ut.
Kom ikke med ditt ansikt
Som det første du gjør.
Rens deg og gå i båten,
Før det blir for sent.
I begynnelsen var havet
Stille som et speil.
Nå tenker jeg bare på bølger
Og båten som forsvant.
I livet er vi sammen, og deler hus.
Vi lever og dør i tiden
Som vugger oss tusen mil.
Vi klatrer og bygger et alter
For kjærlighet og tro.
Og tenner et bål for barnet,
I håp om å møtes igjen.
Så seiler vår skute svanger i mange år,
Mens landene vokser sammen
I kjærlighet og fred.
Og menneskene løser gåten
Som frigjør kropp og sjel.
Og ånden fyller rommet
Som lyser i evighet.
ØYNER
Om du lukker dine øyner et sekund,
Er du like nær.
Ingenting er som øyner
Som fester seg på innsiden.
Det er kjærlighet uten grenser.
Side 11
ROPET
Ropet kommer fra det evige rommet.
Hvem roper dette navnet?
Øynene står ut i blomst, stråler i ømhet
Over vår nakne hud.
Er det et varsel, som fra en dyp brønn?
Fjernt fra oss er lengselen
Å komme hjem, der alderen opphører.
Vi er overgrodd på denne siden.
Vi er treller, som Israel i Egypt.
Ropet bryter gjennom mørket.
Den første morgen er ikke ny for oss.
Vi har vært her før, som barnet,
Og sett mirakelbrønnen.
Stjernene er over oss. Høyt henger frukten.
Høyt der oppe bor englene.
De roper ikke, men venter oss
Når tiden er kommet.
SØLV ELLER GULL
Hammeren slår. Det lyser i verden.
Slagget ligger igjen utenfor kongens gruver.
Hammeren slår hele veien,
Og vi kommer nærmere morgenrøden.
Porten står åpen og lyser.
Hammeren slår mens vi går i takt
Og kjenner ropet fra det innerste rommet.
En klokke kaller fra fødestuen.
Forvandlingen er i luften.
Snart kommer Den store mester.
Vi er formet og elsket, og vennen er med oss.
Vi søker å komme nærmere tiden,
Som skal hviskes ut når reisen er slutt.
Hammeren slår, og vi aner bildet
Som forvandler oss i skyer til evig liv.

Side 12
KRAFT
Det er kraft på vei.
Hvert vindpust er en kraft
Som løfter oss.
Hør fuglens vingeslag
Kommer inn til oss.
Forvandlingen skjer i et nu.
Kraften tvinger seg frem
Som en løvetann,
Som lyset, som barnet.
Kraften er underlagt livet
Og lydighet til ordet.
Det er vårt håp.
Om havet bryter, kan båten finne land.
Og alle trenger en havn
Der kraften blir åpenbart
I kjærlighet.

MYSTERIER
Det jeg visste, vet jeg ikke nå.
Det som var tiltenkt meg er borte.
Blomsten er visnet, gresset er brunt.
Vi er omsluttet av mysterier.
Jeg var født til å elske.
Jeg var kronet med gull,
Før nederlaget.
Tausheten gav meg en bitter smak.
Jeg har gått gjennom ørken
Og har lengtet etter kraften fra ordet.
Men ingen kunne nøre ild,
Uten den ene.
Jeg løfter mine øyner mot lyset,
Og ser tusen engler i ring. 
Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas – Side 2-8 (Bok 1-2012)

BARE BRØD av Sigve Lauvaas – Side 2-8 (Bok 1-2012)
Side 2
BARE

Bare havet er rundt oss,
Og åndedrett av skog
Som bærer livet på en smal sti
Til mitt og ditt hjerte.

Bare det daglige møte
Får oss til å flyte som liljer
Og glemme korset,
Som alle må bære på veien.

