Browsing Category Uncategorized

Uncategorized

LANDSKAP* I-V (1965-69) DIKT Sigve Lauvaas s.1-13

April 2, 2013

LANDSKAP

I-V

Dikt

1965-1966

1967-1968

1969

Sigve LAUVAAS

NOBEL FORLAG

FØREORD

Med denne samlinga av dikt har eg funne plass for dei første vers, dikt frå 1965-1969, ein samling i fem deler. Dette er ein revidert og utvida utgåve. – Eg har måtta fila og pussa på ein del av dikta, men så har også lang tid lide. Mest alle dikta som nå stig fram i bokform, er ikkje tidlegare komne på trykk. Det er eit vell av tankar som bur i mennesket. Og det er underleg med dette ordet – som får sjela til å lyfte seg. Vi er nok alle på veg med noko, berre vi kjenner etter.

Soga fortel om Ordet si skaparkraft. Eg sjølv brukar ordet i dikt. Det er ein del av livet å setje ord på tankane, det er trøyst og styrke i tida. Eg ønskjer at mange vil finne hugnad i orda som nå kjem, silte og ferdige. Ord er som eit brev, det vil gjerne

møte nokon heime.

Dette er første samling dikt frå mi hand. Å la desse dikta kome for dagen, er som å utgje seg sjølv. Diktinga har auka på seg for kvart år, med ein topp i 1971 og 1972. Vegen for oss alle kan vere kroket, men fram skal vi – med heile vår sjel. Opne er vi berre for dei næraste. I dikta brettar eg livet ut. Slik er eg, slik har eg levd. Og ingen kan gøyme seg for sola. Og sanninga skal fram. Vi er berre tenarar for Ordet.

Dikt frå min kvardag kan vere tunge og triste, men i blant stig sola fram. Med denne samlinga er første bandet i serien DIKT I SAMLING eit faktum, og eg ønskjer alle gode lesarar til lykke på reisa i eit nytt landskap.

Forsand, 17. juli 1990. Forsand, 17. juli 1992. Helleland, 17.juli 2007

Sigve Lauvaas

Lauvås Forlag 1994

Nobel forlag 2007

ISBN 82-7187-011-1

FØRSTE DEL – DIKT 1965

MIN FAR

Min far, dette landskap,

desse arbeidsnevar,

jorddyrkaren, gartnaren, bonden,

skogsmannen, steinmannen, hjartemannen,

min far i ein båt på fjorden

på sine gamle år.

Han tykkjer han må gjere noko

med den vassjuke molda

og grev og grev,

veitemannen, kjeldemannen,

min far.

SOMMAR

Nå er dagen komen, nå veks blomen

og sola stig og borna spring

og verda syng

og fuglen byggjer av strå sitt slott.

Høgt syng dei små i dal og li

ein sommar.

EG TENKJER

Eg må tenkje om verda sviv,

om alt går rundt seg sjølv.

Eg går i fjell i tidleg vår,

eg høyrer fly.

Eg drøymde krig natt etter natt,

eg bad til Gud

at kampen måtte gå forbi,

og eg vart fri frå mareritt,

og vinden ulte:

Tida har det beste svar.

BJØRK

Eit bjørketre, eit tre med lange røter

kryp inn i stova, inn

i alle folk,

og fuglar byggjer

og dreg sin veg.

Ei bjørk er sogesus i meg.

Eg kan ikkje hogge mitt eige tre,

kan ikkje gå med eit banesår.

Varleg kjempar vi, varleg trør vi

og går vår veg

og høyrer ord og namn

og klemt frå kyrkjetårn.

I MØRKE NATTA

Nå søv eg, søv i natta, søv

og tida dreg forbi.

Eg drøymer tidt, eg har ein draum

og vaknar

og ser sola snur.

Mørke natta.

Snart vil ljoset stige

og du vil vere der.

Eg står under eit tre aleine

og du er i vinden

og vi går ein morgontur.

I NATTA

I natta seine eg såg ein engel,

ein kvit engel, eller

var det Jesus.

Tanken sveiv, tanken steig mot himmelen

og Gud stod ved sida mi.

Eg var urørleg, svimmel.

Så gjekk eg ut i hagen min.

SKULE

Ein gut gjekk til skule

sliten, trøytt.

Læraren gav lekser, men

guten ville ut i skogen.

Han la seg under eit tre

og sovna der, og vakna

då skulen var slutt,

og guten var glad.

Guten gjekk sin eigen veg

ut i verda, og fann gull.

Han stridde for landet

og hadde diktargåva, og teikna.

Han døydde tidleg. Minne

reiser seg, og bileta fortel.

Guten var mild som ei sol,

men kvass som ei øks i ord.

EI GRAN

Ei gran er ei gran, ei osp ei osp.

Eit tuntre har mange greiner.

Vi er tre med hender i luft.

Vi har vinterfrakk.

Medan sommarsola skein

beit fisken i fjorden.

Fuglen fauk frå grein

og vinden kom og vinden kvein.

Og elgen renn inn i skogen

i lange svarte netter,

og grana dirrar og månen skin

i snø og vinterspor.

VÅRTONAR

Vinden skuva mot osp, mot gran,

sola i åsen blenka.

Lykkelege tider, eg ventar ein ven.

Spegelen gir oss eit bilete

og talar så reint som eit hjarta.

NOREG

Det landet eg kjende

som liten gut,

var Noreg med øyar og skjær.

Dei ukjende land ser eg bort ifrå

når Noreg, mitt land, er meg nær.

Eg ser det så for meg

på havet, det blå,

det landet i nord, som eg er ifrå.

Noreg, Noreg.

MIN GAMLE STAV

Min gamle stav, mitt gode stø,

du kjære, la meg ikkje trø.

Du er meg til glede,

du er meg til gagn.

Når natta kjem

er du mi segn.

LANDSKAP

Opp og ned, bort og fram,

Det er livets altargang.

Audmjuk må vi alle vandre.

Døden er bak alle andre.

Vi skal leve. Lat det skje.

La oss alle finne varmen,

kjærleiken i vinduskarmen,

vakne opp i landskapet.

EG SKRIV

Eg skriv namnet,

og namnet skriv meg.

Livet er kort.

Kor gamal er eg?

Eg skriv i stein.

Ordet skal vara.

Ordet er gåva.

Alle lyt svara.

Eg skriv namnet,

og namnet er eg.

Livet er blomen

på Herrens veg.

DU FINN IKKJE NOKON

Ingen er som du.

Du finn ikkje nokon på vegen

som er akkurat slik.

Ingen blad på treet

har same nett av trådar.

Ingen vev i Herrens hus er kopi.

SOL

Så lenge eg lever er du mi sol,

Ei stjerne i livskvelden.

Eg ser deg i draum.

Eg lengtar til deg,

Natt og dag, så lenge eg er,

Og du er mitt lys,

Kraft og veg, på blåe hav.

Eg elskar deg.

ANDRE DEL – DIKT 1966

VEGEN

Vegen kan vere bratt

for ein liten kropp,

vegen kan vere tung

for ei gamal kjerre.

Men ungguten må halde fram

og jenta må aldri gi opp.

Vegen skal møtast for alle.

Vi er alle ein veg,

og vi skal alle svare

for det vi gjer.

UNGDOM

Ungdomen går til skule, ungdom les,

ungdomen skjønar mykje, og dei ser.

Det går fram med tida.

Tida er her.

Det rullar som havet, som bylgja

fram til ei ny verd,

fram til siger.

JORDA SKJELV

Det er langt på natt, jorda skjelv,

ørkensanden sveipar over Afrika.

Menneskebarnet leitar i sanden

etter ein oase, vatn.

Kamelane stuper, ørkenhundane gøyr

før dei roar seg.

Jorda skjelv for våre føter.

Alt er i oppløysing.

Det kan ikkje halde fram slik lenge

med dirrande sol,

med blod langs vegane.

LIVET

Nå skal eg på nytt få leva

og veksa i ord og draum,

og saman med husbonden slita

og vera ein silkesaum.

Nå skal eg stiga, og takka i hand

dei vener eg møtte.

Eg skriv ned i ei bok det eg veit,

og ein gong skal slekta få kjenne min veg,

og striden eg braut, og livet,

og alt eg laut lida.

Eg skal finne fram perlene,

Krystallkula og spegelen,

Og dikta i syner og draumar.

SOV GODT

Nå er det mørkt på jorda. Sov godt.

Sov alle fuglane mine.

Og du skal sove, vesle bror.

Sov godt, sov i fred.

På bordet står ei krukke med gull.

Sov godt i natt.

I morgon kjem di eiga mor frå Afrika.

Du er ein skatt, ei perle fin.

Sov, min vesle bror, og drøym og drøym

at alle born har det godt på jord,

at alle våpenhus er brende ned.

I morgon skal vi synge, bror, om fred.

DET GAMLE EIKETREET

Den gamle eikekrona bøyer seg i storm.

Vinden ruskar i greinene

og jagar over mark og eng.

Dyra står med luta nakke

og ser den siste timen kjem.

Det brakar laus, det blenkjer lyn

frå himmelkvelv.

Soga får nye namn. Gravplassen ventar.

Våren kjem grøn, og hausten,

og vinteren kjem,

og eika står med sin veldige kropp

og ragar i sky.

Så kjem orkan,

og eiketreet brest, og jorda skjelv,

og borna og dei vaksne græt.

Så vert det kveld.

I DRAUMEN

Eg gjekk i draum, i skog og fjell,

eg gjekk med ord og forma dikt.

Eg låg og stirte mot ei stjerne,

eg talte med Gud Fader sjølv,

eg planta tre.

Av Ordet vart vår skapnad til.

Av Ordet forma Gud si verd.

Ordet, det er draumen min:

å skape lys slik Herren gjer.

ORD

Orda kjem som lys i meg,

som syner, bilete og draum.

Kvart ord er lykter på ein veg

Som fører opp og fram.

Mot høge tindar går min sti.

Eg elskar å sjå verda frå ei stjerne.

