Browsing Category Uncategorized

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi – 24/13 (Kp9) av Sigve Lauvaas

Oktober 23, 2013

Sommerbilde i nord

39.

HEMMELIG

Livet er ikke hemmelig.

Fra innsiden puster den ene

Og stryker den andre, erindrer

Synsvinkler, smutthull, former,

Samtaler med natten, med lampen

I et uendelig mørke.

Livet er øyeblikket som kommer

Og raser forbi med regn og sol

Og seiler i blått.

Vinden tar oss med, skiller oss

Med alt. Vi letter, flyr,

Vinger flyr over jorden med åpent vindu,

Stryker over naken hud, over fjellet

Som danser i natten som gresset

Og slipper oss ikke, drømmen

Lenker oss fast til seg.

Livet er en samtale med Gud.

Kjenner navnet, stråler med alt, hilser

Med øyner som en stjerne på jorden, en engel

Som har gått seg vill, følger sporet,

En gnist i vinden, tilbake,

Reiser uten stans mens lampen lyser,

Viktig for hverandre. Den ene brikken skaper

Og Mesteren former, puster ånd

Og favner barnet.

JEG GÅR

Jeg går nedover fra fjellet

Mot et grønt belte

Sirene over dalen, over mitt ansikt.

Jeg går nedover i livet

Og møter stormen, møter havet

Som kommer imot min båt, slår mot fjellet,

Knuser bildet før stillheten favner meg.

40.

VANDRE

Jeg som har vandret så lenge

Under fullmånens glassklare skjær,

Synger en sang om fjellet

Og landet som fostret min sjel.

Jeg vandret i egne tanker,

Omhyllet av glede og sang.

Og granskogen favnet min panne

Og kysset mitt fedreland.

Nå vandrer jeg inn mot kvelden,

Og natten, som er truende nær.

Det virvler i språk over kammen,

Den blåkledde høykommissær.

Jeg sitter og dikter for alle

Og blotter mitt bryst og mitt navn.

Min vandring er snart til ende.

Jeg gir deg min sjel og min sang.

BÆR MEG

Bær meg på skyer.

La meg betrakte havet

Og bølgene.

La meg få vugge i sivet

Som Moses i fremmed land.

Se meg, og bær meg i skyer,

Høyt over alle fjell.

Jeg hengir meg til den ene, forelsket

Går jeg med flagg og sang.

Jeg skjelver mot porten og hviler.

Mitt hjerte fylles med fryd.

Jeg bæres av engler mot himlen

Og lovpriser Herren, Gud.

Bær meg, og hør mine strenger

Som farer som bølger mot land.

Jeg møter den ene, min engel

Før jordkula settes i brann.

41.

LIVET

Livet berører den fremmede

Gjest uten ord.

Hun som var på vei til havet, til fjellet,

Møter en mild sommer.

Kanskje en mor, et barn

På vei til butikken, til huset,

Skyver opp døren, og forteller om lyset

Som fyller våre kar.

Livet polerer og former den ene

Som ingenting, som våren, et åndedrag,

Gir av seg selv, gir i hundre år

Til alt skjer som har skjedd

Når vi våkner igjen.

UTEN STANS

Uten stans fortsetter vi

Reisen mot det uendelige livet,

Og har nøklene med, tenker hvert øyeblikk

Er en sang, en ny melodi regn

Fra en dyvåt sky som stiger

Og kommer over oss,

Dekker oss med lauv, som en pute

Ligger vi i gresset

Mens klokkene ringer.

Lyngen forteller i vinden, gir vinger

Til våre spørsmål, svarer

Mens månen skrår fjellet i sør,

Der havet synger.

Vi reiser, og følger gnisten

Som streber etter det virkelige livet,

Som puster ord og kraft inn i verden

Som smykker seg av høye hus,

Mens sjelen stuper

Og går glipp av noe viktig, underet

Som forvandler den ene

Før lampen blir slått av.

42.

PASS PÅ

Pass på at fargene kommer tilbake.

Når jeg har sovet

Fortsetter reisen, og jeg stiger

I de uklare rommene i blå silke,

Og støtter meg til ordene

Som bærer meg på puter.

Jeg søker det usigelige, lytter

Og formes i et kar.

Jeg ser, og vekkes av seremonien

Som kryper inn i hjertet.

Sjelen blir fylt av sang.

Fargene kommer tilbake og omfavner meg,

Løfter fjellet, den gamle. Et mirakel

I morgenlyset, i mesterens hånd.

JEG KJENNER

Jeg kjenner kraften fra plantene, livet rundt meg

Holder meg, kroner meg på veien i april,

I vårbrus fra fjellet, bærer meg

Over muren til lyset, til en vakker hage

Med navn av barn, blåveis og klokkelyng.

Jeg kjenner nysgjerrigheten leder meg, fører meg

Høyt over skyer, der stjerner synger.

Og reisen vår er bare så vidt begynt, og fyller oss

Med opplevelser, ord som skaper, dirrer

Av ærefrykt til de gamle.

Jeg kjenner navn blir synlige, skygger faller bort

Og nye øyner åpnest. Vinden suser.

Jeg prøver å forstå, og bekjenner at jeg er svak

Uten forglemmegei, uten kraften fra livet

Rundt huset, der jeg bor,

Bøyer meg for det hellige, og prater med alle

Etter som hjertet føler. Ånden taler

Og gir meg en ny vår.

43.

TIL SIST

Går over myr, snubler i gress og lauv,

Dekkes av snø, puster,

Flyr i vinden, inn til en svale,

Stryker kjærligheten mykt

Som en katt, glemmer smerten,

Sovner ved siden av

En ny mulighet, erindrer barndommen,

Hvert øyeblikk, flyr over stjerner,

Følger vinden.

Til sist finner jeg et sted, varme

Som vekker meg, gir nye krefter, følger meg

På veien, fortsetter over åpent landskap

Til en ny utpost, en øy i havet

Med fyrtårn og sikker havn.

VERDEN

Verden som lever under stjerner

Ved inngangen til et nytt år.

Der måne og sol skinner lyser verden.

Jeg rekker ikke opp.

Jeg kommer med budskap,

Jeg kan ikke snu, og følger sporet.

Jeg berører verden med min kropp.

En scene reiser seg, verden

Blir synlig i speilet, tusen øyner blinker

Og forteller fra sine hus. Veien

Under stjernene vinker og skriver.

Neste dag kommer du, din virkelighet

Blir til et dikt, en ny side i boken

Om alt som har skjedd?

BETALE

Vi betaler våre liv, flytter inn, flytter ut

I selskap med flere, vandrer over ødemarker,

Drømmer å fly fra jorden, er tilstede

Og møtes igjen i det evige.

Betaler hver dag på trikken, legger oss

Og våkner med en ny kropp, i håp og tro.

