Browsing Category Uncategorized

Uncategorized

HVER MORGEN SYNGER NAVNET poesi 22/13 (kp.6) *Sigve Lauvaas

August 3, 2013

A.Bergland-ill

30.

LANDSKAP

Går gjennom landskapet

Som stråler av fryd.

Trærne synger for alle.

Går som en tigger

Og lytter etter tusen stemmer.

Alt vil frem i dagen,

Hver minste spire traller og ler.

Landskapet vekker mitt øye,

Og vinden puster mitt kinn.

Plutselig står jeg alene

Og ser etter vennen min

Og drømmer

Ved foten av et fjell.

Går gjennom rommet og verden

Mens tiden sildrer i bekk og tjern.

Jeg vandrer i lystige minner

Og takker for alt.

Og det er den lyse morgen

Med fuglesang, med fuglekvitter i skogen

Som vekker min sjel.

ORD

Ordet lyser som villgras

Og blomster i kongelig drakt.

De kommer som sarte bohemer

Og klamrer seg fast.

Som krabben følger de snøret

Mot fremmede riker og land.

Et ord er en samtalepartner

Vi elsker så lenge vi kan.

Ordet lyser på veien, gir fremtid og håp.

Lenge gikk jeg alene

Før ordet kom imot meg med sang.

En kjær liten vuggevise

Åpnet mitt sarte sinn.

Nå fløyter ordet i bøtter og spann

Og lyser på stien jeg går.

31.

FEST

Det er midtsommerfest mellom trærne,

Og smaken av dugg er vin.

Og festen og sangen skal leve

Så lenge det finnes liv.

Lenge skal landskapet blomstre

Og vekke vår arme kropp.

Sjelen skal stige mot stjerner

Og møte en engel en dag.

Mens folket synger i graset,

Og blomstene neier, nikker og ler,

Renner gledestårer hos Gamlefar,

Som aldri fant den rette.

Og barnabarna lyser i blått,

Og midtsommerfesten går og går.

Smaken av fløytetoner gjør livet lett

Når prinsessen danser i ringen.

OPPREIST

Oppreist i lyset, oppreist i ordet

Som holder meg fast.

Oppreist til frihet i alt.

Som en fugl kan jeg fly

Mellom hverdag og fest

Og kjenne meg varm og ekte.

Oppreist til sang i det blå rom

Hvor stjernene spiller

Til den klare morgen.

Trygg er jeg mellom strenger av gull,

Som lyser fra tidenes opphav.

Dette himmelhjul løfter min sjel mot Gud,

Som følger meg hjem –

Og reiser meg fra jungelkratt

Til sangfest i tempelrommet,

Der englene bor.

32.

LIVET

Vi synger om livet

Og stråler av glede.

Vi skrivet vårt navn i alt.

Hvert liv er så hellig at alle må knele

For den som har skapt, og skaper igjen.

Vi vasser imellom hverandre her nede

Og tenker på døden en stakket stund.

Så synger vi opp for alt som lever,

Blomster og fugler, og eventyr.

Og sangen skal strømme fra hjerte til hjerte

Så lenge det finnes pust i vår munn.

Og livet skal danse av uhemmet glede

For alt som er edelt, og ekte gull.

FLY

Fly, fly…

Flyr du ifra meg?

Du svever, min kjære.

Du ringer i bjeller og lyser i gull.

Tindrende ren er din kappe, din krage.

Lyden er edel. Din munn er så ren.

Du kommer imot meg

Mens tuntreet danser.

Du kommer en natt som en liten fugl.

Sover du søtt?
Nå sover min kjære.

Og kjolen er vakker og håret mykt.

Hun hviler i jorden som blomstene kranser.

Jeg drømmer om henne.

Hun flyr og flyr.

Det ringer i bjeller,

Og fuglen er vakker.

Det ringer i vårdrakt og eventyr.

Det ringer for henne som kom med sitt hjerte.

Og jeg ble så glad og uendelig rik.

33.

MITT LIV

Mitt liv har tusen møteplasser,

Og drømmer om en bredkronet topp

Ved føttene av Himalaya.

Jeg går langs veien og plukker frø

Til en hage med moreller i Hardanger,

Der solen stuper ned.

Mitt liv har landskapet i sine hender,

Og bygger mellom horisonten og Gud

Et drømmeslott.

Når kommer noen som bryr seg

Om mine syngende svaler,

Min stemme av honning og korn?

Mitt liv har meninger og ord

Lenket sammen av gullbeger som synger

Om kjærlighetens visdom i hjertet.

Kom til meg, og bli drømmen som bærer

Skyer gjennom alt

Til en markedsplass for svanesang.

BYD MEG

Jeg legger ensomheten bak,

Og binder vinger og føtter til en knopp

Som skal spire og blomstre.

Du byr meg titusen ord, og tigger meg opp

Til dans mellom høye fjell.

Du blar i albumet og samler vers til et minne.

Byd meg i natt, når månen er på sitt høyeste,

Og bær meg gjennom livets skole

Til jeg ser lyset på andre siden av havet.

Vær meg en hjørnestein for godhet og nåde

Og døp meg i ditt navn som synger

Dag og natt, som en frukt av kjærlighet.

34.

KOM

Kom bort fra larmen

Til et øde sted.

Hvil dere ved foten av fjellet

Der vannet strømmer fritt

Og vinden taler i stillheten.

Kom til de rolige markene,

Og se kløverblomsten

Gi seg selv til lyset.

Kom til Stillhetens hus

Og hør stemmen taler i veggene

Og hvisker ditt navn.

Lytt til ditt indre

Som til en hellig mann eller kvinne

Som beveger seg langs muren

I Det nye Jerusalem.

NÅ

Nå er du her.

Slapp av med noen vakre ord

Som en velsmakende rett til kvelds.

Slapp av med en avis eller bok,

Eller gå en tur i stillhetens hage.

Pust ut, pust som et barn

Med åpne sanser, med spørsmål

Som åpner for livet.

Vi må føle at vi er til,

At telefonen har fri, at tv’en er av.

Bare vær deg selv i alt som beveger seg,

Ro ned til en benk i parken

Inntil du klarer å være helt stille

Mellom tusen andre på veien til Utsikten.

DET BANKER

Hvem banker på døren? Du kjenner glede.

Lyset vil komme inn, og du er utvalgt, frykten er borte.

Du er en katedral med orgelmusikk og hjertefred.

35.

OPPREIST

Gå oppreist, min venn.

Gå oppreist i frihet

Med drømmer fra i går.

Se, morgendagen kommer

Med sang og håp.

Vær trygg.

Vær trygg på din vandring

Som antilopen og løven,

Som bjørn og ulv,

Og strekk deg som trærne

Mot fremmede riker.

Vær trygg.

Oppreist mot lyset stråler din panne,

Din ungdom strekker seg

Som gras og lyng.

Vær våken og modig

Og lytt etter været.

Vær oppreist mot lyset,

Så er du trygg.

FETE OVERSKRIFTER

Avisene lyver om Gasa

Og tier om Israels Gud.

Jerusalems porter skjelver.

Avisene maler blod over torget

Og verner de forfulgte

Som aldri kom tilbake.

Med rensing av slekten som ennå lever,

Skal hedningene rope etter brød,

Og vesten skal skrive deres navn.

De som ødelegger Herrens vingård

Må en dag betale for sin udåd,

Avisene som sverter med blod,

Blir svidd av med ild.

De som truer Sions døtre, kan speile sitt ansikt.

Se, dommen kommer en dag over ditt hus.

Uncategorized

HVER MORGEN SYNGER NAVNET poesi 22/13 (kp.5) *Sigve Lauvaas

August 3, 2013

Van Gogh-Vår

25.

NY TID

Se, nå har solen snudd igjen.

Og tiden vrir seg gjennom gater og torg

Til opphøyelse.

Årtusen mørke blir lagt i grus.

Et gitter av fornedrelse oversvømmes.

Landskapet gløder av vilje og mot.

Folket vil hjem, tilbake til klippeveggen,

Som roper av kjærlighet:

Heis flagg for en ny tid, Jerusalem.

Se, vinden snur.

Heis Davidsstjernen over alle fjell.

Vær rede til å møte ham

Som skapte deg og meg, og alle fuglene.

Se blomstene vil juble med i stråleglans,

I klangen av et enslig ord.

Kom hjem igjen,

Og bygg i kjærlighet ditt land, mitt barn.

Skap ørken om til frodig jord,

Bygg Israel.

PYNT

Sions døtre pynter seg til fest,

Mens Frans av Assisi gråter over fattigdom

I landsbyen.