EIN TANKE

Ein kveld skal du sitje med augo i sky

og ri på blåe berg.

Alt vert så kjært når vi reiser ifrå

og alt vert så stort og godt.

Kvar tanke krinsar kring huset då,

alle som levde og alle som song.

Her var eit rike, eit verdsrike,

og amerikabåt. Det var ein gong.

Det inste i alle er som ein merg.

Her lagrar vi vonde og gode år.

Om kvelden heisar vi alle flagg

og går mot ein evig vår.

VI STEMNAR FRAM

Mot himmelheim går båten

ved dag og natt, i stille og i storm.

Det surrar frå ein paveby,

det går eit stille tog i angst for liv og sjel.

Eit himmelbarn, ein satans træl,

ein i rikdom, ein dødsdømd.

Vi stemnar fram.

VINDEN FORTEL

På havet voggar bølgene,

i hagen spirer blomen,

i skogen fyk fuglane,

i kvelden skrik hubroen.

Om natta søv du og eg,

om dagen er vi vakne

og blæs som strå og lauv.

Då vaknar vi og ser,

og du ser på meg,

og eg er strå i vinden

og lauv på treet.

Og vinden blæs og syng.

*10

SKYTTAREN

Skyttaren skaut ei kråke.

Han hadde ikkje mat.

Han kunne ikkje lenger leve

på turrsleikt fat.

Til våren, til våren, sa alle.

Då ville tida snu.

Han kunne vel leve til våren?

Men skyttaren ville ikkje svelte.

Han skaut seg ein bjørn.

Så ribba han kråka og bjørnen

og levde til hausten,

då fekk han eit banesår.

Han døydde og vart gravlagd,

og på grava står:

Her kviler Skyttaren,

han levde av bjørn og kråkelår.

Nå er det stille i fjellet

og skogen er kald og kvit.

EDEL

Kjære Edel, vesle Edel,

du vekte meg or grav.

Du held ditt auga på meg.

Det gjer meg ung og glad.

Kjære, vesle Edel.

Korleis skulle eg levd

om ikkje du var god?

Du er gleda i livet.

Du er som ei sol.

*11

KAMP

I grus, i sand, i mold…

eg låg og grov,

eg trygla og bad etter løynde ting

og feste augo i mold.

Slik er det i Helheimen,

trudde eg då,

å leve blant makkar og troll.

Eg hadde ei bør å dragast med,

ein tanke som dømde meg ned.

Som fjording låg eg og kjendest ved

havet som skvulpa og slo,

og frå toppen av fjellet eg såg

Dalen og kyrkja og gravene der.

Men lengten kom

og røysta slokna mest.

Kvi låg eg og mukka her?

Nå går eg som ein sjukling,

men er eg sjukling eg?

Eg var tyrst og vond,

det brast.

HELSING

Vi er bedne til å vere evig gjest.

Frå barneår har vi lov å kome.

Så søkjer vi heim til den glade fest

som byrjar når livet er omme.

SKULE

Eg føler at vegen til skulen er tung og lang.

Men sola skin, og ein les og grin.

Så er det visdomen kjem, og dagane går.

Så kjem liv i trea, og lyngen syng.

Skulen vert trøyst og hamn for den unge gut.

Heile livet vert fylt av lykke.

Eg lengtar og les, og draumane vert mitt smykke.

*12

BERNDOTTE

Ei kvinne i sin fulle vekst

stod rank og såg i det klare vatnet.

Her spegla ho seg for fyrste gong.

Ho såg seg sjølv, sine eigne trekk,

sitt lange, mørke, krølla hår.

Ei kvinne i sin fulle vekst.

GRIND

I min ungdoms vakre vår:

Eg er gammal.

I mi sjel eg lengting får

Til den store verda.

Grinda er open.

Eg reiser min veg,

Heilt til Amerika.

Ein stad er planta eit lite frø,

Og det veks eit tre, og ein skog.

Ved sida renn det ei elv så fin.

Der føddest eit barn i Jeriko.

Og åra vert mange, og sola skin,

Over stokk og stein.

Draumen om fuglen som fauk i li

Er komen igjen.

Grinda er open. Eg ser eit barn

På veg til eit himmelfjell.

Og snart er ho her, i eit anna syn,

Ho er fager som blomeeld.

Eg ser inn i stova. Eit lite lys.

Eg skulle hatt alle her.

Ei stjerne sloknar, men nye kjem.

Eg elskar dei alle, eg.

*13

NOREG

(Min song, 1966)

Det silar sol over berg og dal,

og vakkert strålespel på marka.

Nå er det vår, og vi heiser flagg.

Og blomelivet vakna.

Hjarta gler seg i song og spel

og helsar dagen med hugnad.

Størst av alt er nå kjærleiken.

Gud signe åker med grøda.

Sjå dagen jublar frå fjell og mo

og minner oss om å takke.

Barn og vaksne har breie smil,

og kyrkjeklokkene kimar.

Det er som Noreg er nytt og fritt,

og alt er song og glede.

Ha takk for landet du har gitt.

Vi syng i kor til di ære,

BYEN

Langt borte er byen med uro og mas,

og bilar romlar i magen.

Byen vaknar når sola kjem,

og folk går til sitt arbeid.

Byen skin med kalde flir,

og alle borna er heime.

Nå er det sundag i tusen mil,

og parken er så øyde.

Sjølv går eg byrg til eit vennelag,

og møter presten i døra.

Gud signe maten, og kvar ein dag,

kvar sjel i byen må smake.

Uncategorized

LANDSKAP** (1965-66) Dikt av Sigve Lauvaas s.19-27

April 2, 2013

Side 19-27

MEG SJØLV

Eg skrumpar inn, eg fell ifrå,

og det eg vil, er det eg må:

Sjå Den norske løva,

gå inn gjennom porten,

finne meg sjølv der.

Eg tenkjer og trur:

mennesket er ikkje berre ei gåte.

Og fell eg ifrå,

må andre sjå.

Vi treng framtidsvoner

å leve på.

DRAUM

Då eg sovna inn i kvelden

og draumen reiv meg med –

såg eg guten min i farten,

høyrde fossen

og vakna.

Han kom inn døra.

Draumen kjem og fer.

Guten hadde gått over myr,

heim til farsgarden.

Her var vår med grøne vollar

og sola spegla seg.

VEGEN

Vegen er bratt, fjellet er steilt.

Himmelstigen er draumen.

Og syner kjem frå fjerne land.

Alt er eit under. Kvinne og mann

leikar som born i skogen.

Og vegen stig mot det vakre nord.

Borna syng i englekor,

og presten les fastebøner.

Side 20

EPLETREET

Heime har vi epletre, mange epletre.

Ser du dei i rad og rekkje,

så er det lett å telje.

Epletreet ved huset. Bestemor sitt epletre

vart råka av lynet ei natt,

og trestammen vart splintra i to,

men epletreet har vokse saman nå

og ber god avling

annakvart år.

Det er søte eple,

og mange andre sortar eple.

Far er ein podemeister.

Kan du sjå treet frå vegen?

Ser du eit gamalt tre?

Men epletreet skal stå.

Epletreet er eit minnetre

frå den gong bestemor levde.

Ho planta treet, eit lite frø.

UNDER EIT PLOMMETRE

Så mange tankar som fer forbi.

Eg skriv dei ned,

og legg dikt på dikt i eit perleskrin,

og søkk det i myra.

Om hundre år er plommetreet borte,

men dikta mine – i myra

skal nokon få sjå ein dag,

og undre seg.

Side 21

EIN GILD DAG

At eg skulle sjå deg,

og du meg,

det gjorde meg glad.

Om vegen til ditt hus

var bratt å gå,

eg gjekk kvar dag

eg kunne kome i frå.

Vi hadde ein hest,

fem kyr og gris.

Om sommaren gjekk vi

og plukka bær.

Eg møtte deg,

og alt gjekk så lett.

Eg ser deg i alt.

Du er den eg vil ha.

JESUS GRET

Lasarus døydde. Jesus gret.

Han græt når du ikkje kan fylgje hans bud.

Jesus si hand er ei hjelpande hand.

Han trøyster og lækjer di sjel,

han gjev styrkje til deg,

du som roper hans namn.

Jesus elskar deg.

Han reiser deg opp or grava,

han gjev deg si hand.

Jesus opnar si dør til himmelen.

Han skriv ditt namn,

og han ropar deg ut or mørkret.

Du er i hans famn.

Jesus elskar deg.

Side 22

GRØNE MARKER

Grøne marker tidleg,

før snøen har gått or fjell.

Grøne marker i menneskedjupet,

ein grøn kveld.

Ungdom, så grøne som marka,

ungdom med blad og blom.

Grøne marker for alle

som gjev styrke og mot.

Grøne marker for dyra.

Grøn er din barndoms dal.

Grøne marker for livet

som gjev oss sitt kvad.

SAMLING OM SONG

Dei samlast, dei song

dei unge. Eg var ei kvardagssjel.

Kvar kunne mitt hjarta brunne

sterkare enn her?

Samling om song og tonar,

samling om liv og latter.

Kven gav den fagre dalen,

kven gav dei fagre skattar?

Nokon fekk sjå seg sjølv,

andre fann nokon å lyfte.

Alle fekk bør å bere,

alle fekk røyne sin styrke.

Dei unge i dag, dei unge

med song i sitt hjarta og livet,

dei unge som eig ei framtid.

Gjev sola måtte skine.

Side 23

MOR

Så mykje du gjorde og gjer,

utan klage.

Så stor glede du eig i borna.

Så fine draumar for oss

at gleda di var å gi,

gi kjærleik og varme.

Å SJÅ INN I FRAMTIDA

Å sjå inn i oss sjølve,

det er framtida vår.

Å sjå kven vi er

kan gje opne sår.

Vi toler ikkje svaret,

det kjem som ei mare.

Å sjå inn i framtida

er å sjå inn i ljoset.

Ingen kan gjere det

utan å verte blind.

Vi sjølve er framtida,

og svaret, at vi er til.