44.

BLÅTT I BLÅTT

Huset er blått

Og alt jeg elsker er blått.

Jeg ser med blåe øyner

Hele verden omkring meg.

Når jeg åpner vinduet

Kommer himmelen som en mor.

Stjernene skinner og danser i blått

Så lenge jeg lever.

En blå hverdag møter meg i døren

Og ønsker velkommen.

Der ute er venner og tiggere

Som spør etter et hjerte av gull.

I enden av alt er havet

Hvor alle har noen å hente hjem.

I livet er solen vår redning og krans

Med blomstring for en ny tid.

FUGL

Fuglen synger, og jeg synger

Hele livet.

Nye melodier kommer, ord som berører stiger.

Sjelen synger, og strengene når deg

På veien, under himmelens stjerner.

Fuglen løfter sine vinger og når oss

Med ord fra det fjerne, fra et brennende hjerte

Som hilser med kjærlighet.

Du er også en fugl, alene med ordene,

Sangen som lyser og gir kraft.

Hvilke ord velger du å synge i det blå rommet,

Der englene vinker og fuglene speider?

Hvilke klær dekker du fjellet med

Når vinteren kommer

Og nesten alle fugler er bortreist?

Jeg er en del av alt, og kan synge

Liv i en grytidlig morgen, og takke for ordet,

Og du er min søster og bror.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi – 24/13 (Kp8) av Sigve Lauvaas

Oktober 23, 2013

Sommer i nord

36.

ORD

Hvor løper ordene

Som drikker saft or mitt hjerte

Og drypper over hele verden

Som speilbilder og lys fra klar himmel?

Ordene er skrevet i glede

Over virkeligheten i min hånd

Som pløyer jorden.

Jeg vokser som barnet i stillhet

Og folder meg ut som blomsten i sol.

Med ordene danser natten. Og dagen synger

Med ferdige setninger på veien,

Der vi møtes og skilles.

Ordene er et frø som åpner seg og forteller

Om livet, som en planet i blått

Som suser i bane rundt den ene

Som elsker oss hver dag uten grenser

I kjærlighet til den vi er.

LESE

Over meg leser stjernene,

Englene leser livet, det farefulle,

Og ser under på under i mengden

Som strømmer forbi.

Jeg leser pensum for dagen

Og hviler i løftene, spenner mitt håp

Til den ene som lyser i mørket

Som en drøm av nåde.

Men alt kan skje, som plommer

Og barn. Og himmelen lyser

For den landflyktige som holder fast

På sannheten i kjærlighet.

Jeg er i den syvende himmel

Og møter den ene som en engel.

Alt brytes ned uten den ene og håpet

Om aldri å skilles mer.

37.

NOEN SYNGER

Alt er som en sang.

Noen synger i skyene.

Trærne synger i kor.

En dag vil alle synge

Av hele sitt hjerte,

Synge om håpet, om barnet

Som kom til vår jord.

Og sangen fortsetter

Som en lovsang i det blå.

Englene synger denne melodien

Som klinger i alle hus:
Shalom, shalom!

DAGEN

Dagen kommer lys og mild

Og titter inn i stuen min,

Og legger seg på taket.

Når kvelden kommer

Blir det stilt,

Og fuglene har gått i hi

Som bjørn, og tulipanen.

Dagen kommer med kjærlighet

Med smil og sang.

Og hjertet mitt blir fylt av fryd,

Forelsket i den gode klang.

Og lyset stråler gjennom oss

Til alt som lever nå.

Jeg løfter hodet til min Gud

Og favner stillheten

Som synger i vår sjel

Om Israel.

STJERNER

En stjerne lyser i blått,

Mennesker blunker,

Bølgene skvulper mot land.

Mitt liv er en stjernetåke.

Stjerner på stjerner i speil

Åpner mitt indre.

Prins er jeg ikke, går mot et slott

Av marmor og gull.

Det lyser konvaller, og berget

Lyser i hvit krystall,

Og stjernene takker for laget

Og bøyer, velsigner vårt land.

LIVET

Gav du meg krefter?

Livet er ikke forbi, men døden venter.

Gav du meg alt, kan jeg gå

Og løfte mitt ansikt, kjenne

Skapelsens vår,

Undre meg over livet og elske

Ditt navn, som mitt barn,

Mine røtter som kommer igjen

År etter år.

ENKEL SANG

Bøkene forteller, understreker

Hvor enkelt det er å leve, beveger oss,

Befrukter oss, svinger oss fritt

Rundt, mens vinduet er åpent, jorden synger:
Gi meg et navn.

Arken forteller, elven og fjellet synger i kor

I lek, i fryd over regnet og solen

Med slør over landet, nysgjerrig

Med lepper som kysser

Ditt øye, din munn.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi – 24/13 (Kp7) av Sigve Lauvaas

Oktober 23, 2013

Skyene flyr: Ill.foto

29.

ENDELØST

Dager og netter forgår

Og nye kommer til syne

I drømmer og dikt.

Og virkeligheten er nær

Når vi fødes på nytt

Og kan kjenne

At alt er så underlig, stille.

Nå vekkes jeg opp,

Og dagen strekker seg ut

Som et teppe av gull.

Jeg elsker i blinde,

Og vet jeg skal videre nå

Og velsigne og blomstre

Mellom venner på jord.

Men utenfor ringen er flere

Som møter mitt ansikt

Og gir meg en hånd.

Og jeg knytter nok bånd

Til en virkelig, håpefull, kvinne

Som elsker å danse i land,

Før alt er forbi, i det blå.

FJELL

I krateret

Finner vi bunnen av verden,

Et hull som er svart,

Bevoktet av levende engler.

Der er ikke trøst, ikke håp

I en bunker som denne

Hvor likklærne ligger henslengt

Som laken til vask.

Det står skrevet i fjellet, i furer

Som strekker seg ut

I godværsdager, så alle kan se

At virkeligheten er farlig,

Som aske og ild

Som roper i luften, i mørket,

Og ber om å glemme.

30.

VINGER

Vinger på flukt over jorden,

Sang i en barnekropp.

Vår gjennom himmelrommet,

Fødsel og nærhet til Gud.

Alt er et evig under.

Se til oss. Vi flyr. Vi flyr.

Det flyr småfugl fra tre til tre

Og nikker til oss.

Vi sitter og ser på naturen som ler

Og tenker på alt som er skapt.

Så løfter vi vinger i kor en dag

Og flyr til en hellig strand,

Der sykdom og død er en saga blott,

Og gleden er levende vann.

TAKK

Takk og farvel til en venn.

Lyngen vokser i sporet.

Ennå er rester av hvite og røde roser,

Og nellik og blåklokker.

Ennå er silkebånd fletta i mold,

Med takk og farvel. Og et navn

Som er skrevet i gull:
Vi skal møtes igjen.