Sion stiger opp av avgrunnen og lyser av tillit,

Mens Europa blør i kjølvannet av mismot

Og mangel på kjærlighet.

Murene skal rives ned, og solen skal skinne for alle,

Som Sions døtre pyntet til fest.

Og portene skal åpne seg for en ny tid

Med latter og sang.

Pynt fjellene med blomster. La trærne lyse

Som glitrende stjerner, så jorden kan renses

Og menneskene kan finne fred

I grenseløs harmoni og kjærlighet

Til hverandre og Gud.

26.

VIND

Urørlig flytter vinden seg

I solbrent gras.

Og hvite klipper drypper gull,

Mens solen snur.

Og vinden seiler over oss

En junidag.

Tålmodig venter måkene

Og speider etter fisk.

Og vinden går mot skjæret

Og bølgene mot land.

Og solen kaster hansken inn.

Så blir det natt igjen.

Vinden ror i siv og hav

Mot ukjent strand.

Og barna våkner opp til dans

I Portugal og Israel.

Og hvite skip går over alt

Som skyer, fløyelsmykt.

Og vinden skyller over oss

Litt regn og nybakt sol.

Vi bæres frem av tiden,

Som vann fra høye fjell.

Og lyser opp en vårdag

Forvandlet til en blomst.

Nå toner alle stjerner,

Og menneskene synger fred.

Vinden fløyter i alle fjell

Til himmelkor i evighet.

STRÅ

Et frossent strå, en frossen spurv,

Et barn som mangler far og mor.

Et vindu over verdens dal

Med lys til dem som ikke ser alt som gror:

Mysteriet, et frossent strå i åkerjord.

27.

LYS

Midt inne i alt lyset venter en gjest.

Hans skjønnhet er som en klippe,

Urørlig og ren.

Forvandlingen skjedde en morgning

Mens fuglene sang,

Og himmelen flommet over av lys

Fra en åpen sol.

Vårt lys skinner videre ut til de små

Som venter å høre fra ham

Som skapte, og skaper uopphørlig

Med sitt kjærlige ord

Om nåde og fred.

Midt i alt som lyser smyger vår sjel

Og kjenner på glede og sorg.

Det strømmer millioner stråler imot oss

Som bærer oss frem på veien

Til den tomme grav.

Dypt i hans skjønnhet blir vi rene en sommerdag,

Og stiger inn i det gullhvite rom

Som engler og barn av kjærlighet

I et nakent og hellig lys.

PÅ TRAPPEN

Vi står på trappen, skyldige.

Men har en lengsel å komme gjennom nåløyet

Til de levendes land.

Vi går med listige skritt mot målet

Og ser porten åpne seg mer og mer,

Mens vinden blåser i verdens sirkus.

Vi blir avbildet, og vind av engler farer forbi.

Kraften av ordet lever i barnet som synger om Israel

Vi er som kronblad, og strekker oss.

Vi blir løftet stadig høyere, gjennom porten,

Der tonene stiger som kraftig stjerne

Over den tomme grav.

28.

TIDEN

Nå er tiden kommet.

Tiden kommer til hvert menneske

På tilskuerbenken, i strømmen

Mellom himmel og jord.

Vi reiser i blinde, eller med oppløftet blikk

I natten, til den klare morgen.

Her, under tusen skyer

Får vi være med i stillhet.

Dagene blir aldri byttet om.

De kommer aldri i retur.

Men noen får noen ekstra dager å vandre

I ørkensand og asfaltstøv.

Tiden kommer som et bytte

For alle våre steg, som ny energi

Til våre gåtefulle lemmer.

Det er deg, og ingen annen jeg tenker på,

Når alt skal oppsummeres

Og veven sys igjen,

Der vi er kasteballer og renninger

Fra øst mot vest.

VÅKEN

Nå er jeg våken

Og hører søvnduren fra tusen sjeler.

Jeg spør etter den rettferdige,

Men får ingen svar.

Jeg er våken til å ta imot alt som inntreffer,

Og ser Jakobsstigen som en mast

Som funkler i natten.

Det er igjen vår, og blomster i hagen.

Og alle fryder seg over livet

Som roper og synger til en ny fødsel.

Vi er et bilde av bildet i speilet

Som åpenbarer vårt indre, og feirer navnet

Til en hellig jul.

29.

FLY, FLY

Reise ut, reise,

Oppleve verden, vokse mellom stjerner,

Kjenne sin egen kropp,

Bli løftet høyt.

Fly over jorden, fly som fuglene.

Fly, fly til en ny virkelighet i rommet,

Der alt er sang og glede.

Fly mitt øye på alle fjell,

Over skyer og stjerner, mot Gud.

Fly med englevinger til andre siden,

Der mållinjen lyser grønt.

Fly mine ord til livets kilder i det blå,

Som åpner hjertene til sang

Under himmeltaket.

Der reiser jeg med navnet

Som veiviser gjennom natt og dag,

Helt til den ene kommer igjen

Som rosen fra Paradis.

FUGL

Jeg blir ikke fugl med vinger,

Jeg blir ikke gammel her.

Men navnet synger i hjertet mitt

Om lyset som skaper en ny virkelighet.

Jeg er ikke fugl, men kan drømme

Og reise over alle land.

Som et fjærkledd frø kan jeg fly i rommet

Gjennom alle tider –

Til den store mester i blått,

Der englene holder fest.

Jeg flyr fra tre til tre, fra ord til ord,

Og søker etter lykken.

Jeg vil favne den ene som tyder skriften

Og taler til mitt hjerte dag og natt.

Jeg flyr, flyr til verdens ende, og forvandles

Til en engel med hvite klær.

Uncategorized

HVER MORGEN SYNGER NAVNET poesi 22/13 (kp.4) *Sigve Lauvaas

August 2, 2013

Høst på Holmen. Ill. av Gjertrud B. Helland

19.

DU ER

Du er mitt lille hjerte

Som elsker sangen,

Som klatrer på jordens tak

Og sanser menneskenes frykt.

Mitt hjerte skal skape glede

Som en liten fugl

Og klatre opp på taket,

Og synge av hjertens lyst.

Så favner du meg med tusen stråler

Og holder meg opp som et barn.

Du gir meg et navn.

Og jeg lever i rikdom og ære,

For du er min Gud.

ORDENE

Alle gjerninger i livet

Blir høstet og målt.

Og ordene blir veid på skålvekt,

Som gull og sølv.

Det jeg skriver i dag, er nøkkelen

Til nye ord i morgen.

Og livet bærer ordene med seg,

Forsiktig og ømt som små barn

Og perlemorglass.

Kjærligheten bygger menneskene

Som levende fjell, høyt

Over alle stjerner.

Vi slipes og poleres, og blir høstet.

Vårt hjerte blir renset for slagg

Så leppene kan synge.

Ordene som taler lykke og frihet,

Smelter isen på polhavet

Til evig kildevann.

20.

ROM

Rommet er lyst og vennlig,

Blomstene innbydende.

Våre samtaler er myke som stearinlys

Som blafrer med åpent vindu.

Rommet er ærlig og rent,

Og bøyer av mot et hvitmalt skråtak.

Her trommer regnet om høsten

Og fyller våre hjerter med forventning.

Rommet strekker seg i tiden

Og er musikk i våre ører

Mens ordene flyr vennlig fra hjerte til hjerte

Som kjærlighetsbrev og kyss.

VÅRBLOMSTER

Huset står stille i hagen

Mens fruene tripper rundt i byen

Med oppløftet blikk.

Våren er kommet tilbake

Og gir av sin blomsterduft.

Øynene flyr mens de tripper

Mellom lave og høye hus.

Og solen varmer den lille

Og fuglene hvisker i trær.

Velsignet hver vårblomst på jorden

Og barnet som leker der.

Og blomstene synger med solglimt

Og løfter sitt blikk mot Gud.

Naturen synger så vakkert

Mens småfugler bygger sitt rede

Og vårblomsten traller og ler.

Huset står taust i hagen

Med vinduer mot sør og nord.

Og blomstene glimter med solglød

Og åpner våre stengte rom

For gjester som kommer igjen og igjen.

21.

NYHETER

Hjernen siver ut,

Nyheter siver ut.

Hukommelsen klarer ikke holde på alt.

Knærne spriker.

Å bær 50 kilo i dag er mye.

Over fjellet går bærerne,

Og hjertet tikker.

Nyheter fra far til sønn, fra tusen kanaler.

Det svirrer rundt oss.

Det larmer i nyheter fra morgen til kveld.