I KVELD

I kveld er eg einsam, i kveld er eg ikkje glad

Eg går med eit svik i hjarta.

Eg hugsar kvart ord eg sa – og ho sa.

Det er kveld, og eg er aleine i verda,

i ein skog, på eit fjell.

Her står eg, og ho som eg ville eige, gjekk heim

I kveld kan alle få meg. Eg er til sals i kveld

Hjarta er uroleg. Eg pinest å gå slik.

Eg skal vekse og verte ei borg.

I kveld skal eg gå inn i borga, legge meg ned

og kvile. Eg skal vakne under open sol

og draumen skal fange meg – i kveld.

Side 24

EG LEVER

Dette er meg, sjølve meg.

Mitt hovudplagg er teke av.

Eg står ved elva Eufrat og græt,

eg står ved ei open grav.

Eg lever, eg lever som ein Abraham

som tok sin hyrdingstav og gjekk

der Herren synte veg.

Eg lever mitt eige liv, eg ser

meg sjølv gå bort ein dag.

Eit slott står att,

og kven skal arve det?

Eg lever, du, eg lever sjølv

om livet er så tynt som tråd.

Gud skapte oss. Gud skapte med sitt ord

og gav oss augo til å sjå.

FERIEDRAUMEN

Å ha det fritt og flott som byfolk har,

å gå i gatestøv ein dag

og finne parken, med ein benk,

og blomar tett ved sida mi.

Eg orkar ikkje tenkje på eksamen nå,

eg orkar ikkje bere så mykje bøker

på min veg. Ei bør er nok.

Tida krev. Eg spør meg fram til ven, til ven,

og går i vind og klagar ikkje. Eg er fri

og tenkjer fritt, men spør:

kvar skal eg finne venen min

i landet mitt og ditt?

Side 25

I DRAUMEN

Ein sommarkveld med vindauget ope.

På bordet ligg eit ark, eit brev.

Eg skulle skrive for lenge sidan.

Det er ein draum eg ser.

Ho skreiv til meg, ei hjartegod jente.

Eg sit i rommet og tenkjer.

Det bankar på,

og nye augo kjem på vegen.

Og livet blømer fritt. Eg pyntar huset,

og dreg til deg i draumen.

Ei fager kveldssol smiler i rommet.

Du er det vakraste eg veit.

Du er vårsol, lengt,

god som gull,

eit hjarta med heilag fred.

I JESU NAMN

Vi blundar inn i Jesu namn.

Vi vaknar med Frelsaren om bord.

Vi går vår veg ei lita stund,

så møtest vi,

så ser vi alt hos Gud.

Han gav oss ljos, han gav

si eiga sjel for oss.

Hans kjærleik er vår trøyst,

og vegen går om Golgata.

Han gav seg sjølv

for oss.

Side 26

NÅ ER EG FRI

Nå er eg fri frå skulen, nå

kan eg leva fritt,

nå kan eg setja eigne krav

og krevje fridom for vår bror.

Nå kan eg synge fritt min song

og gå igjennom eld og vatn

og finne sjølv det inste

i mennesket, i natta.

Nå er eg fri.

TIDA GÅR

Snart er vi gamle folk. Eg eldest, eg.

Den elsk eg gav, den elsk eg fekk

var vigd til deg.

Den tid som krev vårt rekneskap,

er Herren sjølv, min Gud.

Gi alle må få leve trygt, i fred og tru,

og kjenne deg, som er vår rette far,

mens tida går i veg på hjul,

til vinning eller tap.

VERDA

Verda er ein blomehage.

Kor mange menneske er blomar?

Sjølv er eg konge, ein fuglekonge

som fyk over alle land.

Ei ånd trivst best i fugleverda.

Her er fred mellom alle.

I april, når blomane sprett

skal eg så frø på marka.

Sidan skal eg døy, men leve

i himmelriksverda med Gud.

Trøyste dei små, og lære vegen,

og Herrens heilage bud.

Side 27

NATT

Med sol i hav, med folk på dekk,

med fisk i garn, og fugl som skrik,

er landet som eit eventyr.

Og månen kjem med gull og sølv,

og fisken vaker til min song:

Eg elskar deg.

Snart er det jul, snart blæs det opp,

og alle halar siste fangst,

og alle får eit farleg strev

å finne land.

Regnet kjem, og regnet ristar

hus og heim.

Vi elskar våre born, vi elskar

dei som elskar oss.

Og dagen går og natta kjem,

og draumen tek oss med.

Ei lydlaus kjerre svingar inn.

Vi er i natta, du og eg,

i eventyret.

HELSING

Helsing til alle ved fjorden:

Jesus går kringom i dag.

Han er sigerherren,

han fører deg fram

til fridom og fred.

Og der får du alltid sjå

herlegdomen, livet i all si prakt.

Slik Gud skapte verda,

slik vil han det skal vera:

utan synd, utan død,

utan naud og last.

Uncategorized

LANDSKAP** (1965-66) Dikt av Sigve Lauvaas s.10-18

April 2, 2013

Side 10-18

EIN TANKE

Ein kveld skal du sitje med augo i sky

og ri på blåe berg.

Alt vert så kjært når vi reiser ifrå

og alt vert så stort og godt.

Kvar tanke krinsar kring huset då,

alle som levde og alle som song.

Her var eit rike, eit verdsrike,

og amerikabåt. Det var ein gong.

Det inste i alle er som ein merg.

Her lagrar vi vonde og gode år.

Om kvelden heisar vi alle flagg

og går mot ein evig vår.

VI STEMNAR FRAM

Mot himmelheim går båten

ved dag og natt, i stille og i storm.

Det surrar frå ein paveby,

det går eit stille tog i angst for liv og sjel.

Eit himmelbarn, ein satans træl,

ein i rikdom, ein dødsdømd.

Vi stemnar fram.

VINDEN FORTEL

På havet voggar bølgene,

i hagen spirer blomen,

i skogen fyk fuglane,

i kvelden skrik hubroen.

Om natta søv du og eg,

om dagen er vi vakne

og blæs som strå og lauv.

Då vaknar vi og ser,

og du ser på meg,

og eg er strå i vinden

og lauv på treet.

Og vinden blæs og syng.

Side 11

SKYTTAREN

Skyttaren skaut ei kråke.

Han hadde ikkje mat.

Han kunne ikkje lenger leve

på turrsleikt fat.

Til våren, til våren, sa alle.

Då ville tida snu.

Han kunne vel leve til våren?

Men skyttaren ville ikkje svelte.

Han skaut seg ein bjørn.

Så ribba han kråka og bjørnen

og levde til hausten,

då fekk han eit banesår.

Han døydde og vart gravlagd,

og på grava står:

Her kviler Skyttaren,

han levde av bjørn og kråkelår.

Nå er det stille i fjellet

og skogen er kald og kvit.

EDEL

Kjære Edel, vesle Edel,

du vekte meg or grav.

Du held ditt auga på meg.

Det gjer meg ung og glad.

Kjære, vesle Edel.

Korleis skulle eg levd

om ikkje du var god?

Du er gleda i livet.

Du er som ei sol.

Side 12

KAMP

I grus, i sand, i mold…

eg låg og grov,

eg trygla og bad etter løynde ting

og feste augo i mold.

Slik er det i Helheimen,

trudde eg då,

å leve blant makkar og troll.

Eg hadde ei bør å dragast med,

ein tanke som dømde meg ned.

Som fjording låg eg og kjendest ved

havet som skvulpa og slo,

og frå toppen av fjellet eg såg

Dalen og kyrkja og gravene der.

Men lengten kom

og røysta slokna mest.

Kvi låg eg og mukka her?

Nå går eg som ein sjukling,

men er eg sjukling eg?

Eg var tyrst og vond,

det brast.

HELSING

Vi er bedne til å vere evig gjest.

Frå barneår har vi lov å kome.

Så søkjer vi heim til den glade fest

som byrjar når livet er omme.

SKULE

Eg føler at vegen til skulen er tung og lang.

Men sola skin, og ein les og grin.

Så er det visdomen kjem, og dagane går.

Så kjem liv i trea, og lyngen syng.

Skulen vert trøyst og hamn for den unge gut.

Heile livet vert fylt av lykke.

Eg lengtar og les, og draumane vert mitt smykke.

Side 13

BERNDOTTE

Ei kvinne i sin fulle vekst

stod rank og såg i det klare vatnet.

Her spegla ho seg for fyrste gong.

Ho såg seg sjølv, sine eigne trekk,

sitt lange, mørke, krølla hår.

Ei kvinne i sin fulle vekst.

TRØYST

Havet er trøyst i lengt.

Landet, mitt land ligg i aust.

Rett ved sida mi høyrer eg draumen,

ei draumerøyst.

Eg såg himmelen høgt over kvelvet.

Det glinsa i nysprungne tre.

Då visste eg himmelrike var der.

Men så gjekk tanken si eiga skute.

Namnet var Wiris, masta var blå.

Eg var på veg heim, stod ved roret

og retta mitt blikk mot det fjerne,

kor lengten var.

Så kom eg til heimlege strender

ein morgon med’ sola steig.

Og dei eg møtte vart rare,

dei trudde eg ikkje var meir.

Så kom snøen.

Det kom snø på kvar ein topp.

Det er ikkje blått alt auga ser.

Auga mitt vart tårevått.

Er mor mi heime, sa Gro til Per.

Å ja, ho er i kjøkenet.

Og på marka dirra kornet

og i fjorden står fisken i steng.

Her er mat for svoltne munnar.

Nå kan vi fylle vårt bord

og legge i lake, og tørke sol.

Side 14

SVAR I DRAUM

Eg såg ei jente på den steile stranda

ein føremiddag i draumen.

Ein tone kom og tonen steig

frå fjord til fjell,

og opp til himmelen.

All ånd, all makt på denne jord,

steig opp, gav svar på hjartebrus.

I GAMLEHUSET

Eg står her på romet

og tittar ut i ein glugg.

Her er ikkje vindauga,

men hol i planken.

Huset er eit gamalt slott,

eit hus for ferdafolk.