Og fuglene sørger, og kjæresten bøyer seg ned

Og planter et siste farvel i et levende lys.

Det skal skinne i dager og netter

Så lenge klokkene slår.

Takk er det siste jeg sier,

Og hvil til den nye dag.

Vi møtes igjen bakom skyer

Som søsken og vennepar.

31.

MELLOM OSS

Nå har jeg nylig kastet min frakk

Og hviler på benken, der ute.

Jeg sitter og speider i skyer i blått

Og merker en regnskur i vente.

Så vandrer jeg inn til mitt skrivebord,

Og kvelden kommer på bøen.

Jeg spiser en skive og leser et blad,

Så går jeg til køys for å sove.

Men tankene sviver, og ordene spør

Å komme til slekt og venner.

De myldrer i hode, i fingrer og bein

Og nagles til sist til papiret.

Jeg gripes av frykt for å avvise dem

Som gir meg så mye glede.

Så løfter jeg ordene i dikt og drøm

Og hilser velkommen til lyset.

MYE Å SI

Vi har så mye på hjerte.

Som bjeller klinger vår kropp

Vi snakker med mange strenger,

Og vokser som barn og sol

Til en underlig verden.

Vi snakker til hverandre i speilet,

Og vinden tar ordene med.

Vi kjenner nærhet og glede,

Og hvisker i månenatt

Om alt som vi ville og kunne,

Men aldri fikk sagt.

Vårt hjerte er fylt av toner

Som synger, danser og ler.

Men noen ganger kjennes uro,

Piler som trykker meg ned.

Så våkner den sterke gnisten

Av livskraft, og takk for alt.

Det er jo et under å leve

Og være lys og salt.

32.

LIVET

Livet er bratt,

Og livet renner av i brennende fart.

Snart er vi ribbet igjen

Ved en elv.

Å leve er valg mellom tusen ting.

Om veiene møtes,

Vil noen slå ring.

De lever i sammen to og to

Til alt er forbi.

Livet er gleder som flyr i vind

Gjennom lys og mørk.

Vi kalles til ansvar for livet her.

Hvert sekund er portal til et hellig rom

Vi skal bygge og bo.

BÅT

Jeg vil ikke dø i åpen båt,

Men seile til en fruktbar øy.

Jeg vil hilse de fremmede som søsken en dag,

Og møte den ene, som gav meg alt,

Mens klokkene kimer i kor.

Jeg vil ikke dø, men seile

Over breddfulle hav.

Jeg vil styre båten mot en hellig klippe,

Hvor jeg kan gå i land

Og være meg selv en dag.

Båten vil føre meg mil etter mil

Med stjernen som ledesnor.

Jeg vil se etter tegn, og den åpne grav

Gir liv til en fattig jord.

Jeg vil være en båt i livet,

Og møte en hellig Gud.

Jeg vil reise, og kaste anker der

Hvor englene og Jesus bor.

33.

LESE

De beste bøker er ikke skrevet.

Jeg leser mellom linjene.

Viss du spør hva jeg leser, vil jeg svare

Korte setninger som strekker seg ut.

De kjøper min tid.

Det er avlat å gi av seg selv

For å lete etter en nøyaktig beskrivelse

Av virkeligheten. Den finnes ikke.

Mellom oss er bare hus, og trær

Som snart skal bli til nye hus.

Leg leser syv bind, og er ikke ferdig

Med mine egne vers. De kommer

Som ærlige drypp fra kilden.

Jeg leverer, og venter på kraften,

Så jeg ikke blir sengeliggende.

TENKE

Naken tanke, naken

Som en stemme, trekkende

På en høy lyd mellom vegger og tak,

Der bildet blir formet.

Tenke seg en koffert med fargestifter,

Fire år med malerskrin

Og livet fylt av glede over den ene

Som er med i bildet.

Naken med hele verden,

Og bønnfaller sol og måne i dypet,

Og takker for skyene som driver, og båten

Som fører meg videre.

Tenker å være til stede

Når den ene kommer for å hente mitt bilde,

Mens jeg ennå er vakker og kan gå

Oppreist gjennom porten.

34.

GRENSER

Mennesker har sine grenser

Med hav i mellom,

Og bølgene blåser over land

Og skyene glir sakte mot stupet.

Regnet pisker over oss,

Men grensene er uforandret.

Fuglene finner fram

Og gir oss tro og håp.

Utallige innsekt går over muren,

Og spør ikke hva vi mener.

De kommer i flokk

Fra høyre og venstre.

Mennesker oppfatter landskapet

Som en egen dimensjon

Hvor de kan virkeliggjøre seg

I kjærlighetens under.

Tomme for tomme reiser vi

Og skriver navnet i bergveggen.

Fuglen åpner sine vinger

Til avskjed når natten kommer.

LEVE HELT

Det jeg fortier skal bli synlig.

Jeg skal leve helt en dag,

Skrive navn som roper,

Besvare brev,

Høre de som kaller mitt hjerte.

De beste ansikter stråler i natten

Som rester av mitt liv.

Jeg velger å møte venner

Som roper i tallrike brev.

Jeg vil skrive om å elske

Den første sommeren.

Jeg vil leve helt, og være til

Synlig, som et ekko fra fjellene.

Jeg vil fly til min elskede nå.

35.

JORD

Etter millioner år

Er denne jorden blitt en scene

For menneskenes liv, enkeltvis

Og i store mengder, som gull i solstråler

Som åpner ansikter i kjærlighet

Og våkner til liv om våren.

Som en lyktestolpe reiser menneskene seg

Upåaktet før mørket kommer.

Og lyset skinner i øynene –

Som et barn kommer imot oss

Og gir seg selv som en blomst

I våre armer, en skjønn bukett.

På denne jorden lever vi som frø

Til vi er gamle enkeltvis og vraket på scenen,

For vi er sunket sammen og stivnet

Som et fjell, prisgitt vær og vind

Til vi kommer igjen om våren

Med ny med kjærlighet.

LYKKE

Jeg ønsker lykke,

Og holder fast ved sannheten.

Jeg våker, og ser lyset

Som kommer imot meg med krum hals.

Jeg ser etter den ene med hjertet

Som er breddfullt av varme minner.

Med øyner og ører tørster jeg etter lykke

Som skal fri meg fra tomheten

Og gi meg en ny dag med sol.

Jeg undrer meg over galaksen og alt

Som ringer i bjeller og favner den ensomme

I flokken av millioner, et ekte menneske

Med betydelige evner å ta imot hvert sekund

Med takk for livet.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi 2013 (Kp.6) av Sigve Lauvaas

Oktober 23, 2013

Ill. Olav Bjørgum

25.

TID

Det tar tid å reise

Og finne en egnet snuplass.

Snart skal vi tilbake

For å ta nye reiser i det blå.

