 |
| K.Herredsvela-ill
|
Side 9.
DET HEMMELIGE
Jeg kan ikke ta noe for gitt lenger.
Det hemmelige forvandler,
Ensomheten bærer over med oss
Og synger salmer.
Alle mine liv rives i biter,
Mine sanger går til grunne.
Hvordan skal jeg lære veien, som ikke er kjent?
Det hemmelige forteller.
Side ved side er en bror.
De yngre forener de eldre,
Usynlige forener de synlige, og synger sammen.
Det blir speil over oss.
Rettferdigheten seirer, og lytter.
Jeg går over grensen.
LYS
Lysene som er plantet på himmelen
Holder oss våkne, og gir kraft til å leve.
Lyset utpeker oss til å lyse,
Være ordet som taler.
Hvor er vi, når stjernene drysser
Og kysser våre spor?
Hvor er den ene, som gir seg selv,
Så vi kan blomstre i kjærlighet,
Som velgjører og bror?
Jeg følger lyset til graven, til grensen.
Og fjellet lyser i lanterner,
Og giro kraft til jorde.
Så lenge lyset er planet i våre hjerter,
Og i vår munn, må vi lyse for hverandre
Åpent, og i hemmelighet
Så vi kan lære navnet,
Og gå frem med frimodighet
Til den ytterste dag.
Side 10.
ORD
På reise blir ordene
Til begeistring,
Som en stor glede spretter frem
Om våren, spontant.
Jeg våkner av en indre drivkraft
Som fokuserer på ord
Som lyser opp hverdagen.
Jeg skriver aldri direkte,
Men noterer gullord
Som blir til noe mer på kontoret.
Jeg kan ikke lese uferdige vers.
De må være plantet i jorden,
Oppløftet i rein atmosfære, luft.
Jeg tenker og føler, vil ikke utlevere
Mitt liv for andre, vil bare
Reise videre med ordene
Som jager mitt hjerte over alt støv.
Jeg hører klangen, melodien.
Rytmen rører mitt indre
Og skinner gjennom øyner og sjel.
Tonen kommer frem
Som regntromming på taket.
MITT LIV
Jeg er en tigger i ordbutikken,
Tar for meg av alt,
Skremmes ikke, men trøster av ord
Som kommer fra vegger og tak.
Mitt liv holdes oppe av ord,
Som huset reises fra muren.
Og sjelen vokser mot himmelen
Og lyser for alle mennesker
Som en ny stjerne.
Side 11.
MITT FEDRELAND
Over alle grenser
Kjenner jeg meg ensom, hjemløs, forvist.
Mitt fedreland er her, mellom mennesker
Som elsker, som åpner armer
Og viser at vi hører sammen.
Jeg har grenser til andre,
Som også har grenser og beveger seg
På ukjente veier mot utsikten,
For å se og oppleve nærhet,
Som barnet i huset med far og mor.
Jeg tørker ikke inn
Så lenge det finnes rennende bekker og ord
Som flommer over av kjærlighet.
Dette vannet som er kilden til brød
For sjel og legem, holder meg oppe
Til fjellet bryter sammen,
Og vi får en ny himmel og en ny jord.
STEMME
Stemmeløs roper jeg.
Munnen er full av ord uten kraft.
Jeg holder hendene mot himmelen
Og ber om en stemme som høres
Gjennom skogen, over alle fjell.
Jeg ser opp til dem som tier,
Og bønnfaller de døve
Som har et rikere liv enn paven.
Vis meg ordene som holder verden sammen,
Og gi meg kraft til å rope ut
Det glade budskap,
Så mennesker kan se lyset
Og bli helbredet fra ondskapen i verden.
Jeg ber om nåde, så jeg kan bli forvandlet
I hjerte og sinn, så ordene kan bli fyldige
Som doble roser i paradis,
Som hjerteblomster i bestemorhagen.
Side 12.
VÅR
Når bladene spretter,
Kalles det vår.
Enhver tid har sitt ansikt,
Og ethvert kontinent har sitt ansikt.
Men la oss ikke forvirre.
Våren er åpenbaring
Av skjulte skatter.
Våren trenger gjennom alt,
Og kommer til oss.
Det er smil fra skapelsen,
Stråler av tusen ansikter.
Smilet fører oss sammen i stråleglans,
Og i nærhet til himmelen og jorden.
Her strekker også vi våre hender
Som greiner på et tre
I våryr glede over livet.
ORD
Før eller senere må vi gå til ordene,
Speide som en ørn etter gull,
Og ta til oss ordet som luft.
Vi puster ord av støvet
Og gir det glans frå vårt hjerte.
Alle ord er som lauv på treet, som frukt
Vi smaker med glede.
Vi tar til oss i hast, som fluesnappere.
Ordene former oss
Og gjør oss til levende organismer
Som puster liv i språket,
Som puster liv i språket,
Som holder oss sammen i håpets ånd.
Side 13.
KRAFT
Menneske møter menneske,
Kraft møter kraft.
Lyset skinner over hele jorden.
Fra rom til rom strekker lyset seg
Og spenner sin bue over oss,
Og farer som et hastig skip
Fra pol til pol.
Kraften forvandler landskapet.
Menneskene blir dristige
Og reiser i det uendelige rommet
Som en pil mot nye mål.
Mørket blir skjøvet til side
Av den veldige kraften
Som åpenbarer lyset, og brer seg
Som ild i tørt gras.
Menneskene kjenner ingen grenser.
Bare døden kan sette en stopper.
Treet har dype røtter.
Først når greinen blir skåret av,
Er det slutt på dansen.
NÆRVÆR
Vi gripes av ditt nærvær.
Ditt navn holder jorden i balanse,
Vi går oppreist, skulder ved skulder,
Hele veien til paradis,
Til den siste hvile, grepet av din ånd,
Som er sterkere enn døden.
Side 14.
TØMMERSTOKK
Ingenting varer evig.
Heller ikke jeg varer lenge
I dette klimaet.
Veggene forfaller, taket raser.
Jeg blir presset, og tørker inn
Som en tømmerstokk.
Så blir jeg delt ut i små biter,
Og til slutt er jeg bare støv.
Jeg går under i meg selv.
Jeg er ikke nå den jeg har vært.
Jeg er kanskje, men tiden drar meg til seg
Og fanger meg i sitt garn.
Om jeg rømmer fra alt,
Er jeg likevel et sted, som et speil i skogen,
Som en stengel som lyser.
Men det er heller ikke noe som varer.
Og drømmene mine blir færre,
Mørket siger inn som en sort måne.
Sjelen blir lammet,
Og jeg går inn i meg selv.
Men, der inne er du som jeg elsker,
Der vokser gras og blomster,
Og dører står åpne.
Her er jeg fri til å favne den ene
Som gav meg alt.