Går du over golvet

høyrer du det lever.

Det brest og skrik i vinden.

Og kjem det folk på vegen,

trur dei nok at folk går att.

Så er det berre eg,

eit strå i denne verda.

EG LENGTAR HEIM

Eg lengtar heim til mitt fedreland.

Eg lengtar til frie strender.

Det blåe hav set tanken på flog.

Her siglar grågåsa i plog.

Livet er både opp og ned.

Eg kviler på pute, eg kviler på stein.

Eg høyrer bølgjene gneg mot strand.

Eg lengtar heim til mitt fedreland.

Side 15

EG DIKTAR

Eg diktar om regnet,

Maria og blomen.

Eg diktar om døden

og febernarkosen.

Eg diktar om rastlause

jentebarnføter,

om sola og månen

og Samfunnets støtter.

Eg diktar om livet

frå fødsel til grav,

om kvelande tankar

på Stillhetens hav.

Eg diktar, kan hende,

eg skriv mitt blod,

og graset på marka

og augo med ord.

Eg diktar om sjela

som kysser i støvet

og funklande stjerner

i brudesløret.

Eg diktar ei verd

av stråler i mørket.

Eg diktar eit byggverk

i Skaparens ørken.

TAKK

Takk for freden, takk for ljoset.

Takk for vona i ditt bad.

Takk for alle gode minne.

Takk for vener, søsken, vegen.

Takk for alt som du oss gav.

Takk for smil og latter, tårer.

Takk for gleda i ditt ord,

Takk for draumen, lengt og syner,

Takk for maten på vårt bord.

Takk for landet som du gav.

Takk for kjærleiken, og nåden.

Takk for englevakt i stova.

Takk for bøna som du bad.

Side 16

SKYER PÅ HIMMELEN

Vi ligg flate på marka og søv.

Så kjem regnet.

Skyer på himmelen tyder alltid noko.

Vi må halde oss vakne

og finne epla.

Vi skal verte til noko stort.

Vi skal sjå ned frå himmelen,

sjå med nye augo ein gong.

Men i dag regnar det, det regnar

over heile livet vårt.

Nå skal det som var gale bort,

og dei skitne kleda skal vaskast.

Vi treng sanneleg skyer på himmelen

i ei slik vanskeleg og skiten verd.

Men hadde det ikkje vore for sola

så hadde vi ikkje sett noko,

og då var vi like glade.

KJÆRLEIK

Eit møte mellom mann og kvinne, eit møte,

ei bru mellom folk.

Det opnar seg eit landskap, ein by

med farga klede.

Han kom ganske nær henne

og ho granska augo hans.

MEG SJØLV

Her er eg nå. Kvar dag er lagt på is.

Om hundre år er draumen min

i Paradis. Eg et eit eple, tenkjer

alt eg skulle gjort.

Om alle dei eg møtte

kjem eit segl,

og berre gleda strøymer på.

Eg ser meg rundt, og kjenner kvar og ein.

Som sysken er vi nå, og meir enn det.

Eg er meg sjølv.

Side 17

SEGN

Det gjekk ein framand gjennom kyrkjeleet,

ein liten svein med store tankesviv.

Han kom frå barndomsheimen,

frå eit liv med sut og slit.

Så møtte han kulde i livet,

denne skulen med lov og rett.

Han gjekk som ein draum gjennom verda,

gjekk til den mørke natt.

Så vart han segna dei hugsar,

han som for vegen – og vart vill.

Visste ein noko om dette, om draumen,

så kunne livet vorte noko anna, ei open dør.

Guten gjekk heim om kvelden,

fann seg ei hardingfele

og spela så fjellet rivna,

og guten vart bergteken.

BARNETID

Då eg få’e vintrar var, var mitt liv og all min song:

glede, harmoni. Ei kjensle av kjærleik

strauk meg over håret og panna.

Eg var så fri, eg kjende meg som fuglen.

For berre eg er etla til mitt kall.

Heile denne verda er mi.

Eg ropte fram eit kvad. Eg kjende denne straum

av vår og vokster. Ennå er eg ung. Eg skal få leva.

VÅRT FLAGG

Nå heiser vi vårt flagg

i vinden. Der er du.

Ja, heile landet er med.

Det er fest frå fjell til fjord.

Vi syng i kor, vi syng i sus av lauv

for fedrejord, og eg og du.

Side 18

MEG SJØLV

Eg skrumpar inn, eg fell ifrå,

og det eg vil, er det eg må:

Sjå Den norske løva,

gå inn gjennom porten,

finne meg sjølv der.

Eg tenkjer og trur:

mennesket er ikkje berre ei gåte.

Og fell eg ifrå,

må andre sjå.

Vi treng framtidsvoner

å leve på.

DRAUM

Då eg sovna inn i kvelden

og draumen reiv meg med –

såg eg guten min i farten,

høyrde fossen

og vakna.

Han kom inn døra.

Draumen kjem og fer.

Guten hadde gått over myr,

heim til farsgarden.

Her var vår med grøne vollar

og sola spegla seg.

VEGEN

Vegen er bratt, fjellet er steilt.

Himmelstigen er draumen.

Og syner kjem frå fjerne land.

Alt er eit under. Kvinne og mann

leikar som born i skogen.

Og vegen stig mot det vakre nord.

Borna syng i englekor,

og presten les fastebøner.

Uncategorized

LANDSKAP** (1965-66) Dikt av Sigve Lauvaas s.2-9

April 2, 2013

LANDSKAP

Dikt

1965-1966

Sigve LAUVAAS

NOBEL FORLAG

FØREORD

Med denne samlinga av dikt har eg funne plass for dei første vers, dikt frå 1965-1968. Eg har måtta fila og pussa på ein del av dikta, men så har også lang tid lide. Mest alle dikta som nå stig fram i bokform, er ikkje tidlegare komne på trykk. Det er eit vell av tankar som bur i mennesket. Og det er underleg med dette ordet – som får sjela til å lyfte seg. Vi er nok alle på veg med noko, berre vi kjenner etter.

møte nokon heime.

Forsand, 17. juli 1990. Forsand, 17. juli 1992.

Sigve Lauvaas

Lauvås Forlag 1994

ISBN

82-7187-011-1

FØRSTE DEL – DIKT 1965

Side 2-9

MIN FAR

Min far, dette landskap,

desse arbeidsnevar,

jorddyrkaren, gartnaren, bonden,

skogsmannen, steinmannen, hjartemannen,

min far i ein båt på fjorden

på sine gamle år.

Han tykkjer han må gjere noko

med den vassjuke molda

og grev og grev,

veitemannen, kjeldemannen,

min far.

SOMMAR

Nå er dagen komen, nå veks blomen

og sola stig og borna spring

og verda syng

og fuglen byggjer av strå sitt slott.

Høgt syng dei små i dal og li

ein sommar.

EG TENKJER

Eg må tenkje om verda sviv,

om alt går rundt seg sjølv.

Eg går i fjell i tidleg vår,

eg høyrer fly.

Eg drøymde krig natt etter natt,

eg bad til Gud

at kampen måtte gå forbi,

og eg vart fri frå mareritt,

og vinden ulte:

Tida har det beste svar.

Side 3

BJØRK

Eit bjørketre, eit tre med lange røter

kryp inn i stova, inn

i alle folk,

og fuglar byggjer

og dreg sin veg.

Ei bjørk er sogesus i meg.

Eg kan ikkje hogge mitt eige tre,

kan ikkje gå med eit banesår.

Varleg kjempar vi, varleg trør vi

og går vår veg

og høyrer ord og namn

og klemt frå kyrkjetårn.

I MØRKE NATTA

Nå søv eg, søv i natta, søv

og tida dreg forbi.

Eg drøymer tidt, eg har ein draum

og vaknar

og ser sola snur.

Mørke natta.

Snart vil ljoset stige

og du vil vere der.

Eg står under eit tre aleine

og du er i vinden

og vi går ein morgontur.

I NATTA

I natta seine eg såg ein engel,

ein kvit engel, eller

var det Jesus.

Tanken sveiv, tanken steig mot himmelen

og Gud stod ved sida mi.

Eg var urørleg, svimmel.

Så gjekk eg ut i hagen min.

Side 4

SKULE

Ein gut gjekk til skule

sliten, trøytt.

Læraren gav lekser, men

guten ville ut i skogen.

Han la seg under eit tre

og sovna der, og vakna

då skulen var slutt,

og guten var glad.

Guten gjekk sin eigen veg

ut i verda, og fann gull.

Han stridde for landet

og hadde diktargåva og teikna.

Han døydde tidleg. Minne

reiser seg og bileta fortel.

Guten var mild som ei sol,

men kvass som ei øks i ord.

EI GRAN

Ei gran er ei gran, ei osp ei osp.

Eit tuntre har mange greiner.

Vi er tre med hender i luft.

Vi har vinterfrakk.

Medan sommarsola skein

beit fisken i fjorden.

Fuglen fauk frå grein

og vinden kom og vinden kvein.

Og elgen renn inn i skogen

i lange svarte netter,

og grana dirrar og månen skin

i snø og vinterspor.

Side 5

VÅRTONAR

Vinden skuva mot osp, mot gran,

sola i åsen blenka.

Lykkelege tider, eg ventar ein ven.

Spegelen gir oss eit bilete

og talar så reint som eit hjarta.

NOREG

Det landet eg kjende

som liten gut,

var Noreg med øyar og skjær.

Dei ukjende land ser eg bort ifrå

når Noreg, mitt land, er meg nær.

Eg ser det så for meg

på havet, det blå,

det landet i nord, som eg er ifrå.

Noreg, Noreg.

MIN GAMLE STAV

Min gamle stav, mitt gode stø,

du kjære, la meg ikkje trø.

Du er meg til glede,

du er meg til gagn.

Når natta kjem

er du mi segn.

LANDSKAP

Opp og ned, bort og fram,

Det er livets altargang.

Audmjuk må vi alle vandre.

Døden er bak alle andre.