Hver for seg opplever vi tiden

Som en billedvev.

Alt vi ser og hører får sin plass.

Lag på lag males landskapet

Til høytid og fest.

Før en reise sitter vi i rommet

Og planlegger flyturen

Og sammenligner ulike mål.

Vi skal møtes på grensen

Med reisekoffert og pass.

Det er ingen vits å snu.

Tiden kommer nå.

PUBLIKUM

Jeg er et dårlig publikum

Som bare kritiserer de store

For å glemme detaljene.
Kanskje de ikke har så smal pensel,

Eller er de er oppbrakte over lyset

Som avslører det guddommelige?

Her er intet å dvele ved,

Så jeg bare går videre.

Jeg har ikke oversett noe.

Jeg har sjekket de hyggelige rommene

Med akvarell og dagslys,

Og strever for å finne døren ut.

Jeg kan ikke huske hvorfor jeg

Må be om tillatelse til å male

Veggene blå, verden sort med en stripe hvitt

Der publikum sliter stolene,

Mens andre får næring til nye oppdrag.

Det gjelder å holde ut

Til publikum applauderer.

26.

EN GANG

En gang skal alle dø,

Og alle mister noen gjennom livet.

Vi tvinges til å være med

Som hjul i det store familiehjulet.

En gang må vi reise ifra huset vårt

Og alle våre kjære.

Det er en tung og sikker melding

At vi skal vandre snart.

Men, en gang blir naturens lover snudd,

Og vi blir igjen med skammen.

All ærlighet og vennlig prat

Blir veid og målt av engler.

En gang må hånden vaskes ren

Så vi kan møte kongen.

Og evigheten blir et sted

Hvor alle barn kan være sammen.

JEG SER

Jeg ser noen går alene,

Andre i klynger.

Mengdevis av folk stimler sammen

På veien til en ny start.

Jeg ser og spør meg til en sommer

Med nistepakke og visdom.

Mitt tørste håp er å eie

Litt englefred på jord.

Jeg ser noen går og gråter.

Og noen glemmer visst å hjelpe?

Jeg løfter barnet ditt som smiler,

Og vet at nå vil det blomstre.

Kjærligheten til jorden, er alt

Vi kan gi til barnet.

Pusten og blomsten er sammen

For hellige, gode minner.

27.

MØTE

Det første møte med kjærligheten,

Er en viktig lyd

Fra det edle hjerte,

En strofe om silke og lin til mål.

For å elske for evig

Er kjærligheten – ånden som drar

Det beste i livet, som barnet,

Til mor og far.

Den første kjærlighet, og det eneste møte

Mellom to elskede par

Er som et kaffebord som slokner

Når ingen er igjen.

Møt hverandre mens kaffen er varm

Og ennå kan sette spor

På de tusen stier til fjellet,

Som strutter av sol og måne.

VIKTIG

Det er viktig å fortsette reisen

Og se gnisten i vinduet,

Erindre at hvert øyeblikk er viktig

For å oppnå vingeslag.

Vi må komme på innsiden av der det skjer,

Og legge anker før vinden snur.

Vi må tenne lampen, så alle ser at vi går i land

Med de beste hensikter.

Vi må dekke alle våre spor bak

Og kjenne varme i sjelen,

For vi er dekket med gull for å skinne

Til de fjerne strender.

Det er viktig å leve nå, og se himmelen

Som en liste med stjerner i blått,

En scene for engler og Gud

Som tar imot oss når vi kommer.

28.

VIDERE

Livet går videre.

La dette være nevnt

Når vi stuper inn i den digitale verden

Med leddpærer og fremmede ord.

Vi er selv blitt en del av urverket

Som utvalgte, som våkne funksjoner

I en ellers komplisert matematikk.

Livet ønsker å bevare oss,

Men stadig må vi repareres for slitasje

I ryggmargen.

Å komme videre, er å føle for våre søsken

Som drives fremover med bølgene

Som rekved mot stranden.

Vi er på innsiden av det virkelige livet

Som lyspunkt og grensestolper

På veien til Jerusalem.

BREV

Vi leser hverandre.

Og de dødes brev er en historie

Vi lærer av, som fargene i naturen.

Ydmyke bøyer vi oss for kunsten

Som omgir oss, og ser hverandre i speilet.

Vi skal tyde skriften, og bli til noe.

De arme døde forteller i lauvet.

Vi skriver testamente med våre liv

Og gjemmer oss nakne

Når livshjulet kaller til oppbrudd.

Vi skriver med alt vi gjør eller tenker,

Og vet at vi blir iakttatt

Som bonden på sjakkbrettet.

Vi er annerledes og unike,

Og klorer oss fast i oppoverbakke

Til vi er ved utsikten og kan puste ut

Før vi flyr videre uten stans.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi 2013 Kp.5) av Sigve Lauvaas

Oktober 22, 2013

SOMMER-Ill.foto

20.

SANG

Når sommeren kommer

Synger barna på nytt,

Og alle synger etter hukommelsen

Og velsigner jorden.

De synger fra fjerne land,

Fra universiteter og barnehager

Og etterlater seg små spor i sanden

Som havet hvisker ut.

Og millioner synger om navnet

Som etterlater seg lyspunkt

Som skinner over hele verden,

Så folk kan finne frem.

DET ER GODT

Det så godt å ha en kjærlig venn,

En å høre til

Den lille stunden her på jord.

En koffert er alltid pakket.

Jeg er klar når båten kommer.

Jeg reiser ut til mine barn

Over hele verden.

Mine søsken venter.

Det er godt å tenke på

At noen venter at jeg kommer snart.

En venn er god som gull, et holdepunkt

Fra A til Å, som gir meg nye krefter.

Og sjelen vekkes av et smil.

Den ene elsker meg.

Det er mitt hjerte som skal slå og slå

I evighet.

Det er godt å være til

Og ha en venn som aldri svikter.

Det er godt å fly i det blå

Med lyse drømmer

På veien hjem.

21.

TID OG ROM

Det svinner en stjerne.

Jeg nøler på veien. Jeg ser

Et teppe med perler.

Så blir det grønt. Så kommer en vind

Og jeg ligger på jorden og ser.

Rommet er uendelig stort, og jeg er et levende frø

Som spirer og gror mellom andre

Som beveger seg på veien.

Og tiden er knapp før det mørkner igjen,

Og sengen er ute, og søvnen kommer snart.

Det gleder jeg meg til.

KORRIDOR

Vi går i korridorkø, i tappekø, i dokø.

Alt må rekkes, alle skal frem.

Selv beveren vet sine veier.

Jeg aner at snart er det min tur

Å seile på den åpne sjø, der bølgene seiler.

Bilkøen røver tiden vi har,

Og alle åpne rom blir et stønn.