Bare vi to er sammen
Om den nyfødte prinsen
Med det storslåtte navnet
Som lyser i fjellene.
MIN NATT
Jeg var i ordet som fyller jorden
Med natt og dag
Og dømmer alle med visdom
Fra det høyeste.
Jeg var den ene av mange
Som fant veien til bålet,
Hvor ordet ble kjent
Og Kristus innlemmet
I grunnvollen.
Jeg var en stein i fyllingen,
Og ble utvalgt i mørket
For å lyse på jorden
Som et hellig vitne.
Jeg skal vokse inn i huset
Som er bygget av engler
I hengivenhet og trøst
For de etterlatte.
Side 3
BARE
Om bare jeg kunne være nær
De skriftlærde
Så kunne jeg åpnet bøkene og lest
Navnet bak alle navn.
Før alt kunne jeg vært, i opphavet,
Og festet anker
Før båten dro ut til fjerne land
Og språket ble delt.
Om bare jeg kunne lese skriftene
Til de hellige som var utvalgt,
Så ble jeg født på ny i ånd
Som barn av ordet.
Bare veven ble ferdig,
Kunne jeg med Guds kjærlighet
Binde mørket,
Så lyset alltid var i våre hjerter.
HUSK
Husk at jeg er alene
Og trenger daglig brød,
Og krefter til å løfte visdommen
Inn i rommet med syv segl.
Jeg er taus og dveler ved ordene
Som kommer med vinden
Mens havhesten pløyer og barna sover
Etter klokkene fra tusen tårn.
Husk vi er på reis, og setter spor
Som følger oss på veien
Og prøver oss for dommeren
Den siste dag i alfabetet sin verden.
Side 4
ORD
Hvor er ditt ord?
Den evige gåten reiser sin rygg.
Du er ordet som lyser i verden.
Jorden er rund i stjernehuset
Over Betlehem.
Øyet ser oss som intet så,
Før porten ble åpnet
Og pergamentrullen lest av engler.
Ordene drønner som malm
Og kommer frem i dagen som smykker
For den som tar imot.
HØYT
Høyder og dybder kjenner ingen
Uten den som har satt grensene
Og har visdommen i sin hånd.
Den som bærer lyset har også en vei
Som er synlig for alle folk
Som kjenner navnet.
Ordet og navnet seiler inn i verden
Og åpner porten til helligdommen
For alle mennesker.
Det nærmeste en kommer Getsemane,
Før natten gjør opprør,
Er i lyset hos Herren.
Det ingen visste, det visste den levende
Med tid og mål uten grenser
For alle i stjernehuset.
Side 5
LENGE IGJEN
Tror du det er lenge igjen
Før navnet kommer på veggen
Og smykker fjell og vidder
Med mild og deilig vind?
Hart er vi prøvet, og åkeren lyser
Av modent korn,
For høsten er nær,
Og vinteren kommer snikende.
Tror du vi må igjennom alt dette
Under månen, mens det er natt
Og ingen ser veien?
Gamle og fattige finner hverandre
Og går på stiene sammen
Mot en utkikkspost
Der ordene fødes igjen
Av vin og brød.
BARE
Bare takk er ikke nok å gå videre
Og vitne om underet på Jæren, om alt
Som skjer rundt månen som favner og lyser
Inn vinduet i huset ditt.
Bare tårer er ikke nok til å svømme ut
Til alle som ligger i vannet, oppslukt av bølger
For å redde den ene i nåden,
Uten de navnløse kommer tilbake.
Bare navnet kan føre oss sammen til brønnen
Som gir av seg selv til evig liv,
Når vi drikker, og spiser av brødet som vitner
Om skapelsen fra Alfa og Omega.
Side 6
FJELLET
Som ørnen flyr jeg mot fjellet
Og finner min hylle der.
Jeg er underveis i tiden
Og kjenner det spirer og gror.
Som menneskebarn må jeg tåle
Stormen som herjer iblant.
Men urokkelig ser jeg mot fjellet
Og øyner en himmel der.
Jeg tilhører jorden som treet
Og fester mine røtter dypt.
Som gull blir jeg forvandlet
Til duften av din kjærlighet.
LILJE
Du ble min lilje i stormen
Og danset imot min kyst.
Jeg elsker deg mer enn noen.
Min lengsel er uavbrutt.
Du drar meg med troens øye
Som lyser i ånd og sjel.
Du gir meg ditt ømme hjerte
Av visdom og kjærlighet.
Jeg skriver ditt navn, min lilje,
Og favner ditt rike bord.
Du er for evig min engel,
Min elskede morgensol. 
  