Vi skal leve. Lat det skje.

La oss alle finne varmen,

Kjærleiken i vinduskarmen,

Vakne opp i landskapet.

Side 6

EG SKRIV

Eg skriv namnet,

og namnet skriv meg.

Livet er kort.

Kor gamal er eg?

Eg skriv i stein.

Ordet skal vara.

Ordet er gåva.

Alle lyt svara.

Eg skriv namnet,

og namnet er eg.

Livet er blomen

på Herrens veg.

DU FINN IKKJE NOKON

Ingen er som du.

Du finn ikkje nokon på vegen

som er akkurat slik.

Ingen blad på treet

har same nett av trådar.

Ingen vev i Herrens hus er kopi.

SOL

Så lenge eg lever er du mi sol,

Ei stjerne i livskvelden.

Eg ser deg i draum.

Eg lengtar til deg,

Natt og dag, så lenge eg er,

Og du er mitt lys,

Kraft og veg, på blåe hav.

Eg elskar deg.

ANDRE DEL – DIKT 1966

Side 7

VEGEN

Vegen kan vere bratt

for ein liten kropp,

vegen kan vere tung

for ei gamal kjerre.

Men ungguten må halde fram

og jenta må aldri gi opp.

Vegen skal møtast for alle.

Vi er alle ein veg,

og vi skal alle svare

for det vi gjer.

UNGDOM

Ungdomen går til skule, ungdom les,

ungdomen skjønar mykje, og dei ser.

Det går fram med tida.

Tida er her.

Det rullar som havet, som bylgja

fram til ei ny verd,

fram til siger.

JORDA SKJELV

Det er langt på natt, jorda skjelv,

ørkensanden sveipar over Afrika.

Menneskebarnet leitar i sanden

etter ein oase, vatn.

Kamelane stuper, ørkenhundane gøyr

før dei roar seg.

Jorda skjelv for våre føter.

Alt er i oppløysing.

Det kan ikkje halde fram slik lenge

med dirrande sol,

med blod langs vegane.

Side 8

LIVET

Nå skal eg på nytt få leva

og veksa i ord og draum,

og saman med husbonden slita

og vera ein silkesaum.

Nå skal eg stiga, og takka i hand

dei vener eg møtte.

Eg skriv ned i ei bok det eg veit,

og ein gong skal slekta få kjenne min veg,

og striden eg braut, og livet,

og alt eg laut lida.

Eg skal finne fram perlene,

Krystallkula og spegelen,

Og dikta i syner og draumar.

SOV GODT

Nå er det mørkt på jorda. Sov godt.

Sov alle fuglane mine.

Og du skal sove, vesle bror.

Sov godt, sov i fred.

På bordet står ei krukke med gull.

Sov godt i natt.

I morgon kjem di eiga mor frå Afrika.

Du er ein skatt, ei perle fin.

Sov, min vesle bror, og drøym og drøym

at alle born har det godt på jord,

at alle våpenhus er brende ned.

I morgon skal vi synge, bror, om fred.

Side 9

DET GAMLE EIKETREET

Den gamle eikekrona bøyer seg i storm.

Vinden ruskar i greinene

og jagar over mark og eng.

Dyra står med luta nakke

og ser den siste timen kjem.

Det brakar laus, det blenkjer lyn

frå himmelkvelv.

Soga får nye namn. Gravplassen ventar.

Våren kjem grøn, og hausten,

og vinteren kjem,

og eika står med sin veldige kropp

og ragar i sky.

Så kjem orkan,

og eiketreet brest, og jorda skjelv,

og borna og dei vaksne græt.

Så vert det kveld.

I DRAUMEN

Eg gjekk i draum, i skog og fjell,

eg gjekk med ord og forma dikt.

Eg låg og stirte mot ei stjerne,

eg talte med Gud Fader sjølv,

eg planta tre.

Av Ordet vart vår skapnad til.

Av Ordet forma Gud si verd.

Ordet, det er draumen min:

å skape lys slik Herren gjer.

ORD

Orda kjem som lys i meg,

som syner, bilete og draum.

Kvart ord er lykter på ein veg

Som fører opp og fram.

Mot høge tindar går min sti.

Eg elskar å sjå verda frå ei stjerne.

Uncategorized

sigvelauvaas poesiblogg (1963-2013)

April 1, 2013

Hallo alle bloglesere og diktglade mennesker.
Jeg har en del poesi i skuffer og skap. Tiden er nå inne for en «opprydding» og en presentasjon. Dikt, diktbøker, og enkle notater fra 1963 – 2013 vil komme fortløpende. Jeg har ikke rukket å korrekturlese,
så en del ortografisk rusk kan forekomme. Og jeg imøteser tilbakemeldinger fra glade diktlesere i inn og utland.

Hilsen fra sigve lauvaas

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas*Side 48-54 (Bok 1-2012)

Desember 21, 2012

M.Skjelbred-Ill.

Side 48

MUSIKK

Av musikken fikk jeg min første vår

Med stillhet og regn,

Og en natt med torden

Jeg aldri glemmer.

Musikken kom fra jorden

Som ble løftet opp som en fugl

Og svevde som skodd langs kysten

Til det hellige land.

Musikken stormer imot meg som en venn

Som har vært lenge borte

I ensomheten.

Og jeg tar imot med åpne armer

Musikken fra paradishagen

Som fyller mitt hjerte med lengsel

Etter den utvalgte juvel.

KREFTER

Kreftene i språket holder meg tett

Til fjellet som våker og lyser ordet hjem

Når klokkene kimer dagen gjennom porten

Til forfedrenes navnepark.

Kreftene er et kobbel med ord, en lysmaskin

Som opplyser meg og gir sjelen et nytt ansikt,

Og øyner som triumferer over mørket

Med liv fra stillheten

Og musikk fra de evige fjell.

Kreftene er i ordet som små sennepsfrø

Som vokser til mektige planter

Som dekker hele jorden med glede,

Som kornet i en hungrig verden.

Kraften fra språkhuset blomstrer i alle mennesker

Og løfter stillheten til sang og jubel.

Og poesien berører alle med nye toner

I forvandlingens lys.

Side 49

AVSKJED

Når en venn reiser bort

Lytter jeg etter de siste ordene

Som kraftige pust av liv,

Som moden frukt,

Og brød fra evige kilder.

En avskjed kommer med vinden

Fra en du elsker,

Og kaller på ditt hjerte

Med dype sukk.

Når våren brer seg i all sin drakt

Bølger sommeren

Til høsten drar årene inn

Og vinteren sneier tretoppene

Med dunlette snøfnugg

Som danser.

Og tidene veksler,

Og avskjed på avskjed hvisker

Inn i vår verden som en venn,

Eller kjæreste,

Til noen sier, kom tilbake

Og gi meg et kyss.

MITT HJERTE

Mitt hjerte er fullt av jubel.

Og jeg hører hallelujarop hele natten.

Rododendronen blomstrer,

Og gyvelen strutter i været

Med kronblad og stilk.

Mitt hjerterom er fylt av blomster

Jeg deler på torget

Som frø og minneord på veien

Til tempelhagen.

Her er Guds håndflater åpne

For å favne mitt hjerte: Velkommen hjem.

Side 50

LYTTE

Prøve å lytte.

Holde seg nær til ordet.

Hjelpe seg frem med kroppen.

La vennen bli hørt på stien.

Fyll kroppen med ånd, fyll hjertet

Med tempelskatter. Se månen.

Fjellene letter som skyer,

Og orkesteret fremfører nye stemmer.

Lytt til livet, hjertespråket.

Lytt til naturen mens du lever,

Og hold deg våken.

Vær trofast til kilden som åpenbarer.

FRI

Vær fri i ensomheten,

Og lær vennskap. Lær å tilfredsstille

Appetitten og drømmen.

Kanskje er du tretten år, eller femti?

Et sted må du lande.

Vær fri til å trekke pusten.

Sjelen går med dansesko.

Livet er svangert, og kjærligheten lyser

I ensomhetens fengsel.

Vi står ansikt til ansikt med speilet

I begynnelsen av maraton,

Og lærer å overleve.

Vi er mauren som klatrer for å komme

Frem til målet, til hendene

Som tar imot kyss og klem.

Barnet må bli selvstendig, voksen, rik

På minner, og utsikt, utsikt.

Side 51

SNAKK

Så underlig. – Jeg snakker.

Fjerne lys i natten

Samler seg.

Et paradis med rene ord.

Stillheten i hjertet mitt

Tegner deg.

Musikken flytter seg.

Fuglene går til ro.

Jeg går til naboen,

Som klipper gras.

Så er det jobb igjen,

Og eventyr.

FØR

Før var jeg musikalsk.

Nå hører jeg knapt din stemme.

Selv når jeg er nær, er ditt ansikt

Som en bjørkestamme,

Uten ord.

Før kunne jeg finne stillheten

Som en katedral med ånd.

Nå dekker den glans over alle ord

Og varsler oppbrudd.

Før var jeg en syngende svane,

En lattermild gjøk.

Nå er jeg gammel og blind,

Som leter etter ord

For natten.

DIKT

Det er du som gir sangen.

Din kjærlighet holder meg fast, som klokkene og urviseren.

Du er et hjerte som slår, et øye som danser på himmelen,

Og kommer nær mitt indre rom, uten grenser.

Side 52

TØRST

Nevn ikke tørsten.

Jeg blir tørst når kvelden kommer.

Jeg tørster i stillheten

Og munnen tar imot din munn

Som et landskap,

Som et tomt og eggende glass.

Jeg lever med tørsten,

Men har forhåpninger, og et hjerte av gull,

En ekte skål for honning og vin.

Ordene smelter,

Og jeg drikker natten med spenning.

Mine syner får næring,

Og jeg sovner

Og elsker vinden som sneier hustaket.

Jeg tørster morgendugg,

Og elsker kløver og timotei.

Blomstene er vakre,

Og fiolene spiller på mange strenger.

Naturen er mystisk og ekte.

Jeg tørster etter en stjerne.