Vi trives i kø. Vi reiser i uendelige køer

Mot lyset som stiger som et groende sukkerrør

Og forteller om fremdrift og gleder

Vi går i korridoren mot noe stort,

Men vel er vi ikke alene? Tusen på tusen

Skal frem med sin sak for kongen som troner

Med hammer og penn, og skriver ditt navn,

Og lønner i nåde – for troskap i det små.

Ja, kjærligheten er en gåte.

Vi reiser hver dag på en firefeltsvei, og stuper

Ved grensen til havet. Vi klatrer i fjell,

Og strømmer mot mål med inderlig glød

Om å komme frem før hele soløyet slokner.

Dette er vårt liv, en korsvei, karusell.

Vi jages fra skanse til skanse. Uten å vite det

Følger vi med som lemen og elg, og skades av

Hoggorm, og plages av ensomhet og egoisme.

22.

SUS

Det suser i luften. Jeg flyr i det blå.

Noen stjerner er tent der ute.

Livet er vakkert,

Og alt som er skapt beveger seg nå.

Bare fjellene er stille.

Det suser i skogen, i lyng og kjerr,

Og sjøen klapper mot berget.

Men himmelen smiler med nordlys ned

Og gir oss et kyss på kinnet.

Det suser i kvinner og menn på jord

Og verden suser i blinde.

Snart er vi sprettball og flyr omkring

Til vinteren fryser oss inne.

DRØM

Alle mine drømmer er halm og strå.

Det smuldrer som mel og sukker.

Og vinden tar båten, og reisen går

Mot fjerne, fremmede kyster.

Det bølger mot land i drømmen min

Og kvinner spiller trompeter.

Min elskede rir på hest i vind.

Så seiler vi bort med det samme.

Jeg drømmer om himmelen, blå og myk,

Hvor freden er som en vårnatt.

Jeg drømmer meg selv på en liten sky

Som flyr til en lykkelig kvinne.

ORD

Ordene varmer mitt hjertedyp,

Og blomstene favner oss alle.

Vi lever i sammen i sus og dus

Og glemmer å være snille.

Vår barndom har gitt oss et hemmelig håp

At alle skal finne veien. Det varmer mitt hjerte,

Og alle skal tro at barnet er himmelskatten.

23.

LIVET

Livet er alt jeg kan gi.

Det er alt jeg har fått.

Med vilje og kraft skal jeg gi

Til jeg sovner for godt.

Livet er stort, og edelt som gull.

Et menneske aner det knapt

Hvor unike våre liv er blitt

I skjønnhetens tegn.

Vi forsøker å si til oss selv:

Vi er mer enn alt.

Så høyt er vi elsket. Vi bærer et flagg,

Og vet vi er kalt til å vandre

Med ydmyke knær.

Vi er født til å elske igjen

Våre brødre og søstre på jord.

De som har elsket oss før

Ser en vidåpen port til det hellige land.

Der møtes vi alle til slutt.

REFLEKSJON

Vi dekker vårt hode mot kulde og hat,

Så går vi en tur

Og hiver etter pusten,

Og flyr i det blå, med klærne på.

Vi kjenner på innsiden at vi er til,

Og ser og hører, og strever med ordene.

Vi har så mange vinkler, så mange lys

Som tar oss med.

Og finner oss selv til slutt

Med bøtte og kost, for å rydde opp.

Vi skal glemme smerten, og slagene.

Vi skal glemme, og tilgi

Til en ny dag bryter frem.

For livet skal videre i det blå, med nye vinger,

Som en nyklekket fugl

Mellom myriader av himmelstjerner

Til toner av Grieg og Bull.

24.

VANSKELIG

Jeg er dårlig til å huske detaljer

Og er lite oppmerksom.

Jeg har minner om mangt

Som følger meg på stien.

Fotografier blir synlige over alt

Så lenge jeg er våken.

Og jeg er ingen god lytter.

Jeg ser bare fragmenter.

Men streif av lys speiler det virkelige livet

Som daler i kveldssol og natt.

Jeg er vandt med å bli oversett,

Og blir ikke oppbrakt av det.

Når folk vender meg ryggen

Kan jeg bare gå videre.

En kan ikke forvente for mye av tiden nå.

Den strever med å henge verden sammen.

Det skal ikke være lett å smile.

Bare solen er over alt, og kan gi av seg selv.

Den vil ha min oppmerksomhet,

Og jeg kan ikke unnvære å bade

I dette været – hver håpefull dag.

Jeg er en plante som trenger næring.

Så kommer spiren til liv og lyst

Som en følge av ordet.

Det er et mysterium at jeg lever.

VIDERE

Jeg trenger ikke spør om veien.

Den venter på oss, og er synlig for alle.

Å leve gir ingen valg.

Det gjelder å puste trappene

Og se horisonten i det fjerne.

Synsvinkelen betyr noe for bildet

Som åpner seg i erindringen.

På innsiden er vi barn med vinger

Som flyr fra sted til sted

Med forhåpninger og spørsmål

Om nøkkelen til Gud.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi 2013 (Kp.4) av Sigve Lauvaas

Oktober 21, 2013

N. Astrup – Tidlig sommer

16.

LIVET

Det eneste jeg gir mitt liv til,

Er livet selv.

Hvert øyeblikk går jeg oppover

Og begynner å fly.

Selv om himmelen er tåkete

Vil jeg fly i det blå,

Hvor jeg har utsikt till alle fjell

Og kan se barn folde seg ut

Som sommerfugler,

Før alt blir mørkt igjen.

Livet setter mange spor,

Og krever våkenhet fra dag til dag.

Selv om jeg ikke fantes, ville klippene vært der,

Men jeg ville ikke vært med.

Bildet over mitt liv var en drøm

Ingen kunne ane.

Så er dette livet mitt liv

Som jeg gir til tiden som strømmer imot meg,

Som en gave, en bukett med høflige ord

Om å dele øyeblikket med alle

Som roper etter kjærlighet.

JEG SER

Så langt jeg kan se,

Kan vi ikke bli værende her lenge.

Fuglene flyr, menneskene flyr.

Alt flyr i stormen,

Og vi vet ikke hvor de har dratt.

Jeg ser fjell raser, veier blir stengt,

Men livet går videre

Og byene vokser i høyden.

Horisonten peker på oss.

Jeg ser sletter som kryper mot fjellet,

Og omringer fjellet.

Skogene vokser til de stuper,

Og barn skjelver for fremtiden.

17.

GI MEG ORD

Gi meg noen ord,

Les for meg om alt som skjer rundt i verden.

Jeg er sulten på ord

Om virkelighetens fotballkamp,

Som vi alle må ta del i, og som vi må vinne

For å overleve.

Vi kan vinne i lotto eller spill,

Men hva hjelper det når helsa svikter

Og ingen har tid å gi omsorg.