Men om natten er fuglene stille.

Da samler vi krefter å ta imot,

Helt til noe uventet skjer.

Vi ender nok på et hvilehjem

Og hører musikk, og drømmer

Nyheter fra den gang.

LANGS VEIEN

Kilometer skog langs veien

Puster i våre lunger,

Ber ordene frem.

Takk til alle hjelpeløse.

Bildene langs veien, langs togstrekket

Svirrer forbi som en linerle.

Jeg samler meg i landskapet

Med alle skapninger som dukker opp

For å blomstre og så frø.

La våren synge lys og varme,

Synge erindringen hjem i hytter og hus.

La det grønne leve og skape nytt liv,

Så vi kan gå hånd i hånd i tett tåke langs veien

Og kjenne at vi er på rett kurs

Før solen stiger opp

Og vi blir forvandlet til et bankende hjerte

Som tar imot en ny dag.

22.

SKRIFT

Vår skrift på veggen

Er nødvendig

For at noen skal høre vår sang.

Selv om verden er vanskelig

Og skriften blir utydelig,

Kan vi håpe og tro.

Menneskene skriver på veien.

Og lyset kommer frem i våre øyner

Som tegn på liv.

Alt vi rører ved på jorden

Blir et stempel.

Hvert hjerteslag er musikken

Som aldri må dø.

Hvert menneske synger med egen stemme,

Og høres av engler.

Vi er utvalgt og opphøyet.

I skapelsen er vi et tre med mange greiner

Som strekker seg over hele jorden.

Vi er sammen med hverandre, og alene.

Vi føler og tenker, og skriver

Så lenge vi lever.

Sangen og lyset favner oss,

Som vind og sol og luft.

Vi er omsluttet av kjærlighet.

Familie og venner bygger vår bolig,

Så vi kan flytte inn.

DRØM

Jeg er fylt av drømmer i en dunkel hverdag.

Mitt hjerte slår for den ene

Som en evig kirkeklokke,

Mens regnet vanner hagen.

Markene er grønne, og kalvene beiter saftig gress

Mens drømmene flyr. –

Uten grenser åpenbares hemmeligheter.

23.

FREM I LYSET

Sangen stiger frem i lyset.

Gåten stråler: Hvem er vi?

Kjærligheten møter barnet.

Livet vokser, graset gror.

Paradiset, Gud og himmel.

Alt er helt ufattelig.

La oss synge. La oss våkne.

Det er tid for tanker, ord.

I begynnelsen var den ene.

Alt er blitt til ved ham.

Mennesket ble skapt til liv

Og vandring gjennom år.

Lyset åpnet våre øyner.

Sangen gav oss bedre sikt.

Åpenbaring gav oss syner

Inn i evighetens hornmusikk.

Frem i lyset, kjære venner.

Syng for alt vi har på jord.

Kjærligheten åpenbares

Gjennom skapelsen, ditt ord.

DRAKT

Vi får blomstre og synge

Til hverdag og fest.

Du som gir oss en ny drakt,

Vil løfte oss, og favne oss.

Vi ble grunnlagt på ditt ord,

Og våknet med Jakobsstigen.

Lykkelig er du, jomfru Maria,

Og alle som har møtt den ene.

Som en vind farer over jorden,

Er ordet mellom oss.

Vi våkner og blomstrer,

Og forvandles i en ny drakt.

24.

BLOMSRING

Det blomstrer langs veien,

Det synger i ur.

En gul liten iris gleder mitt syn.

Jeg kan ikke se forbi, uten å lytte.

Og sangen er munter, som blomsten jeg ser.

Og roten kan rense mitt sinn.

Det blomstrer i hagen.

Det er medisin å se dette vakre som gror.

Det hjelper å stole på Gud.

HELBREDELSE

Det hjelper å synge, om dagen er bratt.

Det hjelper å plukke en blomst.

En blåkoll har evnen å helbrede sår.

En venn er en engel fra Gud.

Takk for de småting vi alle vil ha,

Og takk for hvert skaperord.

Hjelp den som trenger til mer enn brød.

Takk for visdom og helsebot.

Se, lyset er over alle med sang

Og liflig musikk på vår vei.

Forvandlingen skjer når vi takker og ber

Om nåde, og kraft til å skape liv

I navnet som helbreder alt.

Søk det gode, søk kjærlighet

I ordet som stiger frem.

Styrk deg i ham som vil favne din sjel

Og bære deg over de dypeste vann

Til sangfest i evighet.

A.Bergland-ill

Uncategorized

HVER MORGEN SYNGER NAVNET poesi 22/13 (kp.3) *Sigve Lauvaas

August 2, 2013

O.Bjørgum «Såmannen»

12.

VELSIGNELSER

Velsignelsene er mange.

Tross våre nederlag, blir vi hevet,

Og etterlater oss gylne spor.

En ungeflokk kan skape glede,

Og landskapet blir synlig i språket

Som følger menneskene

På alle deres veier.

Velsignet være du om morgningen.

Så lenge solen gir varme

Skal du være velsignet i mitt hus.

Fra du var en neve stor, kjente jeg deg,

Og inngikk en pakt

Om å bevare deg som den ene

Som aldri skal miste sin krone.

NEVER

Vi binder nevene sammen og ber

Om et langt liv, god helse.

Uten å være fullkomne, vet vi

At menneskebarnet er høyt hevet.

Vi hersker over jorden

Og bygger broer til fremmede land.

Vi strekker nevene ut, og synger språkets melodi

Om å ta vare på hverandre,

Være bærebjelke i samfunnet,

Bygge videre på det fedrene har gjort,

Kjenne arven fra Jerusalem som et evig svar

Om å elske sannheten, visdommen

Og kjærligheten.

Vi er mange hestekrefter og høvler hverandre

Så vi passer inn, og bærer de svake,

Så de kan komme fremst i køen

Når nye krykker skal deles ut.

Vi reiser en hytte på fjellet, og strekker oss

Etter fredens paradis, som etter en bølge

Av godhet og varme som synger navnet.

13.

MORGEN

Hver morgen går flyktninger i land.

De blir skyllet i land fra havet.

De kommer bestandig fra de fjerne øyer

Og fyller jorden med glede.

Hver morgen kommer solstrålene frem

Som kornaks fra det ukjente landet,

Der susen taler sitt eget språk.

Tonene bølger i vinden, og tegner oss inn

I historiebøkene til de fattige.

Hver morgen er vi rede til å ta imot nye inntrykk.

Og vi lytter til morgensangen fra de små

Om å løfte og bære, til alle kan smile

Og elske hverandre som engler

Med bakgrunnsmusikk fra fjellet i nord.

HVEM SA

Hvem sa at tiden hadde det travelt

Å rulle sammen teppet,

Som er en livbøye for alle på jord?

Hvem sa at lyktestolpen skulle flyttes

Eller skrus av om vinteren, når vi trenger mest

Av denne solrike varmen fra rommet?

Hvem sa at vi skulle fyke – og nå hverandre

Over alle grenser, når vi ble født

Som små prinser, prinsesser over hele verden

Og lærte å smile som en nøkkel

Til språket, som kom etter hvert

Som en honningkake?

Hvem sa at vi skulle kjøre bil,

Som ennå ikke hadde lært å gå fem skritt

På denne livslange vandringen over Kedrons dal

Til parnasset på Tempelhøyden i Jerusalem?

Hvem er du som går over fjellet med tom ryggsekk

Og venter på svar fra Kongen

Som vil fortelle visdom i det skjulte?

Du skal ikke bli skuffet, og ikke gå tomhendt hjem

Når tiden klippes, og du er alene igjen og banker på

Døren til det aller helligste.

14.

STÅ OPP

Når jorden står opp om våren

I en grønn grønn morgen,

Synger alt som lever.

Naturen danser ved daggry

Og tankene kan fremdeles bevege seg fritt

Mellom jordens vakre blomster

I flerfarget grønt landskap.

Stå opp, sier solen, sier fuglene

Som tar seg frem i rommet som engler

Med kjærlighetstoner.

Bølger av liv og sang vekker gamle og syke

Til en ny dag, til frokost i det grønne

Med helsebringende vann fra kilden.

Landskapet og tiden spiller på lag

Og fotograferer med sine lange øyner,

Som er som pigmenter og brikker i det store

Bildet, som kalles jorden, en planet

I verdensveven.

GUDS PLAN

Fra de ytterste saler, finnes en tegning, et kart,

Hvordan alt skal fungere, og se ut.

Guds ide er ikke ferdig i virkeligheten,

Men skapes år etter år i oss og mellom punktene

Som holder oss sammen.