Mitt beger flyter over i natten

Som skjenker meg gull.

KREFTER

Mine hender har krefter,

Men ikke av seg selv.

Og jeg lever i disse grenseløse krefter

Som strekker seg over hele jorden

Med tusen språk.

Et gitter av kraftstråler kranser naturen

Og holder oss våkne.

Speil av kjærlighet åpner dører

Og sprenger grenser.

Jeg er naken, og kjenner krefter mot huden

Som lyser håp på veien.

Side 53

Var det Guds fantasi

At jeg skulle vandre i hundre år

Gjennom kratt og skog

Til de store vidder.

Var det spillet om Gosen

At jeg skulle bo hinsides en stund,

For å bli løftet opp til stjerner.

Navnet mitt lyser,

Og øyeblikket lyser i gull,

Og englene roper etter brød

Fra de gylne skåler.

Nye dimensjoner åpner seg i tiden,

Og lys og mørke går hånd i hånd

Inn gjennom porten, til smeltedigelen,

Og tonene faller til jorden,

Til uvitenhetens parnass.

Jeg bader i begjær

Og omfavner meg selv i badet.

Det er en forsinket kjærlighet,

En utvalgt dybde av liv,

En uovervinnelig kraft,

Et språk som åpner dører,

Og gjentar ordene: Elskede speil,

Mens klokkene slår.

TID

Hvem invaderer tiden

Og spør etter rom for natten,

En ny dimensjon,

Mens musikken kaller på oss.

Om vi lever, hører vi til her,

Og omfavner jorden,

Og bader som utvalgt tonespråk

Med kropp og sjel.

Side 54

BRENT SKOG

I hundre år var skogen.

Så brant den

Og ble borte i aske og røyk.

Som menneskene visner,

Dør skogen

Som uleste dikt,

Som tapt åkerjord

I Midtvesten.

Det er viktig å lytte til skogen,

Og ordene som kommer

Med vinden, fra fjellet

Som stuper i havet.

I hundre år har ordene danset

I tidens mange rom,

Og lekt gjemsel med hverandre,

Eller keiserens barn,

Som har navn av å dikte

For engler.

IDYLL

Det er idyllisk ved stranden om kvelden

Når solen legger seg i havet

Og breier kappen over sin myke bein.

Det stråler i fullmåne når natten kommer

Med lette joggesko over bøen

Som snart er asfalt og hus.

Idyllen preger min elskede over alt,

Fra pannen og ned i silkeskoene,

Som beveger seg i heftig dans.

Det er idyllisk på veien med unge kropper

Som befester sin stilling

Med kjærlighetsbelte om livet.

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas*Side 40-47 (Bok 1-2012)

Desember 21, 2012

M.Skjelbred-Ill.

Side 40

FLOD

Der er en flod for alt.

Drikk av flodens beger, så blir du rik.

La floden vaske dine føtter,

Og la floden bli alfa og omega.

Du fødes i en flod,

Og bærer floden med deg på veien.

Flodens hjerte gir evig liv,

Og du er et nyfødt barn i lyset.

Vi lever i overflod, og renser oss

I kilden som strømmer frem som åndedrett.

Floden gir håp og grunnvoll til huset

Som skal lyse som en klippeøy i Storhavet.

Vi følger floden, og hører røsten i vannmassene.

Vi går for å komme nær ordet

Som åpner sine dører.

Vi er arvinger, og søker den levende av de døde.

HER OG NÅ

Er vi her ennå

Som ville blomster og gras,

Som eldgamle hus

Som blir løftet av faste murer?

Er vi her med vårt bedrag

Om å elske, om å gi,

Enda vi ingenting er i oss selv,

Uten sannhetens naglemerkede hender?

Er vi her med vår gråt, eller for å tilbe

Abrahams Gud, som gav oss alt,

Så vi kunne seile gjennom Nordsjøen til Stillehavet

For å hente hjem vår kjære brud i alderdommen?

Er vi frarøvet nåden, eller kan vi takke Skaperen

For navnet som helbreder og viser vei

Til det hellige fjellet, før stormklokkene ringer for tredje gang?

Side 41

ÅR

Mine år lever i meg.

Seksti blad er skrevet,

Og løftes bort,

Ett for ett.

Jeg sanser årene som vannliljer

Som skjelver

I et fredfullt, ensomt tjern.

Ordene kommer til meg som frø,

Og løftes bort med vinden

Og flyr som fugler

Inn i vår innerste sirkel.

Åringene skaper nærhet,

Og binder oss til jorden

Med sin kappe av gull.

Her var min hytte,

Og mine englebarn passet på

Så blomstene fikk vann og brød,

Før tunellen åpnet veien

Til en ny tid i Øyhavvet.

ORD

Du får av mitt ord,

Og mine rom er store nok

For en hel verden.

Likevel roper jeg i ensomhet,

Og leter etter noen langs veien

Som har søsterdrakt.

Mine ord henter glede i hjerter

Som bærer sin hus

Som små barn.

Mitt navn er et ord med liv

Som tenner håp i ensomme sjeler.

Side 42

STEMMEN

Stemmen din skaper nærvær

Og møter mitt hjerte med sang,

Og snakker til meg som en venn

Som har vær lenge borte.

Blikket ditt har stemmen i seg

Som duren av sildrende bekker

Langs fjellsiden i Montana.

Du gir meg vann og brød, og en seng

I båten din, som seiler på havet

Mellom to verdensdeler.

I nærvær av to unike sjeler i rommet

Mellom himmel og jord

Møter vi oss selv i døren til et kloster.

Stemmen din og blikket ditt,

Møter mitt tørstende hjerte med jubel.

Og aldri er du så nær meg som nå.

ØYNER

Dine øyner er en bit fra evigheten.

Ditt ansikt er et speil av Gud.

Du er kronbladet fra Edens hage,

Frukten som frister meg, og smaker som edel vin.

Du er vingene som flyr over meg når jeg sover,

Og gir trøst når jeg hvisker ditt navn.

Du er kjæresten fra de dype skoger,

Fra viddene med de tusen vann.

Alene kommer du imot meg

Med et brus av kjærlighet,

Og smiler fra dypet i ditt hjerte

Inn i mitt ensomme rom.

Du er min evige kvinne,

Mitt beger flyter over av honning og melk.

Din kjærlighet gir sommervind.

Side 43

STERK STILLHET

Jeg elsker det sterke livet

I en mektig stillhet ved Donau.

Energien åpner denne verden med nøkler

Som er åpenbart i glans fra solen.

Jeg elsker dette kraftige ordet

Som bryter fjell i Israel, og skriver navn

Som en personlig hilsen med gullbokstaver.

Jeg elsker stillhetens klokker som løfter sjelen

Fra menneskenes korridor

Til åndens mysterium i himmelrommet.

Jeg elsker musikken fra horisontens blå speil

Som gjenskaper språket og drømmen

Fra barndommens trygge vinger.

Jeg elsker de sterke hendene, og et udelt hjerte

Som bar meg over isen, og løftet meg

Inn i lyset og det skrevne ord,

Der jeg sitter nå – og nyter melodien

Til en flerstemt opera.

KROPP

Kroppen var igjen i rommet,

Og rommet var over fjellet med syv tak.

Der svevde jeg mellom stjerner, i nærvær av engler,

I en åndelig atmosfære med Beethoven,

Mens tiden ble hakket ned i biter

Og kroppen ble en statue

Av skinnende gull på trappen

Til St. Peter katedral.

Kroppen er min egen stemme, mitt navn

I en sirkel av syngende fugler

Som banker på, og vil inn til sin elskede

Med blomster fra en sterk barndom i Jerusalem,

Der kroppen lader opp til en ny morgen

I harmoni og ekte kjærlighet.

Side 44

OPPTATT

Jeg er opptatt av ord,

Grenseløse ord,

Ord i vinden.

Jeg er opptatt av landskap, stillhet og lys.

Tiden renner inn i rommet

Og vekker min sjel.

Små blomster danser i meg

Som stjerner på taket,

Som tangentene til Mozart eller Brahms.

Ordene legger seg til rette i hjernen

Som små barn på fødestuen,

Og kler seg nakne.

Ordene opptar meg som kjærlighet,

Og kvinner som ammer med myke bryst

Som tørster etter grønt gras.

FRIHET

Jeg er fri under stjerner, fri i meg selv

Til å elske en blomst,

Se kronblad i vinden som evige armer

Som løfter speilet imot mitt ansikt

Så kjærligheten blir åpenbart

I ordet som lever og lyser.

Friheten smiler og vinker, danser og ler,

Og løfter meg i en ny atmosfære

Med stillhet og kjærlighet

Som åpner dører til et edelt hjerte,

Den aller kjæreste juvel

I trappehuset.

Jeg er fri til å lytte, og kjenne smaken av honning

Fra dine leppers hellige beger.

Og jeg er den lykkeligste sjel i kveld

Som får møte dine silkemyke former i eventyret.

Side 45

INGEN

Ingen snakker til meg.

Natten er ren og god, men ingen snakker

Til kroppen min, til sjelen

Som beveger seg i regnet

I det søvntunge landskapet.

Ingen kjenner meg, ingen ser meg på fjellet,

Der jeg speider etter former

Som vokser i natten som skyer

Over alle lykkelige barns landskap.

Jeg er i sentrum av min egen kropp.

Ingen kommer så nær som min egen tanke,

Og ingen borer dypere enn ordet

Som søker den ene, fullt og helt.

BEGJÆR

Lengselen, begjær etter mer sol i kroppen, i sprekkene.

Lengselen etter å elske den kjæresete,

Drømme om å fylle alle kar,

Og stråle som hvite fjell i natten.

Lær meg om livet, lær om lidenskap å elske,

Om å bære den ene over stupet, og seire til slutt

I kjærlighet på en grønn eng, ved en rennende bekk

Som strømmer imot meg med ord, og løfter meg som aks

Over høstens gylne kornåkrer i morgensol.