Vi trenger å leve lenger

For å oppfylle alle forpliktelser til renovasjon

Og en tryggere vei.

Gi meg noen ord så jeg kan reise fortere,

Komme gjennom nåløyet til paradis

Hvor frukten er moden hele året.

Og minn meg på å dele med de i slummen

Som ikke har bil.

Jeg kan lese fem bind,

Og likevel ikke få nok for en aften

Med lyktestolper langs veien

Og bilder som flyr mellom oss hvert sekund

Som usynlige frø

På vei til den beste vokseplassen.

STORM

Stormen kommer. Det er helt sikkert.

Og volden tiltar, både på skjermen

Og i nabolaget.

Byene vokser inn i stormen

Som beveger samfunnet til å tro

At det er bare sånn, så langt er vi kommet

Mot stupet, mot undergangen

Som bare skulle være en grein

For å knytte verden sammen.

Å være ensom i stormen, er vanskelig.

Det er ingen spøk å leve

Når stormen driver iskaldt mot naken hud

Dag etter dag, år etter år, til huset raser.

18.

AV JORD

Av jord er du kommet.

Til jord skal du bli.

Hele verden er oppslukt i dette.

Ansiktene stryker med vinden

Og forteller om sine liv.

De sier, det er for sent å begynne på nytt.

Hus kan bygges om igjen,

Og et liv kan skapes i en ny drakt.

Det gjelder tiden.

Om vi har tid nok, kan vi barbere oss

Og ta på de beste klærne.

En som er reiseklar, er nyvasket

Og tenker på reisen.

Vi skal snart fly, løfte hverandre over fjellet

Til et nytt land, uten klunger

Og brennmaneter.

Av jorden skal det vokse opp en ny slekt

Som skal favne alle,

Så ingen faller utenfor

Og alle kan spise seg mette.

BARN

Du har vært et barn,

Og kommer med spørsmål

Om skyer og vind.

Du klarer ikke finne ut av alt

Som rører seg i naturen.

Selv månen blir for voldsom.

Barnet strever med å trenge gjennom

Vitenskapen, som ler av Gud

Som skaper alt som synger langs stien i hundre år,

Så lenge vi lever.

Du kan tenke på frøet som ble til en skog

Som beveger verden og får oss til å tale i gåter.

Ja, barnet drømmer om det evige

Midt i livet, og himmelen er vårt håp.

19.

MITT LIV

Mitt liv er en vei og en reise.

Jeg drives med vinden frem.

Snart er jeg ved grensen og roper

Navnet som lyser mitt navn.

Når det regner og havet bølger

Finner jeg ro under tak.

Jeg skriver og tenker på henne

Jeg aldri fikk løftet med sang.

Jeg hviler i stillhetens time

Og drømmer å møte min lodd.

Mitt liv ble en busk som brenner.

Av kjærlighet skapte Gud alt.

REGN

Når det regner går jeg under dynen,

Og ler når solen står opp.

Jeg drives av vinden på jorden.

Mitt liv er et segl med kors.

Jeg flyr mellom alle som lever,

Og vekkes av glade smil.

Jeg frydes av vårglade blomster

Og barn i en våryr april.

Når regnet faller på ruten,

Må jeg tenke på fuglenes flykt.

Hvert hjerte har noen å elske,

Og alle skal møtes til slutt.

Jeg vandrer, og møter min kjære

Et sted mellom himmel og hav.

Vi utveksler øyne og ører,

Og skal møtes igjen en dag.

Mine hender skal favne og elske.

Jeg skal løftes mot sky i hast.

Og villdyr og sau skal få beite

Som søsken i Noas ark.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi 2013 (Kp.3) av Sigve Lauvaas

Oktober 21, 2013

11.

HVER DAG

Hver dag er en gåte,

En gyllen gave

Som åpner våre øyner

Og gir oss uante muligheter.

La oss strekke oss.

Vi flyr over blomstrende epletrær

Til en ukjent øy.

Vi flyr over de velkjente fjellene

Tilbake til Gud.

Jeg drar alene, eller i flokk.

I kveld skal jeg kikke på stjernene.

Jeg drar lenger for hver dag.

Hver dag er en reise

Mot et nytt mål.

Jeg kan prate med meg selv,

Og finne ut hva jeg vil

Mens solen er oppe,

Og drømme om grønne enger og fjell.

Om jeg må dra nå,

Er det bare å si adjø

Og være villig å ta det store spranget

Ut i det blå, ut i himmelrommet, lykkehjulet.

HØRE TIL

Jeg vil klamre meg til jorden.

Jeg hører til som solen og månen

Og den blå himmelen.

Jeg er født og skapt naken,

Og reflekterer at jeg er en stjerne

Som lyser i evig glans

Mens englene synger i det blå rommet.

Jeg hører til med ord som binder oss sammen.

Vi er søsken i det evige perspektiv

Selv når vi lever som forfulgte, ensomme,

Mellom maktsyke herskere,

Er vi en brikke i spillet.

12.

Du sover nå i sengen din

Med krøllet hår,

Og puster lett på silkepledd

Fra bestemor sin pute.

Du lever henført i en drøm

Og hjerte banker sakte.

Lyset er slått av i kveld,

Men månen lyser ute.

Du sover som et hjertebarn,

Et under ved vår side.

Du løfter oss til mor og far,

Som speilet i vår stue.

LYTTER

Jeg lytter til regndråpene mot taket,

Jeg lytter etter sangen av regn,

Jeg lytter etter menneskene på gaten

Helt til det blir stille,

Så lukker jeg vinduet igjen.

Jeg lytter etter sol i trærne,

Lytter etter gud og vind.

I mørket lytter jeg lenge,

Helt til jeg sovner inn.

Jeg lytter etter fottrinn i grusen

Og vet noen kommer snart.

Jeg lytter og ser gjennom natten

Snøfnugg som danser i vind.

Nakne føtter i sommervarmen,

Stråsandaler og hytteliv.

Alle lyder som svirrer i luften

Gjør meg følsom for kjærlighet.

Jeg lytter til havet som bølger

Og fugler, og dyr i skog.

Jeg ser det nedbrente bålet,

Og hører lyd av elg og hjort.

13.

KLAPPER

Når trærne klapper i hendene,

Er det som bjørnen kommer

Nesten lydløst fra fjellet.

Det er en fødsel på gang i skogen.

Det durer fra havet, sjøen maler hvitt

Over bergknausene.

Jeg lytter til det endeløse blå gardin

Som henger over meg og smiler.

Barna klapper, alle klapper av glede

Når skogen synger om våren,

Når sjøen er stille, og fuglen flyr

For å komme tilbake til reiret.

LYD

Det knirker i døren,

Natten knirker,

Og latteren smelter alt

I en voggesang.

Sangen rir på gardinet

Og ned gelenderet.