Fugler flyr, og vinder skaper bølger på havet,

Mellom mennesker som forstår seg selv som Herre,

Mer enn fjell og skog, som vi er avhengige av

For å komme høyere enn vår egen navle.

Vi ser hvordan oppdagelser og oppfinnelser får oss frem

I sputniken mot månen, eller et nytt kontinent

Hvor alt er ferdiglagt, og bordene er skrudd sammen

Til festmåltid med søsken i himmelrommet.

15.

RENGJØRING

Stjernene soper rommet

Og slynger lys ut til menneskene

Mens vinden flyr med skyene

Og serverer regn og snø.

Lett flyr de små andungene på bølger

Mellom moloer og kaiarena

I de kjære vikene i nord.

Og voksne tar seg av hverandre, som barn

Som lærer å gå som fugler.

De synger om å klippe gress og bade

I skyggen av trærne

Som bugner av moreller og epler,

Til alt er som før.

Og Gud speider på jorden etter holdepunkter

For en ny by med skyskrapere

Som når til himmelen,

Der vi kan møte hverandre renvasket

Til en herlig aften under stjernene.

VEIEN

Der er ingen annen vei til vårt indre

Enn gjennom ordene, som ofte ikke høres.

Der går vi på tøfler og setter nye tråder i veven

Om frihet og kjærlighet, vårt tilfluktsted

Opp gjennom årene, til alle jøder er hjemme

Og fortiden er en saga

Som vinden som gikk forbi, og ble borte.

Vi er alle på vandring, sier de som går hvileløst

Ørkenveien med skreppe og vannflaske,

Uten å se seg tilbake.

Vi er utmattet når vi kommer frem,

Men får hvile i trygge hender,

Og kjenner varmen av det hellige tempel og Gud.

16.

REISEN

Vi glemmer ikke så lett denne reisen

Mellom løvetenner og nellikblad.

Her hvor hjorten springer i morgendis

Ser jeg spor etter en enslig gutt

Som ville til Amerika.

Og reisen ble lang, og sjøen er bred,

Og dyp som en endeløs brønn.

Her bølger skipet i hundre år

Med last av kvinner og menn.

Og sangen lyder fra morgen til kveld

Om frihet og frelse fra alt.

Om hungeren gnager, er gutten om bord

Med drømmer og løfter om fremgang og fred

Mellom venner og slekt i USA.

Med godhet ble nevene brettet opp

Til arbeid i en verden av slit.

Her skulle han bygge og bo en dag

Med kjerring og ungeflokk.

Og prærien sang, Velkommen til oss.

Montana er mer enn en stat.

Her hever fjellet sin mektige rygg

Og skriver ditt navn med gull.

NOEN SYNGER

Fra mitt rom i Lofoten hører jeg sangen,

Barn som hvisker og bølgeskvulp.

Her har alle et navn, en stjerne

Som lyser på himmelbuen, og vekker ditt hjerte

Som prins og prinsesse i morgensol.

Sangen skal løfte tvil og smerte til rene skyer

I våryr vind. Den som er nedtrykt skal juble i glede

Og takke for underet. Dagen er din.

Håpet hilser med kjærligheten. Og fiskebåten

Kommer i havn. Og noen synger seg rik på viser.

Men hjertet synger ditt navn.

17.

VIND

Hører jeg vinden,

Hører jeg harper?

Døende stjerner stivner til is.

Krystallkulen blinker,

Fuglene vinker.

Vinden er sangen som vekker mitt liv.

Kom, kjære. Kom, la oss reise i skyer,

Speide fra høyden, som ørn over jord.

Glødende nebb

Gjør rovfuglen synlig.

Vokt deg for vinden, fra havfugl i nord.

Jeg grenser til fjellet

Og vokter min bolig.

Jeg hører en reinflokk i strek mot vidda.

Jeg er ensom ulv i rommet

Som skriver om livet, som danser tango.

Og himmelens fugler vekker mitt liv.

Og vindens søyler blåser i kor

I stjernekransen.

LYS

Levende lys synger

Og nikker god morgen, god dag.

Tiden er ute på reise.

Og musikken er fuglekvitter

Og summende mennesker i byen.

Stillheten lyser og taler sitt eget språk.

Klosteret holder døren åpen

For den glade vandrer

Som går etter Herrens ord.

Lyset synger i mørket og holder oss fast

Som en godhjertet mor.

Helt til vi våkner i Sarons dal

Kan vi lytte til englestemmer i rommet

Over Israel, der alt skal skje,

Før Messias kommer igjen.

18.

BRØNNEN

Brønnen fra fedrene synger.

De overgrodde steiner synger med oss

På veien til Det nye landet.

Brønnen tar vi med som en kilde

Til det evige liv.

Jeg bøyer meg ned og drikker som barnet

Med høytid under blinkende stjerner.

Jeg undrer meg over alle stemmer i gras

Og lyng, der jeg reiser forbi

På vandringen til Det hellige landet.

Kraften kommer til meg som ord og brød,

Og vinden stryker min panne,

Der jeg går i forvandlingens tegn

Og venter på fuglesangen.

Tusen vingeslag tar meg med til Paradis.

Øyeblikket varsler en ny morgen

Med lys som kilde til liv,

Som en brønn som aldri går tom.

Der kan jeg hvile som barnet

Og lytte etter om navnet.

SKOG

Det synger i skogen ennå.

Og graset synger over hele jorden

Mens vinden jager.

Naturen har et språk vi må lære å elske.

Det gir oss sannheten, som er ren og ekte.

Mitt hjerte lytter etter naturens munn.

Det er høytid når orkesteret spiller

Mens vinden jager.

Skogen har moll i stemmen fra røttene

Som stiger i søyler mot himmelen.

Her bygger fuglene reir og synger

Skogen til sitt bryst, som flyr i små flak

Og brummer i høststormen.

Uncategorized

HVER MORGEN SYNGER NAVNET poesi 22/13 (kp.2) *Sigve Lauvaas

August 2, 2013

Usynlig landskap

ØYNER

Dagen har mange øyner.

De er vinduer

Mot et vidunderlig landskap

Som spretter i vårens latter

Og gløder i høst.

Øyner i blomster

Synger over hele jorden

Om kjærlighet.

Og menneskene traller på veien

Til og fra sine hus,

Og flyr med øyner over alt.

Stjerner danser i blå silke,

Og forteller om livet

Som beveger seg hurtig

Som en ildtunge i tørt gress.

Lyset skinner i mørket

Og viser oss den vei vi skal gå.

Målet er bak havet et sted

Der englene holder fest.

STILLHET

Ta imot stillheten som et lite barn,

Og vern om stillheten som en verdifull gave.

En vårblomst er stillheten for ditt hjerte.

Den lever i oss et øyeblikk

Så vi kan bli forvandlet, bli uforgjengelige

Til en ny sommer.

Vi går med tidens slør, under lauv og skyer,

Med en formørket sjel.

Vi trør varsomt, og kjenner livet

Som et ankerfeste.

Med dette solglimt av lys går vi frem

Til den hvite byen.

Stillheten gir krefter for liv og død. Vi er ett

I maktens tinde, og svever som fugler

Fra pol til pol, fra grein til grein, og lærer språket.

STEMMER

Vårt pulsslag er vårt anker.

Her har vi den trygge havn.

Fra dette utsiktspunkt lærer vi språket.

Og navnet går foran på muren

For å føye verden sammen.

Vi tvinges frem av tidshjulet

Og hører til pilgrimsfolket,

Som alltid er på vandring til de levendes land.

Vi hører rop, og hører stemmer

Som setter ord på bildene som vinker

Og rammer verden inn.

Friheten i en fuglestemme lokker

Og gir håp til alle.

Hver pust kan finne en venn.

Og valget er åpent som havet.

Vårt hjerte roper navnet, og frykter ingen.

Vår lille stemme stiger

Som blomster og gras, som øyner

Og hender som strekker seg mot Gud.

Vi hører sammen.

Kjærligheten bor inni oss

Som en juvel med signatur fra skapelsen.

VAKKER

Vakrere enn deg, er ingen.

Som en fugl kvitrer du med nebbet,

Og elsker våren.

Du er en lykke i mine hender.

Du driver meg frem som en storm.

Dine øyner holder meg våken.

Jeg begjærer dine former.

Du egger meg til dans i månelys,

Og jeg skriver ditt navn,

Jeg synger en vakker melodi

Om kjærlighet til den ene

Som smelter fjell.