Snakk til meg gjennom speilet, snakk luft i vingene

Så jeg flyr av begjær over hele verden, gjennom alt,

For å finne den ene som finnes i rommet som melodi

Fra en blå brønn, som ekko fra Guds indre stemme.

Jeg dyrker denne kjærligheten. – Lengselen holder meg våken.

Hjertet mitt seiler natt og dag, og leter etter lyset

Og blomsterkransen til den hellige fra Slettelandet

Som åpnet mitt hjerte for et nytt språk.

Side 46

VENN

Et brød kan være en venn.

Og vi taper ingen ting med det.

Min ungdomstid er oppløst i poesi,

Og jorden ligger åpen og venter.

Små brikker av mitt liv flyr,

Og blir borte som venner og tid.

Ordene legger seg på mitt hjerte

Som stemmer fra dype brønner.

Min venn har reist til et nytt landskap,

Og er drømmen i mitt liv.

LYTTE

Hvem lytter til bekken?

Hvem lytter til mine skritt i ørkensand?

Hvem lytter til mitt hjerte

Som maler korn for en ny tid?

Hvem er i nærheten, så de kan lytte

Når jeg gråter?

Og hvem kan synge med

Når jeg løfter min nystemte,

Og fyller mitt hjerte med Chopin?

Lytt til frosken og regnet, lytt til stillheten

Som betyr så mye for sjelen,

Lytt til vinden og susen i trærne.

Lytt til mine ord jeg gir til avskjed.

Du er min beste venn, min dyne og mitt laken

Du er mitt lys, mitt skattkammer i drømmen.

Du er poesiens nervetråd som holder meg fast i veven.

Du flyter som en lilje mot Guds strålende ansikt

Og dekker min kropp med kjærlighet.

Du omkranser meg med hellig jubelsang

Og visdom i ordet fra paradis.

Side 47

SORG

Gravplassen ligger i mørket

Og sorgen tynger jorden.

De lyse støttene med navn glir

Mellom to helligdommer.

Hennes hjerte og mitt hjerte

Blir åpnet i gull

På marmorveggen.
Og begge sover som barn,

Uten sorg og frykt.

Sogen tier i krattet,

Der de svarte fuglene bor.

Og himmelen blir mørk som jorden

Før regnet styrter ned og lyser

Som ildfluer i brann.

Her vandrer tiden i ring

Og tar avskjed med sine kjære.

Og stjernene blinker fred på veien

Til alle som gråter.

Sangeren åpner bøker, og leser

Sitt eget navn.

En sommerfugl er en gåte,

Som barnet gjennom tusen år.

MIN HAGE

Min hage er en egen verden,

Mitt hjerte er en hage med frukt

Som jorden vil ha tilbake

Når tiden renner ut.

Blomstringstiden er over,

Og hagen lyser i moden frukt,

Ungdommen har reist til verdens ende,

Og kommer igjen i åpen båt, i utgåtte sko.

Men de som levde før, blomstrer på nytt

I nye barn, og gir seg selv i dansen.

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas*Side 35-39 (Bok 1-2012)

Desember 21, 2012

M.Skjelbred-Ill.

Side 35

LIVET

Livet er fullt med muligheter.

Hver dag oppleves en luftstrøm av muligheter,

Et hav av muligheter.

Himmelhavet reiser med oss

Som frø i bølgene.

Er du en perle i dette livet,

Søkker du i havet.

Bare frø kan reise tusen mil,

Bare den som elsker

Når målet.

GLADE

Glade ansikter går opp kirkegolvet,

Og glade venter de hverandre

Etter en hektisk dag.

Lenge er vi underveis, men gir ikke opp

Før den ene kan smile glede

Inn i en ny verden.

Gleden ligger i luften,

Og vi vet ikke hvor den kommer fra.

Gleden er et tegn som viser veien

Opp kirkebakken.

En stjerne lyser i tårnet,

Og englene synger med i kor

Når de elskede gir hverandre ringen.

Vi speider etter ordene som skal hjelpe

Når speilet går i stykker.

Og himmelbuen reiser seg i drømmen

Om å føde et barn.

Vi stiller oss i rekken med tomme hender.

Vi har mistet alt, men søker lyset,

Så vi kan finne frem en dag.

Side 36

BARE VI TO

Vi er skapt i samme leire,

Skapt i samme rom.

Nå deler vi den gleden

Å være en av to.

Vi deler seng og dyne

Og ligger tett om natten.

Når fuglene synger

Brenner våre bål.

Vi er formet til et bilde.

Dette må vi elske.

Det er vår kraft i livet

Å kjenne Fader vår.

EN GANG

En gang var jeg vakker.

Og alle som møtte mitt blikk

Ville ha meg som sin,

Utvalgt ved siden av sitt eget bilde

Som en yndig orkidé.

En gang vadet vi sammen,

Og vugget på stien.

Du holdt meg i armen

Og kysset mitt kne,

Og rommet og livet delte vi likt.

En gang var jeg prinsen

Som elsket en vordende dronning

Høyt over alle stjerner.

Jeg skalv når du sukket i lengsel,

Og hjertet mitt løsnet i latter.

Det er lenge siden nå

Du hvisket mitt navn med kyss

Og lekte med meg i vannet.

Men, en gang vil jeg gi deg alt

Som solen på trolldomsfjellet.

Side 37

EPLE

Barnet gav fuglen eplet,

Og fløy av sted.

Når et eple kan fly,

Kan et barn fly høyere

I tankene og i drømmen.

Som et frø kan bli til et eple,

Kan et barn bli til et frø

Som kan erobre verden

Med kjærlighet.

Barnet speiler seg i oss

Som har levd lenge i landet.

Barnet er som et kronblad

Som gir av seg selv.

Gå ikke glipp av måneskinnet,

Og tell dine steg.

Livet er som et kjerrehjul

Som rusler og går.

Den usynlige vinden rører

I hjerte og sinn.

Barnet lengter tilbake

Til hagen i paradis.

Barnet flyr i alder

Og hviler i tuntreet ditt.

Eplet gav visdom og ære

Og renset vår sjel for hat.

Det beste står så og lyser,

Et frø og et elsket barn.

LANDSKAPET

Landskapet synger i lyng og gras.

Solen skinner dagen lang.

Vi går i undring og speider på stien mot det hellige fjell.

Landskapet er en gave fra Skaperen, Gud.

Vi synger som barn, og drikker av kjærlighetens beger.

Side 38

DIKT

Et dikt

Er sin egen verden,

Som et brød.

Dikt meg hjem,

Sier noen, og reiser i drøm

Til et paradis.

Et dikt kan være et barn

Som reiser med tog eller fly,

Og gir seg til kjenne

Med ord

Som smiler og ler.

Et dikt er et hjerte

Som åpner sin munn

Og synger ditt navn

Til du våkner.

Et dikt er en bekk

Fra evige kilder

Som sveller opp i våre hjerter

Og gir håp og trøst

Gjennom livet,

Som en elsket venn.

GNIST

Gnisten springer gjennom verden.

Som et lyn springer tiden

Og åpner opp dører.

Gjennom dager og netter springer gnisten

Gjennom himmelrommet

Og roper etter oss.

Den som lytter kan høre, og den som speider kan se

Gnisten som et fakkeltog,

Med tusen barn som springer fra vulkanen

Som brøler fra det innerste fangehull.

Side 39

DANS

Det er tungt å trø dansen

For den som er gammel.

Det er tungt å danse i myra

Før den er grodd til.

Men dansen går, ja dansen går i ringen,

Og kommer nærmere hver dag.

Det glimter i dansende øyner

Over hele jorden.

Det danser i engler og troll,

Og glemte minner.

Og dagens lys danser i byene,

Og på veien hjem, der lillebror sover.

Dans oldinger og unge, dans vårens dans,

Før det er for sent å danse.

Og vokt deg for stive bein og smerter

Før jorden åpner seg, og villdyret våkner.

ORD

Vi skal ikke tie med ord

Som ligger på hjertet.

Ordene må få vinger og lys,

Og fødes igjen og igjen.

La ordene bli en del av galaksens skip

Som seiler med honning og frukt.

Ordene er en gåte fra en hemmelig fabrikk

I Babel, eller Skapelsen vår.

Ordene har mistet tid og vekt,

Og ferdes fritt i rommet i åndedrakt.

Ordene er våre hjelpere

Som holder oss fast i ringen.

Ordene flommer over mitt hode som solstråler,

Og gir sjelen nye krefter, og en ny sang.

Og englene hvisker i kor: Nåde, nåde!

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas*Side 29-34 (Bok 1-2012)

Desember 21, 2012

M.Skjellbred-Ill.

Side 29

ROM

Der er uendelig mange rom i denne verden

Jeg aldri får bli kjent med.

Med øyner og hjerte med meg,

Må jeg smile over stemmene og ståket.

Hvordan skal det ende alt,

Når stillhetens uendelige rom åpner sine dører,

Og jeg er bortreist?

Hvem skal feire dagen, og dagene, i denne larmen

Som yngler av liv og latter?

Og hvor skal en gå når det brenner

Og havet tørker ut?

Da er sprinkelanlegget viktig,

Bare noen vet det.

Ånden fra himmelen er kjærlighet,

Og kommer til oss når vi roper.

SKÅLER

Våre skåler er tomme,

Alteret er langt ifra oss.

Våre røtter er skåret av

Og treet visner som strå.

Tungt må vi vandre i verden

Med skyer og hagl.

Vi trenger en skål som må fylles

Før vinterstormen.

Våre skåler er fylt med glede

Og lovsang til Vår Herre.

Jorden er en vakker drøm

Med moden frukt i Paradis.

Modige går vi på veien

Og drikker av gledens beger.

Kjærligheten er frukten

Som gir oss himmelsangen.

Side 30

NY DAG

Når alle lys er slukket

Og livets vei glir bort i skodd,

Da stråler stjernen klart en kveld

Og leder oss.

Når dagens siste bluss dør ut,

Da kommer Gud fra Nasaret

Og gir oss livets brød.

All uro blir til fred i oss

Når han vil favne, lindre nød,

Og rekker frem sin hånd til trøst

Og gir oss livets brød.