Det danser i trappen

Av lette fottrinn.

Lyden rir i vinden

Ut gjennom rommet, og svever

Over alt i det ukjente

Til noen tar imot.

HOSTE

Noen hoster. Hjertet banker.

Det hyler litt i en lunge.

Hosten vil ikke gi seg, og noen blir urolige.

Så blir det banket på døren

Og noen mumler for seg selv:

Det er for sent å håpe når alle har sviktet.

14.

SKRIVE

Om dette er noe å skrive om,

At poesien er en vare

Som smør og ost og brød,

Får andre bedømme, de lærde.

Kanskje poesien en gang blir kledd

I stjerneteppe,

Og ordene får plass som stjerner

I et blått hav med håp.

Jeg har ingenting å gi,

Bare en naken kropp, et par bøker

Og en blomstervase.

I alt er det ordene som skal lyse,

De skal lyse gjennom alt

Og smelte hjerter, smelte is

Til rennende bekker.

Kilder skal bli til mektige floder

Så vi kan leve lenge.

DRÅPER

Om hver dråpe er et ord,

Vil jeg ha et hav jeg kan svømme i.

Jeg vil plukke de synlige og usynlige ordene

Til min blomstervase,

Og kalle dem med kjærlige navn

Så de kan vokse i mitt indre.

Dråper er mer verdt enn hele verden,

Når en må velge.

Jeg kan ikke klare meg uten dråper,

For av dem ble hele jorden til.

Bli lys! Så ble det lyst. Alt ble synlig,

Og jeg fikk nye klær til min vandring.

Ingenting var som før.

Hver dråpe har blitt til en strøm av ord

Som farer forbi og påkaller oss.

Vi må bare være villige å lytte

Etter han som roper i Ødemarken.

Navnet er vår kledning

Som forteller hvem vi er.

15.

FANGER VERDEN

Jeg fanger verden i et nett

Og ser etter mirakler i naturen.

Jeg lytter etter tidens ekko

Og hører gresset synge i vinden.

Jeg omfavner kjærligheten

Og fanger de tapte ord.

Jeg ville gjerne fange en stjerne

Før natten kommer

Som en sortkledd farkost.

Jeg fanger verden rundt meg

Og favner hver bror og søster.

Jeg løftes av lys og krefter

Som er høyere enn meg selv.

Jeg fanger dette mirakel av tid

Som åpner mine øyner og ører,

Så jeg kan frakte kjærligheten

Til jordens forblåste fjell.

BARN

Du bar et barn til verden

Og gav det et navn.

Du speilte deg i barnet

Som ble din redning.

Barnet lever i hendene dine,

Og du kan løfte barnet høyt

Før fjellene raser.

Du er mor mellom skyer og jord,

Og gir alt til det siste.

Du var en gang et barn mellom andre

På vei til å bli stor.

Du er født til å elske den ene

Som skapte himmel og hav

Og gav oss en fruktbar jord.

Du er blomsten som føder det ekte

Som lever, som gir oss et håp

Om å vokse i sammen en dag.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi 2013 (Kp2) av Sigve Lauvaas

Oktober 21, 2013

K.Herredsvela

REISE

Jeg reiser gjennom byene i Europa

Og legger merke til gråe gater

Og grå hus som hoster røkbobler

Inn i en blå hverdag.

Uskyldige barn leker og drømmer

En fremtid – fri for hat og sult,

Og skriver ”jeg elsker” i sanden.

Jeg reiser innimellom på lange turer

For å oppsøke fremmede kontinent,

Og møter mennesker med vinger.

Alle vil videre, på en eller annen måte,

Og forteller sin historie underveis.

Jeg har også bagasje med, som en del av arven

Fra langt tilbake, da himmelen var blå

Og føttene mer synlige.

BROER

Jeg ser broer overalt,

Ikke bare over elver og autostrada,

Men også over mennesker.

Fra hjerte til hjerte går broer

Som strømmer i vannet, som signal

Om kontakt og forståelse.

Det synger i strenger. Og broene vibrerer

Som øyenbryn og klokkelyng over store vidder

Og forteller om Gud over hele kloden.

Det lyser i broer, og ord som er synlige

Mellom alt usynlig som kryper sammen

Når nattemørket senker seg.

Det lyser fra en blå hverdag i livet

Hvor alle er på reis. – Vi teller på knappene

Om vi skal til andre siden.

Over bordet går broer, og mellom oss

Går friske øyenkast med beskjeder fra det indre rom

Til alle som hører til i koret som synger

Om kjærlighet.

REISER

Når tiden reiser, er vi med.

Tiden flyr med vinden.

La oss tenke at vi reiser

Uten stans.

La oss bevege verden

Med vårt liv.

En reise fører oss til nye land

Hvor vi kan være sammen.

Reisen går himmelhøyt,

Til døden skiller oss ad.

Og du er vakker som en sol,

Og jeg er månen din.

HAV

All makt til havet.

Denne bølge med et gigantisk spenn

Fra pol til pol, gir verden håp.

Der øst møter vest, møtes vi

Som syngende skip.

Vi er i verden som stjerner med øyelokk

Og vakre smil.

Vi skal videre, en dag,

Til kjærlighetens paradis,

Til frihetens vakre hav

Som kretser himmelhøyt,

Der englene bor.

MYSTERIET

Livet og døden er mysteriepunkter

Vi klamrer oss til.

Om jordskjelvet raset og tiden stormer imot oss,

Er føttene på fast grunn.

Vi er ankret til livet.

Døden er bøygen vi alle må igjennom

Men, bak alle blå fjell lyser det evige håp.

SOL

Solen synger.

Det er strenger i lys.

Solen kommer inn i min sjel

Og åpner de stengte dører.

Solen mellom oss gir håp

Og blomstrer i våre hjerter

Som greinnellik.

Solen berører vårt indre

Fra dag til dag.

Solen taler

Og stiller oss til ansvar.

Våre øyner blir åpnet,

Og vi ser at vi er nakne.

Uten solen er vi ingenting

Eller i bestefall et vrak,

En båt uten årer,

En utbrent vulkan,

Et tre uten liv.

KJENNSKAP

Jeg vet du er stor,

Og kjenner din ånd i rommet.

Jeg leser dine tanker

Og spiser ditt brød.

Den teksten du leser i mitt hjerte,

Tar jeg til meg.

Dine ord gjør meg levende.

Og rikdommen vokser i kraft

Av din kjærlighet.

At du vet hvem jeg er

Forteller at du aldri er langt borte.

Om jeg går i blinde,

Rettleder du meg på de rette stier.

Jeg kjenner meg sterk i din nærhet.

I dine armer kan jeg se

Storheten i verden.

Kjennskap til din plan, er nåden

Som gir meg et nytt liv.

LYD

Lyden av regn

Kommer inn i mitt hus.