KOMMER DU

Kommer du inn

Til mitt innerste rom,

Ser jeg dine åpne øyner,

Og hører steg på veien

Og vet du er min.

Kommer du med alle ordene,

Blir jeg myk og var,

Og kjenner meg bortenfor fjellet,

I et annet rom.

Kommer du i kveld

I månelyset,

Ser jeg ditt vakre blikk

Som et vingeslag

Fra ytterste Nordstjernen

Til morgengry.

Kommer du, vil jeg ta imot

Ditt ansikt,

Som en gyllen ring,

Og føre deg til mitt hjerte

Som smelter i tårer.

LANGSOMT

Langsomt kommer vi til hverandre

Og blir omskapt

Som deigen i bakerens hånd,

Som leir i mesterens verksted.

Langsomt møter vi den ene

Som vokser til en vulkan

Og sveiper over jorden.

Her møter vi dører av ansikter,

Åpne mennesker

Far fjernt og nær

Som skaper farge i landskapet

Og ærer sannheten i ordet.

Visdommen får ny makt

I et forvandlet hjerte.

FUGLER SYNGER

Det er håp i en fuglestemme.

Når fuglene synger

Føler jeg håp for morgendagen.

Stillheten ligger lett i graset

Og synger i doggvåt jord.

Lyset smiler i morgensol, og forteller

Om landskapet.

Gud bevarer den som vandrer

Under fuglettrær.

Se verden åpner seg, der fuglene søker ly.

Og frukthagen blomstrer.

Det er vår i frukthagen når fuglene synger.

Jeg kan hvile og slappe av.

All angst og uro svinner hen

Når det grønker og gror i fjellet.

Der stillheten synger,

Er kjærligheten som en vind.

Den omkranser oss fra alle sider,

Og synger håp i navnet.

SKOG

Det finnes store skoger, og små skoger

Med fuglereir og mose.

Det finnes alltid en som vil klatre høyere.

Der skogen stopper, er fjellet som naken hud.

Her hviler jeg på en utsiktspost.

Alt som lever i skogen åpner seg

Som små egg, og begynner å synge.

Trærne kommer sammen, og synger i kor

Helt til vi sovner.
Og drømmen holder oss fanget, og trøster.

Skogen viser et fjernt smil, og begjærer lyset,

Som kysser hvert grønt blad

Med en dråpe morgendogg.

10.

SPRÅK

Virkeligheten taler for seg.

Og språket har sitt eget verksted

I menneskenes rom.

Ordene blir våre dyrekjøpte.

Vi elsker ordene som våre egne lemmer,

Små eller store, alfa og omega.

Takk for alle fingrene, bein og armer.

Det er sant at vi forstår bare stykkevis.

Virkeligheten er enorm,

Og alt som omgir oss er som åpent hav.

Vi lever i en strøm,

Og beveger oss i denne malstrømmen

Med utlagte svømmeføtter.

Takk for at vi kan bevege oss.

Og livet går videre, med eller uten bil.

Vi har noe å se frem til,

Som kan kommunisere med Gud

Og våre omgivelser.

Språket er deigen i landskapet

Vi manifesterer som det høyeste

Mellom himmel og jord.

Virkeligheten åpner løpet,

Og klipper snoren foran og bak.

Vi strever i dette rommet å finne den rette

Bevegelse fram mot den evige hvile

Med utsikt til de fire verdenshjørner,

Der vinden skjuler sine mektige vinger.

HJERTET

Milliarder år, sier de lærde,

Om landskapet som ble født i går.

Det kommer til oss hvert sekund

Og åpenbarer stadig nye stadier.

Landskapet puster oss i nakken

Og forteller om seilingsruter over havet

Til en varm kyst med palmer, der folk går nakne

Og snoper i trærne de deiligste frukter.

Der smelter mitt hjerte for en jeg aldri har møtt,

Og våkner til et utsøkt måltid

Som freelencer for Dagsavisen

Med et uforglemmelig bilde på netthinnen.

11.

SANG

Jordens sang toner i språket til milliarder elleville fans

Av dette underet av en planet

Som beveger seg i solsystemet med nøyaktige krumninger

Frem mot det endelige mål.

Musikken lar seg ikke stoppe av skrik og madonna,

Men vedvarer som signal i en vakker atmosfære

Blandet med tårer og latter.

Takk for sangen som sirlig lekker ut i åker og eng

Og suser i trær og busker til jubeltoner høyt til fjells,

Der englene sitter i vakttårnet og speider våre bevegelser

Til og fra, til alt opphører i et symfonisk dikt

Om å leve sammen i kjærlighet.

VI KOMMER

Visst kommer vi

Når du inviterer til nye tider. En opplevelse

Vi må ha med i albumet,

Så vi kan bli mer synlige for hverandre.

Visst kommer vi til våre kjære i Amerika, og vil synge

Om Gamlelandet med hele kroppen, år etter år,

Så lenge språket gir nye ord, og kreftene holder.

Vi kommer med fred, og løfter forbindelsen

Til et høyere nivå, der vi binder oss med slekt

Over store vidder.

Vi kommer med pakket koffert for en periode,

Som kan vare livet ut.

Og sangen skal bære oss fra by til by, over hele USA

Til de elektroniske brikkene i Silicon Valley

Som holder styr på mine data

Og hele den moderne verden sine unike urverk.

Uncategorized

HVER MORGEN SYNGER NAVNET poesi 22/13 (kp.1) *Sigve Lauvaas

August 2, 2013

Olav Bjørgum-ill

JEG VAR

Jeg var utenfor ditt hus.

Nå er jeg her igjen,

Lenket til å tro at du er min

For tid og evighet.

Det kjennes godt å være her

Imellom høye fjell,

Og vite at du finnes nå.

Min kjærlighet til deg er tent.

Jeg var i rommet. Du var der

Og speilet livet mitt.

Jeg var i drømmer over alt,

Og kjente at du elsket meg.

Du var og er min sang, min glød,

Som holder livet høyt.

Med buen spent jeg gir mitt ja

Til deg som gav meg alt.

JEG FLYTTER INN

Jeg flytter inn til deg,

Og hører sang.

Jeg sitter i ditt blomsterbed

Og nynner med.

Du skapte sangen i mitt bryst.

Ditt navn er skjønt

Som morgensol og sommervind.

Jeg flytter inn av kjærlighet,

Og våkner av en deilig drøm,

At du er min fra evighet

Som lyser håp og tro.

Hver morgen synger navnet ditt,

Og hjertet mitt er ømt.

Jeg kjenner at jeg elsker deg,

Og kneler for din fot.

Jeg ser du elsker meg igjen

Fra innerst av din hjerterot.

Der synger barnet nå.

NAVNET

Nesten ingen ser mitt ansikt

Når jeg synger.

Englene vil se og høre alt.

De kjenner meg, og vet

Når solen snur.

Leppene vil tale, synge.

Hjertet holder munnen frem.

Navnet stiger som en svane

Mot sitt nye hjem.

Navnet synger, tiden synger

Overalt hvor barnet går.

Alle vandrer tett i tiden,

Helt til ringen holder hjulet,

Og vi ser Jerusalem.

FREMOVER

Vi går fremover.

Vi finner korridoren til fedrelandet,

Og lærer mange språk.

I smeltedigelen våkner vi en dag

Blant våre egne.

Et våkent blikk gir mot

Til en ny begynnelse.

Med arven i sikte, går vi fremover

Og legger under oss landet.

I modning stiger solen.

Åkeren er klar for høst,

Og vi går altergang på jord.

Vi søker høyden, og kommer hjem til slutt.

Vi tjener ordet, drysser lys i gamle spor,

Og tenker klart om himmelen

Der sangen toner inn

Fra Jerusalem.

KJÆRTEGN

Blomster og blad blir kjærtegnet av lyset.

Vinden seiler rolig over land og sjø.

Foreldre kjærtegner barnet i morgenlys.

Spretne spurver kjærtegner håpet.

Livet vender tilbake med kjærtegn.

Bladene blir grønne, og strekker seg.

La naturen spire.

La våren fortelle om kjærtegn over hele verden.

La oss synge om håpet.

Om sommeren sitter vi og kjærtegner.

Og mørket kjærtegner oss,

Som vannet kjærtegner gullfisken.

Vi er omsluttet av kjærtegn fra morgengry

Til stilken visner på bladene,

Og menneskene reiser hjem som utvalgte

Etter høstens storm.

ROMMET

Rommet hennes er lyst og vakkert.

Fuglene kvitrer, og forteller om en ny dag

Med kyss og samtaler.

En vennlig stemme i døren forteller.