Vi får et anker i Hans ord,

Et hjerte for hver søster, bror.

Og intet skiller hvit og svart

I Herrens ånd og kjærlighet.

Så enn i dag med dempet røst

Hans stemme kaller oss til fest,

Og åpner porten vidt på gap

Til morgengry i Davids stad.

LYS

I Nordlands netter

Åpner vi våre hjerter

Som nakne skyer på havet.

Og himmelen møter oss med lys

Som fyller oss med glede

Over nye vingeslag.

Lyset kommer imot oss,

Og virvler i det blå

Som engler i dans over store vidder.

Her speider vi Gud

Og lytter etter stemmer som stiger

Og åpner seg i en ny morgen

Med fuglekvitter og ringer i vannet.

Side 31

UTEN BRØD

Uten brød

Kan timene bli tomme.

Og håpets bilder har ingen ramme

Og ingen anker på veggen.

Om vi fyller tiden med kjærlighet,

Vil livet få mening,

Og frukten blir uten grenser.

Uten brød kan vi intet gjøre,

Og spirene visner som gamle hender

Før vinteren tar oss med.

Den som åpner sitt hjerte,

Vil finne brød langs veien i tusen fold,

Nok for en hel verden.

Men uten brød dør menneskene,

Og vinden gir ingen havn

For den som er i nød.

Bare kjærligheten skaper liv

I nysådd åker.

Bare varme hender gir håp om fred.

FYLL DITT KAR

Natten fyller ditt kar

Med kraft fra det høye.

Alle rom i ditt innerste skall

Får en ny dag med stjerner og håp.

Du er et verdifullt barn

Mellom tusen på vandring

Mot den evige stad,

Der templet skal bygges,

Og alle folk skal finne sitt hjem.

I ordet skal lyset skinne,

Og fra fjellet strømmer livets vann.

Side 32

LIVET

Det spinkle livet vårt

Hadde adresse Himmelveien.

Og evigheten var en gyllen ring

Med hjerter i.

De som overlevde larmen

Rettet frem billetten

Og fikk slippe inn.

I stillhetens tåkedal lever vi

Med lengsel i vårt sinn,

Og bøyer oss i støvet

For å kjenne kraften

Fra Frelseren.

I livet er vi vigslet

Som ord og lys på veien,

Og bærer frem vårt offer

Til dem som tørster

Etter vann og brød.

ORDET

I underet hans

Ble ordet et hellig måltid.

Vi kom til hans tempel

Med et åpent sinn.

Og han gav oss sin dåp

Som åpnet porten

Til sitt hjerte.

I det hellige mysteriet

Møtte vi Gud.

I frykt og undring stanser vi

Og lytter til hans stemme

Som roper navnet ditt

Og navnet mitt.

Side 33

SPEIL

Blendet av lys

Står jeg ved speilet

Og ser etter ansikt, og gull

I tennene.

Jeg ser etter sørgeårer

Fra ungdommen,

Og gavmilde hjerter

I hverandre.

Og øynene lyser opp

Der jeg går ned

Til nye navn

Og speil for fremtiden.

GJEST

Vi er gjester her.

Vi er underveis mot ukjent mål,

Der sorg er vendt til glede,

Og den siste fiende ikke finnes mer.

Vi er på venterommet,

Uten adresse, langt mot nord.

Vi søker lykken med å samle skatter

Til en bolig i Jerusalem.

Vi er gjester, og speider etter tegn.

Snart skal det skje.

Kongen er i anmarsj, og vil ta oss med

Fra kirkebakken til tempelhøyden,

Der glade ansikter møtes

I engledans.

Side 34

FRØ

Frøet vil frem i dagen

Med sine skjøre hender.

Og vinker en morgen

Med stilk og blad.

Frøet kommer til oss

Utrettelig, med varme smil.

Frøet som vi sår

Har sin egen verden.

Frøet ber oss å elske

Gavmildt og ekte i tiden,

Som ruller frem

Og gir livet tro og håp.

SKYER

Tepper av stille skyer glir over land

Mens øynene daler i søvn.

Trett tar vi hendene tilbake

Og venter en annen sky.

Fra skyer ser vi tepper av skog over Afrika,

Og gjenglemte ørkenbyer.

Og sangen høres gjennom jungelen,

Sangen om føttene dine.

Den fattige løper med ord,

Og den rike finner ingen å dele med.

I kistebenken er alle nakne,

Men ordene forvandler den fattige.

I stillhet glir tepper av skyer forbi,

Og husene står tomme igjen.

Men ordene smiler til alle i verden

Som lengter etter kjærlighet.

Tepper av ord svever i sky og søker ditt hjerte.

Ordene er hender som løper i vinden

Og favner den elskede med varme føtter.

Uncategorized

BARE BRØD av Sigve Lauvaas*Side 24-28 (Bok1-2012)

Desember 21, 2012

M.Skjelbred – Lysskjær

Side 24

BLIND

Blindhet taler for seg selv.

Et vindu er aldri helt lukket.

Våre skygger samler seg i kisten.

Alt er bra når vi sover.

Ut fra fjellet strømmer vannet.

Kilden blir åpenbart i oss.

Vi er som en vev med mange tråder.

Bare lyset gir fred og evig liv.

Den blinde føler seg frem i mørket.

Den seende snubler ofte i ord.

Den blinde er skånt for å se smerte.

Den seende må tåle blod.

INNERST

Innerst i sørgehuset

Treffer vi hverandre.

Uten ansikt kan ingen se.

Vi er gjester

Når vi står fremfor speilet.

Hvem er den fremmede

Som vil inn?

Bare et hjerte kan favne

Den som er i nød.

Hver den som sørger

Har søsken.

UNDERVEIS

Lenge var jeg underveis.

Nå er jeg på fast adresse, på venterommet,

Der alle må innom

Før navnet blir lest opp.

Og skiltet blir tatt bort

Som ugress.

Side 25

KIRKE

Jeg speidet etter en kirke

Og fant glade ansikter.

Jeg kjempet med ordet,

Og fant spor etter en tåredal

På kirkegolvet.

Jeg så i benkeradene

Og rundt alteret,

Men fant ingen tegn på lidelse.

Tårene må ha dryppet fra tavlen

Med Kristi kors.

UTSIKT

Snakk ikke utsikten i stykker,

Men se bildet i sin helhet,

Og smak alle godbitene

Før solen forsvinner.

Utsikten skifter fra dag til dag,

Fra årstid til årstid.

Bare den som kjenner sjelen,

Kan snakke om utsikt.

Bildet er et puslespill med ord

Som åpner seg i vårt indre

Og gir oss horisont med lys

Til å feste blikket på.

Ta vare på utsikten som seiler

På de tusen hav med oss.

Bare med denne utsikten

Kan vi ha stø kurs mot målet.

Side 26

ALENE

Alene er vi aldri under solstripen,

Som fyller oss med skygge og glans.

Alene bærer vi ikke verden,

Alene maler vi ikke bildet om livet,

Men sammen er vi med i koret,

Og synger så lenge det er dag.

Alene bærer vi vår søster og bror opp bakken,

Og fyller sekkene for dem som skal lenger.

Alene sår vi og høster, til snøen skjuler våre spor.

REIS

Du vinker når jeg reiser,

Og kysser når jeg er tilbake.

Du beruser meg med ditt ansikt

Og lyser for min fot.

Du reiser med meg i livet,

Så jeg er aldri alene.

Om himmelen henger tungt,

Løfter du meg med tro.

Du gav meg drømmen og skatten,

Og en båt å seile med.

Du vinket når jeg gikk ifra deg,

Og gråt når kisten ble senket ned.

Du reiser som liljen i vannet

Og følger de gamle stier.

Du kommer nær meg, og lyser

Som stjernen over Betlehem.

Du er dronning, og løfter min panne.

Jeg kysser ditt myke kinn.

Under himmelen er du den samme.

En engel i drømmen min.

Side 27

SAVN

Når skogen dør

Har vi savn og sorg i vår sjel.

Når tusen bekker tørker ut,

Kjenner vi smerte på kroppen.

Når blomstene ikke åpner seg mer

Og graset aldri blir grønt,

Da roper Gud dine knokkelhender,

Og spøkelsesskogen gråter.

Da blekner hud og hår,

Og ungdommen flykter i hast.

Med likklær går de gamle til kirken,

For det er sorg over hele landet,

Og ingen kjenner seg selv.

Døden har tatt seg til rette.

BYGGE

Med små midler kan noe stort bli til.

Med bruddstykker ble templet opphøyet.

Men hver den som tror, skal oppleve større ting.

Med håpet har vi sett veien til Paradis.

Med håpet kan vi vandre uten frykt.

Våre hender er i Hans, som skapte verden.

Vi bygger av frø en hel skog.

Et hus blir til en by.

Av bruddstykker blir bildet til et tempel

For alle nasjoner og tungemål.

Og i dette byggverket

Kan vi se Gud.

Side 28

STILLHET

Stillheten ba deg følge med

Bak skogens gull,

Høyt opp på fjellet

Der ferdselsårene gikk i gammel tid.

Stillheten senket seg i ditt øye

Under åpen himmel,

Der sporene ennå er synlige

I en gammel hvilestein.

Stillheten er en vei gjennom livet

For frø som skal spire

Og moden frukt som skal falle til ro

Under gamle trær i fattigmanns jord.

Stillheten bortenfor alt

Lyser av blomster og gull.

Der er forventningen stor

Å få møte hver pilegrim som banker på.

EN KVELD

En kveld kom hun

Og tigget om å få hvile i stolen.

Og jeg ville gi henne alt.

Hun kom med hendene fulle

Av kjærlighet til livet.

Jeg gav henne lov til å ligge

Tett ved min beste side.

En kveld kom hun i hagen

Og spurte etter epler.

Jeg gav henne hele treet,

Og vann fra den hellige kilden.

Hun kom med et åpent hjerte

Og gav meg en blomst.

Hun tigget om å få være min

Til fjellene stuper i havet.