Side 7
FLUKT
Ensom flykter jeg nå
I en gjennomsiktig natt.
Himmelen er blå,
Og jorden har en evig sommer.
Jeg er langt ifra alt,
Og flykter med lette ben.
Fuglene flyr i mønster
Mot en varmere kyst.
Jeg flykter i ensomhet
Inn i mysteriet,
Der blomstene alltid er nye
Og dagen en åpen dør.
Her kan jeg gå mellom liljer
Og kjenne meg varm.
I duften av lyngkledde vidder
Hviler jeg i din barm.
HAVET
Jeg reiser på havet. Min venn er med.
Jeg reiser de tusen mil.
Og livet vugger på reisen min
Og skyene brytes i ild.
Jeg reiser i stormen og står på dekk
Som styrmann fra A til Å.
Jeg leser og hungrer en skyfri kyst
Med kjærlighet, tro og håp.
Og havet kommer igjen og igjen
Og minner om tidens tann.
Jeg drikker mitt beger gammel vin
Og ankrer i det hellige land.
Side 8
NAVN
Jeg bærer ditt navn i lyset
Og i hemmelighet.
Dypt inne i meg er navnet
En lengsel – å få se
Ditt ansikt,
Og kysse sin hånd.
Jeg går frem i verden
Og sperrer øynene mot fjellet.
Jeg roper ditt navn
Og hører etter din stemme.
Jeg våker og ber
Og kjenner din kraft
Fyller meg.
Ditt navn er for alltid livet
Som roper i hjertet
Med en mild stemme:
Ta imot ordet
Som gir verden fred
Og fyller våre kar
Med levende vann.
VANN
Vann er det største.
Som en klippe lyser det i speilet
Og gir oss en ny soloppgang.
Stadig dypere må vi gå for å tørste.
Og vi drikker av lengsel,
Og blir helbredet.
Vannet gir liv og kraft, og setter dype spor i verden.
Av dette vannet ble livet til i skapelsen.
Og som blomsten spirer, åpner barnets øyner
Og gir oss håp for fremtiden.
Vannet er bindeledd mellom alle generasjoner,
Som lyset og mørket, i lengsel og smerte.
Vannet er kilde til evig liv. 




Uncategorized

Lyrikk – SigveLauvaas

BEKK OVER  ENG
DIKT – Sigve Lauvaas
«««««««««
HØRE


Jeg er 12 år nettopp,

Og har skrevet mine første dikt.

Noen tankestreker

Til å fordøye maten,

Og etterpå sove, sove.

Det ligger i meg ennå

At jeg må sove for å høre

Min egen stemme, ordene

Som skal ut.

Jeg står opp, og har glemt,

Men noe er igjen: –

Følelsen av å ha møtt et lys

I et hellig rom.


HØYDE

Jeg må opp en bakke

For å se mine egne skrifttegn

Seile i vinden.

Jeg må opp til et høyere platå

For å se bøker bli lastet ned

Til jorden.

Jeg må videre inn i rommet

Og høre stemmene fra fjellet og viddene,

Som berører min sjel.

MINNE

Jeg skal ikke lete lenger, men leve

I et vakkert minne. Høre susen ifra landet,

Kjenne vinden trekke meg til aftenlunden,

Der den ene gir meg hetebølger.


Så må jeg ditt øye få velsigne. Og din sjel

Vil alltid bli min drøm. Jeg håper du kan tilgi, kjære.

Sakte nevner jeg ditt navn som hellig,

Og solen lyser sølv og gull fra deg.

ELV UNDER SNØFJELL
Gammel gard  i fjellsida

Website counter

 Blogger: 

sigvelauvaas12.blogspot.no  (Skrik og Madonna * Bok 12-2013) 
og sigvelauvaas11.blogspot.no (Jeg kommer til deg * Bok 11-2013)
+++++++++++
Uncategorized

L Y R I K K – SIGVE LAUVAAS

L Y R I K K – SIGVE LAUVAAS
Ill.

REGN
Jeg elsker regn.

Regn i håret er som perler.

Regnet triller ned min bratte rygg

Og legger seg i mange rom:

Over, under, ved siden,

Og langt i fra.

Det renner vann mot havet.
Og noen bader der.

Forelsket går de uten klær

Og smiler til hverandre.

Jeg er den vakreste,

Fordi du elsker meg.
Så er det høst igjen,

Og regnet stormer mot vår kyst,

Det plasker, pisker, slår,

Og lynet blinker.


Hold deg fast, og legg deg flat.

Golvet rister i et brak.

Så blir det stille,

Og ventetid før neste regnskur

Som skyller vei og tak.


Så kommer regnet rolig

Mot vår dør, som en katt,

Og tripper litt,

Og legger seg i pytt i pytt,

Som barn så ofte gjør,
Og smiler bredt.

Og regnet triller ned en sydvestmage,
Ned et tre, og legger seg,
Og venter til neste regnværfest.

Sigve Lauvaas

Website counter