Det er frokost i det grønne,

Og humlene nikker.

Det sønderknuste hjertet er komt seg,

Og solen pleier sårene.

Tiden er i rute.

Solen lesker havet, og driver over jorden

Med musikk og sang.

Rommet speilte hennes hjerte fra barndommen.

Hun lekte og sang på altanen,

Så presten måtte flire.

Omtenksomt gav han en blomst til avskjed,

Og kysset hånden.

VULKANEN

Vulkanen sprenger,

Og menneskene må i sikkerhet

I dag, og alle dager.

Vulkanen lyser i natten,

Og gråe skyer seiler med vinden.

Vi hører ikke brølet,

Men sover urolig og lengter

Til en fredelig øy i havet

Med varme strender.

Vulkanen gir ikke håp.

Den sprenger de fastlagte grenser

Og hugger tak i oss

Med gnister som farer i veien.

Vulkanen kommer nærmere

Og forteller om en ny tid.

Vi blir målløse og faller til jorden,

Og håper på en ny sommer.

UNDERLIG

Underlig å gå i Jesu fotspor,

Kjenne kraften

Som vindpust fra Jerusalem.

Jeg får en høyere sansing,

Er ett med disiplene

Og synger Davids salmer på vandringen

Mot Oljeberget.

Jakobs brønn er åpen for alle.

Jeg drikker meg utørst.

Her er legedom for alle sykdommer.

Hvem som helst kan få komme

Til det aller helligste.

Her troner ypperstepresten

Og velsigner folket

Som sine elskede barn.

HVER MORGEN

Hver morgen synger fuglene

Navnet ditt.

God dag.

De fryder seg for lyset

Som åpner døren

Til et vakkert smil.

Hver morgen kjennes luften

Av grønt,

Så underbart.

Våren kvitrer, synger ut

Sin kjære melodi,

Og takker for livet.

Hver morgen synger barnet

Med jubel i sitt bryst.

Det stråler som en stjerne

Og vinker.

Løft meg opp i taket

Så synger jeg ditt navn,

Og du er min.

FORBI

Når skipet glir forbi

Og utsynet minker, og jeg er gammel

Med briller og stav,

Da lysner mitt indre, og jeg kan føle

Varmen fra havet som bølger mot land.

Forbi, mine venner. Små gutter på dekk.

Se solen smiler. Det er tid for å ankre.

Vi trenger litt mat.

Også gamle må spise

Og kjenne vårens krefter komme tilbake.

Når skipet reiser for siste gang,

Er lyktene tent. Det er høst.

Og alle som lever skal vinke farvel

Og synge for livet som var.

Forvandlingens time vil komme brått

Og reise vårt nye hus i blått, der englene er.

Uncategorized

TIDEN FLYR poesi 21/13 (kp.8) *Sigve Lauvaas

Juni 11, 2013

Munch-ill

38.

I RONDANE

Ikke et vindpust, ingen fløyte

Spiller for de høyere sanser.
Luften er god og varm.

I dette landskapet går elvene rolig,

Og stiene er mosegrodde.

Men i høyden går majesteten

På eggen og drømmer

Om et annet liv.

Hva skaper denne atmosfære av ro?

Hvem bor i disse fjellmasiver

Som troner mot månen?

Her er ingen som kan språket,

Og byduren er langt borte.

Den vise kneler, og nonnene

Viser tegn i ærbødighet til skaperen.

En høyere sansing iler i kroppen.

Håndflaten tar imot luften,

Som er ren som barnet

I mors liv.

ALDER

Alderen tynger. Jeg er tung av det evige

Som går gjennom dager og netter.

Min første morgen er i det blå,

Og horisonten lyser for alle vinder.

Alderen vitner i furer

At livet må bøye seg for allmakten.

Barnet undrer, og den gamle undrer

Mellom stjerner og Gud.

Begge er langt borte fra evigheten,

Og likevel så nær det bunnløse havet

Som kimer livets melodi med lokkende fløytetoner.

Alderen kommer nærmere for hver dag,

Og hørsel og syn svekkes,

Leppene revner, og ordene blir til morgenrøde

Mens brøddeigen er i ovnen.

39.

MISTET

Der ute er vi sammen

Og forsvinner, litt etter litt.

Vi mister fotfeste.

Lysene i parken forvinner,

Solen står opp,

Duggen stiger i luften til skyer,

Og kommer igjen.

Vi mister venner, mister oss selv

Gjennom tiden,

Under de lysende greiner i rommet.

Vi forstår at det er sent

Og kryper sammen som en blomst

I kjølig vårnatt.

Frukten detter ned i stormen.

Langsomt glir vi ut

I det store havet, i tidshjulet,

Som fanger opp alle i sitt garn.

FANGET

Tiden tar oss til seg som sine barn.

Vi blir fanget, og favnet, som små under

Fra en annen planet.

Vi er mørke og lyse i huden, og har øyner.

Tiden vet alt, og tømmer oss for innhold

Før avskjed.

Vi er omsluttet av tid og luft, og lærer

Å omgås hverandre.

Vi er fanget i rommet så vi ikke skal gå oss bort.

Og rommet er vårt hjem,

Hvor gleder og sorger setter dype spor

Mens vi venter.

40.

TIDEN

Tiden legger seg i armene våre,

Og holder oss sammen

Til vi våkner under blomsterteppe

I en annen virkelighet.

Langsomt strekker tiden ut sin løper,

Så vi kan gå fritt i rommet

Og være venner.

Lyset har vi med oss på reisen

Som en veiviser og bror.

Og i alt som rører seg i verden er tiden

Nærværende, som en gnist fra evighet.

HVEM

Hvem beveger seg under store kuppellys

På jorden, mens tiden går i rommet

Og hilser oss med navn?

Hvor er den delige morgenrøden

Som fanger vårt øye?

Arkitekturen stiger som gras og trær.

Fjellet stiger som fundament

I hverdagens blå bølger.

Tiden ror i livets hav og sanker sjeler.

Englene tar imot alle kronblad,

Frukten fra Eden, og venter barnet

Som skal gjenføde Israel.

41.

KROPP

Å, din kropp gjør meg glad.
Jeg ser gjennom øynene dine

Hva du ønsker.

Jeg vil nå deg med hjertet mitt

Og holde deg i armen.

Jeg vil sove tett ved din side.

Du som lyser opp verden, og skaper

Lengsel i alle ledd, kom til meg.
Jeg roper på deg, min elskede,

Og skriver navnet ditt i gull.

Havet gråner, og menneskene gråner,

Men du er like sterk.

Du er tidens figur som venter

At jeg skal komme inn i din hverdag

Og skape fest og latter.

Med en skjelvende munn vil jeg kysse

Den utvalgte, og gråte ut.

Jeg vil lytte etter tidens ekko i mitt hjerte,

Som forteller om horisonten

Som kommer stadig nærmere min dør,

Og snart vil sluke oss alle,

Som en hai sluker barnet.

Da er det slutt,

Og kjærligheten blir til avskårne blomster

Som visner og dør.
Tiden tar oss inn i sine store blå folder,

Mens leppene stivner

Og ansiktet mister sin kraft.

Da er vi et sloknet lys i himmelrommet.

Men Gud kysser de gjenfødte barn

Til en ny vår.

Uncategorized

TIDEN FLYR poesi 21/13 (kp.7) *Sigve Lauvaas

Juni 9, 2013

Jotunheimen-ill

33.

LIVET

Livet handler om å leve.

De døde har nok med seg selv.

Å leve, er å vie seg helt

Til å elske det skapte før natten kommer

Og skjermen blir svart.

Livet er nå, være til med en inderlig glød,

Strekke seg frem som en gnist,

Som en blomst på jord.

Livet er mer enn ord.

ORDENE

Ordene lever, selv om dikteren er død.

Lyset du gav meg, skal jeg gi videre.

Tiden er en strøm, en kilde,

Hvorfra alt liv vokser ut, – og synger

Fra morgengry til morgengry.

Ordene lever i dette rommet, i denne foss

Som maler dag og natt og skaper liv.

Ordene er brød og vann i mitt hotell,

Og formes kvikt til poesi

For kjærlighet og eventyr.

ALT

Rom og tid og liv og luft: Alt er kjærlighet.

Uten denne skrift, var alle døde.

Alt er over vår forstand. Vi lammes av å tenke.

Våre lepper smalner inn til takk.

Grenseløst er alt det skapte.

Og vi er til som frø på jord, som barn og lys,

Som speil av Gud.

Det er under over alle under, at vi er født

Med arv og språk, og hører til en frodig slekt.

Alt er kjærlighet. Alt er nåde.

34.

Å TIE

Snart må jeg lære å tie, lære å lytte mer.

Ordene gir meg styrke.

Jeg plukker dem opp som bær.

Jeg smaker, og lytter lenge

Og kjenner hvor veien går. Jeg tier

Og undres på tiden, som gav meg så mange år.

Å tie er mer enn å lytte.

Tilgi, min nådige Gud. Ditt navn vekker jorden.

Jeg tier, og hører det vokser og gror.

Du spenner dine vinger over hvelvet

Og favner med kropp og sjel.

Din ånd vekker ord fra mitt hjerte.

Jeg synger om evig vår.

I nettenes natt stråler korset.

Ditt ansikt lyser mot nord.

Med gullskrift er navnet skrevet

Du frelser båten i havn.

Du veier og måler hvert eneste barn

Som vandrer på sti og fjell.

Du gir barnet, sin tilmålte tid

Før livsstrengen klippes av.

Du flommer på jorden med kraft og lys

Og skjenker din kjærlighet.

Som takk for livet, jeg gir min sang

Og følger stjernen mot evighet.

35.

ØYE

Jeg øver mitt øye, øver min munn.

Mine lepper er uten gnist.

Livet er tungt. Jeg vandrer blindt,

Som en tigger i nattens lys.

Hva ser jeg i mørket? Jeg drives frem

Av andre som gikk her før.

Jeg er alene, et gråkaldt seil

Som speiler i nattens slør.

Jeg øver mitt øye fra fødsel til grav,

Og spiller om kapp med tiden.

Jeg lever i undring over alt som skjer.

Mitt øye vil forstå det siden.

Jeg ser en slette, og sanser en hånd.

Ditt øye ser alt med et blikk.

Jeg søker ditt spor, og vandrer i vei

Over grensen, i nattens lys.

BARNET

Jeg løfter barnet.

Jeg løfter en klode,

En verden med øyner og lys.

Barnet er som en kraftstasjon

Med to håndflater

Og en munn.

Ansiktet speiler alt som er

I huset, i rommet

Som åpner seg mer og mer.

Barnet har en høyere sansing.

Jeg strekker meg etter barnet

Som etter en ny klode,

Et fyrlys for tid og evighet.

Barnet er begynnelsen på en ny reise.

36.

ORD

Lenge før ordene, var tid.

Ord og bilde er flettet sammen

Som tid og rom.

Jeg lytter til vinden i trærne.

Ordene stiger i skyer, og seiler over jorden

Fra stue til stue på lydbølger

Gjennom luftens uendelige hav.

Ordene lever i dypet av vårt hjerte

Som et ekko,

Og styrer livet som en bussjåfør

Gjennom smale korridorer i landskapet.

Tiden jager fra grein til grein

Til kronen, høyt der oppe

Under himmelstjerner, og vinker

Og roper navnet.

KRAFT

Det er kraft på vei.

I min alder er kraft et tegn på liv .

Jeg venter på et under,

At kraften som ligger gjemt i mitt indre,

Må komme frem i lyset.

Brønnen har kraft i hver dråpe.

Jeg kan drikke kraft til fornyelse.

Jeg håper at kraften skal vekke min sjel

Til en dypere innsikt i livets hemmeligheter.

Barnets undring løser krefter i rommet

Til lys og varme, som favner alle

Med et rent hjerte.

37.

LÅN

Tiden er ikke min eller din.

Vi har den på lån.

Sangen er ikke det eneste vi har.

Den vekker oss fra dvale.

Navnet omslutter tiden.

Og vi lever i den som gjester,

Kledd i vind og skyer.

Jeg vet ikke når tiden kommer

Eller går. Den er her

Som en elsket venn,

Og smykker oss med nye sanger.

Tiden hyller troskap til evig liv.

Ydmyke tar vi imot hvert sekund

Som en gave fra evighet.

Vårt navn som er skrevet

I adresseboken.

FLYKTE

Vi kan ikke flykte fra tiden.

Vi kan ikke leve utenfor dette rommet

Med hvite kupler.

Tiden gir oss en stemme.

Vi er ikke i fengsel, men kommer ikke videre.

Grensene er sperret.

Bak dødens mur finnes ingen tid.

Når reisen er slutt, må vi være klar

Til forvandlingen. Bak alle fjell synger englene.

Uncategorized

TIDEN FLYR poesi 21/13 (kp.6) *Sigve Lauvaas

Juni 9, 2013

Høst-ill

28.

TIDEN

Hva skal vi gjøre med tiden

Som valser av sted?

Tiden stirrer på oss gjennom alle vegger,

Og flytter seg ikke.

Tiden er mer varig enn fjell.

Vi kan klatre i tiden, og bygge hus

Av mektige marmorsøyler,

Så folk blir svimmel av å se opp.

Tidens tann hviler over oss alle

Som en tårevåt sky.

Vi rådslår hva vi skal gjøre med tiden,

Og kysser støvet.

Tiden er som en livsnerve, en pulsåre

Fra skapelsen av.

Vi hører bruset av mangfold,

Og vi kan ikke bebreide livskraften

Vårt eget liv henger i en tynn tråd,

Som blir vernet om av en mektig velgjører

Vi må forstå at vi er elsket.

Hver dag er et under i mitt verdensbilde.

KRIG

Jeg er blitt til under krigen, forsvarsløs

Og med en sterk vilje.

Å overleve mine søsken med røtter i Israel,

Var et mirakel.

Fedrene lengter etter å komme hjem.

Og jeg begynner å skjønne dybden i ordene

Å bli født til en hellig arv.

Krigen pågår døgnet rundt i media, og på gateplan.

Sannheten skal skjules for alt folket.

Ordene forvrenges, og jegerne driver de forsvarsløse

Til Negev, der krigen igjen setter spor

Og rydder vei for Messias,

Som skal redde sitt folk i tolvte time.

29.

UNDER STJERNER

Vi trenger ikke diskutere stjerner.

De går sin vandring, som alle mennesker også bør gjøre.

Vi er som tjenere på jord, skapt for hverandre.

Vi er formet som døråpnere, og lys som sprenger grenser.

Likevel er vi støv i mot Guds allmakt.

Vi reiser i tidens strøm, som jager over jorden,

Til alle barn er kommet hjem.

Under stjerner trenger vi et nådig smil.

Vi gleder oss over hver dag, og skjuler ikke vår takk.

Jeg lever, fordi min venn lever under min hud.

Hans lys gir meg trygghet og glans, så jeg kan se veien.

GLEDE

Den som mister sitt liv i prøvelsene, skal få evig liv.

Store murer skal smuldre, byer skal forvandles til aske

Når folket glemmer ordet.

Den som går med fredsbudet, skal bli konge.

Rikt skal den fattige velsignes, som gir lys til verden.

Englene skal bære den rettferdige til paradis.

Den som taper alt, skal få en gevinst som er mye større

Enn all verdens rikdom.

Velsignelsens beger skal tømmes over barnet, som over Israel.

Den som tar imot med glede, får stor lønn.

Den falske skal miste sitt hjerte,

Mens den som lever i tro, håp og kjærlighet

Skal få dobbelt av alle sine velgjerninger.

30.

VI HAR IKKE TID

Uten tid kan vi ikke leve.

Å vokse opp, tar tid.

Å krympe sammen, tar tid.

Tiden er en forbruksvare,

Som brød og vann.

Når tiden klippes av,

Er det bare sekunder igjen.

Og klokkene ringer i tårnet

Når navnet blir skjult.

Vi har ikke tid, sier noen.

De vrøvler i vei.

De døde kan ikke tale.

Uten tid har vi mistet ansikt,

Og er støv og mold.

Å FLYTTE INN

Å fødes, er å flytte inn

I tidens stor rom.

Jorden er en fødestue,

Et blomsterbed og akvarium.

Her er vinterhage og sommerhage,

Og drivhus for den edle frukt.

Vi flytter inn under stjernehvelvet

Og lesker oss med sol og vann.

Vi tar til oss av tidens forråd,

Og lader opp fra pust til pust vårt ømme hjerte,

Som tikker liv til alle ledd.

Vi holder tankekraften høyt i ære

Og salver oss med tid og luft,

Som holder kroppen vår i ånde

Og gir drømmer, håp og horisont.

31.

VIKTIG

Det er viktig å vite at tiden flyr,

Og ingen kan fange den inn.

Men hver har en kvote, så bruk den nå,

Og lev mens det ennå er tid.

Hver morgen, litt gymnastikk er bra.

Gå en tur mens du kan.

Det er viktig å synge mens tiden flyr.

Alt ligger foran, et eventyr.

Så er det natt og grav.

Tiden er ikke utenfor alt.

Tiden er her og nå.

Jeg løfter ditt navn over alle fjell,

Og kjenner at du er min elskede,

En stjerne over alle stjerner

I det himmelblå.

Hvem var du, hvem er du som flyr i natt

Og glemmer at tiden er din?

Favn tiden som barnet, hver stund på jord.

Så lenge det er liv, er det håp.

Du kan se sprekker i mange speil

Og tretthet i metall og hus.

Det lakker mot vinterstorm,

Og båten legger til havn.

Tiden renner i foss og elv

Mot havet, som is og snø,

Mens krigen i verden brøler og blør

Som bilder på tidens tegn.

UNDRING

Den ene er ikke hvem som helst, og setter dype spor.

Kjærlighet under stjerner mellom forelskede par,

Er undring og ømhet i tid og rom, en fornemmelse av paradis.

32.

TIDEN

Tiden står ikke stille.

Hva kan jeg gjøre med den?

I alt som lever er tiden.

Bak graven er tiden et minne.

Den tilmålte tid kommer aldri igjen.

Når reisen er slutt, flyr tiden

Til nye prosjekt, min venn.

Liv og tid er tvillingpar,

En rikdom vi sent begriper.

Fugler og trær hører tiden til.

Og så lenge det heter tid på jord,

Finnes menneskebarn.

Tiden gir håp for den stolte slekt

Som planter frø og dyrker korn.

Tiden gir ekko i fjell og by.

Nå er det tid å leve.

Alt som er bak, er minner og ord.

Tiden kommer aldri igjen.

Den strekker seg frem i lauv i skog,

Og lyser i himmeltaket.

FORVANDLING

Når jorden brenner,

Så brenner tiden.

Og hvem kan leve uten tid på jord?

Det er et mareritt å se

At byen brenner ned, at fjellet brenner opp.

Og tiden flyr med oss en dag,

Og forvandles til evighet i nye rom,

Der vi kan feire fred i kjærlighet

Til nye søsken, nye venner,

Far og mor.

Uncategorized

TIDEN FLYR poesi 21/13 (kp.5) *Sigve Lauvaas

Juni 8, 2013

Negev-Israel

23.

KANSKJE

Kanskje noen drømmer om mitt navn?

Kanskje du er ute mellom stjerner

Og leter etter spor av liv?

Kanskje er du den myke fauna

Som glitrer ved morgengry?

Kanskje vil du kysse barmen min

Og løfte meg mot stjerner?

Kanskje er du bare min

Når tiden kommer?

Kanskje drømmer du om meg,

Og håper at jeg er tett ved bålet ditt?

Jeg glemmer hvem du er en stund,

Og svever mellom stjerner.

Kanskje er det virkelige livet nå,

En smeltedigel, en skapingsprosess av ord og ånd?

Kanskje er jeg ditt kjære barn i kveld

Som trenger kjærlighet, som brød og vann?

LYS

At jeg er et lys som flyr, et lys som brenner opp

Og blir til nye lys i evighet, er underet

Jeg prøver å forstå.

Jeg ser at knærne tørker inn, at tiden flyr.

Og jeg blir latt til bake her som båt og kropp,

Mens sjelen flyr til Paradis for fulle seil.

Jeg er et lys som vokser opp til stjernebål.

Jeg lyser over alt. Jeg er en stjerne for meg selv

Som viser vei med kropp og sjel, og skriver dikt

Om navnet som har gitt meg liv,

Og skaper nytt av ingenting, vår Gud i himmelslott.

24.

TA TIDEN MED

Ta tiden med i alt du gjør.

Bruk tid så lenge tiden finnes.

Når tiden klippes av, du dør,

Og livets gnist forgår, forsvinner.

Som lynet blinker, tiden raser frem i takt.

Ord og lys går hånd i hånd med oss.

Tiden er som blod og luft i dag.

Ære den som skaper liv av kjærlighet.

I ditt navn er tiden som et hav.

Uten dette havet kommer ingen båter ut.

Tidens hjul skal en gang stoppe helt.

Ved livets flod står englene i hvite klær

Og synger navnet, Gud av Gud.

KNUST

Knust er tiden, knust er dagen.

Veien frem er knust og øde.

Huset, skogen, fjell og vidder

Ligger knust, og flyr i vinden.

Tiden knuses dag for dag.

Som et hjerte knuses verden.

Tiden går i tusen knas,

Som en glasskål stikker piler.

Tiden flyr med alt som knuses.

Dag og natt skal skrotes ned.

Hver en tanke skal på bålet.

Alt skapes nytt i kjærlighet.

Tiden mørkes, tiden vinker,

Tiden flyr som fugl i vinden.

Barnet hviler lysredd, våken.

Tidens hjul, er livets gåte.

25.

STILLHET

I stillheten er den ensomme sjel

Og venter på en tiurlek.

Det er en vanskelig kunst å fly.

Og det er vanskelig er å spille som en gjøk

Eller en nattergal.

Lengts inne i stillhetens hus,

Er mitt hjerte fylt av lengsel.

Jeg vil ut til en levende, frodig verden,

Som stadig gjør fremskritt.

I stillheten lengter vi å bli funnet av den ene,

Som ennå er langt borte.

Vi vil nærmere tiurens lokkespill

Og lære å finne de rette.

GRENSER

Der er grenser for alt.

Jeg ser ut av små vinduer,

Og merker at solen går ned

I en rødglødende stripe

Som grenser til evigheten.

Grensene vokser mellom oss

Som rekkverk og hekk,

Til jeg er alene igjen

Og venter på en ny morgen.

Vokt deg for grenene, sier noen.

Men den som har passet i orden,

Trenger ikke frykte.

Grensene er til for å holde oss sammen

Om kjærligheten til språket og hverandre.

Det er vår lodd å trekke grenser om mitt og ditt,

Men alle er velkomne til en ny vår.

26.

FROST

Frosten sprenger, frosten sprenger.

Ennå er det vinter her.

Alt er øde under isen.

Livet gråner, livet smuldrer.

Frosten tærer tid og rom.

Jeg er ensom, uten venner,

Fryser som en naken hund.

Vinden suser, snøen driver.

Frosten lenker seg til jord.

Barnet gråter i sin hytte.

Nøden skriker mens vi venter

Fuglekvitter, sommersol.

Frosten sprenger, grenser sprenges

Mellom folk og land.

Stormen uler, stormen jager.

Tiden klippes som en snor.

Frosten sprenger, frosten sprenger.

Kulden iser far og mor.

Se, de reiser fra hverandre,

Hver sin vei, fra pol til pol.

Isen legger seg på dypet, og kryper frem.

Med en livsgnist ser vi isen

Som en ørken, uten håp.

Men med seil, og pass mot målet,

Kan vi rope livet frem – til en vakker, liten stue,

Mellom høye, bratte fjell.

Isen i vårt indre brenner frostrøyk over elv og dal.

Snart skal livet bli forvandlet

Til et frø i den evige skogen.

27.

TID***

Alt har sin tid.

Om tusen år sitter vi nok på ørnevinger

Og speider etter våre barn, og barnebarn.

Tiden jager i gatene, og på motorveien.

I fjellet jager tiden over grensene.

Passet er åpent for alle.

Vi skal over en dag.

Tiden lengter å bli ferdig.

Strikken er snart koblet sammen med evigheten.

Da er alle bussene i garasjen,

Og togene står på stasjonen,

Og alle himmelhjul har stoppet sin vandring.

Alt har sin tid.

Og alle må bli ferdig med sitt løp.

Men en dag klippes strengen av,

Og det endeløse jaget er forbi.

Da kan vi se som speil i speil ansiktet til Skaperen,

Som ønsker velkommen hjem.

ANTENNE

En ny antenne gav meg alle kanaler.

Vi kommuniserer med mennesker over hele kloten.

Søsken møter nye søsken.

Vi dresser oss foran kamera

Og signaliserer med hele kroppen hvor vakre vi er.

Sannheten kan ikke lyve.

Ordene skal frem. Og der ordene beveger seg, er liv.

Livet gir lys for hele verden, så vi kan både se og høre.

Vi er selv antenner for hverandre,

Kanaler som søker kontakt.

Vi er til for hverandre, som luft og kjærlighet,

Som lys og liv. Vi er ordene som lever i tidens puls,

Og synger til skjermen blir svart: Takk til Gud. Takk til Gud.