Lyden av sol knitrer på taket.

Lyden løfter oss

Til en felles bønn,

Om å elske det daglige brødet.

Kom, la oss falle til ro

Så vi hører de som går i rommet.

La oss synge i kveld

For kjenne dråpen av lyd.

La oss synge for det evige ordet.

HOLD MEG

Hold meg i hånden,

Hold meg du

Som er skjønnhet og hel.

Gi meg en ånd som gjør meg sterk.

Hold du meg høyt over alle

Som vandrer på jord.

I ditt lys vil jeg leve, ved grensen

Til paradis.

La meg gå på vannet, løft meg

Som stjerner i blått.

Gi meg kraft til å helbrede

I din kraft.

LETER

Jeg leter etter noen å fortelle

Om det som er bortenfor alt.

Leter etter den ene i rommet

Som venter.

Jeg leter etter ordet som fører frem

Til det høye fjellet,

Der englene er, høyt hevet,

Med myndighet

Å ta imot den hvite skare.

10.

MÅL

Vi kan ikke måle livet

Med vekter av gull eller sølv.

Vi kan ikke måle lyset,

Som kommer igjen og igjen.

Vi kan ikke måle dråpen

Som gir av seg selv hver dag,

Så havet kan strømme og falle

Som måne og sol.

Vi kan ikke måle rommet,

Og alt som er utenfor.

Vi trenger en felles nøkkel

For alt som er godt og stort.

Vi trenger et mål i livet,

Noe å strekke seg til.

Vi trenger en himmel med stjerner

Og en kjærlig Gud.

KJÆRLIGHET

La oss bringe kjærligheten rundt,

Og løfte hverandre frem.

La oss være sammen i rommet

Så lenge det er tid.

Kroppen er skjør som båten

Og trenger pleie og lys.

Bare et mirakel kan redde vår verden

Som går imot stupet.

Vi må være tydelige som mennesker

Og gi alt vi har fått i arv.

La skogen synge langs veien

Om kjærlighet, om kjærlighet.

PÅ VEI

Vi er alle på vei. Vi er flyktninger på grensen

Og hører drønn fra høy tårn.

Vi reiser mot det hellige landet,

Og lytter til hjertespråket, og kjenner at vi har en tro.

Uncategorized

FLY, FLY I DET BLÅ poesi 2013 – (Kp1) av Sigve Lauvaas

Oktober 21, 2013

K.Herredsvela

HJEM

Da byen gikk hjem til sine egne

Var himmelen blå.

Alle etterkommere blåser i lur

Eller spiller på fele.

Livet leves rundt hele kloden

Med himmelen som paraply.

Og ordene løper imellom oss,

Selv om vi er små.

Da byen gikk hjem, tok vi imot

Med åpne armer.

Alt vi fikk, oppbevarte vi i banken

Til alderdommen,

Som løper inn i skyer og Gud.

Vi løper med strømmen, og kjenner

Tidens bankende hjerte.

Det er sjelen som velsigner barnet

Og venter med åpne dører

I fjerne himmelrom i blått.

Vi løper og løper til vi er i mål

Og klokkene kimer til midnattsmesse.

HØST

Solen bøyer av

Og strømmer i havet

Og seiler over horisonten på andre siden.

Her roper høsten med hes stemme

Og lover fred til folk og land.

Høsten kommer fra fjellet med hagl og vind

Som river i vårt bankende hjerte

Som levning fra fortiden.

Ja, menneskene blir målt i grader

Og løftet i blått.

Jeg ser meg om etter venner, men finner ingen

Uten den ene, som er mer enn nok,

En velsignelse for livet.

Pilegrimen vandrer samme vei

Og synger om å eie en stråle fra Gud

Med kraft til å helbrede.

ORD

Sjelen ligger gjemt i disse vers.

I vegger og tak finnes ord som skjelver.

Vinden får ordene til å fryse,

Og sporene blir synlige.

Litt etter litt kommer solen opp

Bak alle fjell.

Og himmelen er som en diamant,

Synlig for alle.

Ordene gir meg noe å tenke på.

En vibrasjon i strengene flyter fritt

Så lenge vi lever.

Ordene taler fra hjerte til hjerte.

MØTE

Jeg er heldig som får møte deg,

Sier han til henne.

Møter vi opp for hverandre, kan vi leve lenge.

Alt er liksom fastlagt og skrevet ned.

Men livet er en bølge av tilfeldighet,

Sier han til henne.

Og det vi ikke vet, det er eventyret.

Det er hemmeligheten som åpenbares nå:

At vi er til for hverandre.

Jeg kunne vært en annen.

Men når jeg møtte deg, sier han,

Så ble det sånn.

Jeg skal aldri svikte, aldri forlate

Den første kjærligheten.

Hvert sekund er du i mine tanker.

I drømmer ser jeg deg tydelig, som alltid.

Du er våren som kommer imot meg

Og skaper fred.

Jeg er ikke meg selv uten deg.

Som en drueklase vekker du min sjel,

Som en honningkrukke gir du meg

Det beste av alt.

KJERNE

Inn til hjertet,

Til selve kjernen

Av alt som er og ikke er:

Der er du,

Som en perle, en ekte sjel

Fra en høyere himmel.

Du er unik

Og rik på følelser

Med feste i en stjerne

Som er din.

EVIG

Gå ikke av veien for det evige.

Gå fram med fryd

Og let etter ordet, navnet.

Let etter sannheten,

Og bøy dine hender i bønn

For de svake og syke.

Gå sakte mot døren som åpner ditt hjerte

Med lys og glede.

Se ordene strømmer fritt fra oasen

Og velsigner barnet.

Gå fram i skipet og hvisk navnet

Som er åpenbart, det evige,

Lyset og livet.

ORD

Skriften på veggen, i hjertet,

På innsiden av hver celle i kroppen,

Forteller om navnet.

Et avtrykk lyser, og forteller om veien

Til Paradis, mens flagget blafrer

Og høsten kommer.

Og du er med som en vekt i skålen

Som løser alle bånd og gir styrke

Til barnet, og ordet over alle ord

Som farger bladene på trærne

Og gir liv i overflod.

SKRIVER

Skriver meg inn i hjertene,

Skriver ord fra kilden

Som lyser over hele verden.

Ordene kommer som perler i ørkensand,

Og roper imot meg

Og vinker og dirrer som lauv

En gråkald morgen med fuglekvitter.

Skriver, og ber om nye ord

Til et helt kapittel med vers

Om å erobre nytt land, sprenge grenser,

Komme over til andre siden

Med godt mot.

VIKTIG

Hvem vet hva som er viktig,

Uten den ene.

Når permene skal sys sammen

Må noen kjenne skriften.

Sannheten skal lyse gjennom alt

Så lenge vi lever.

En skal ikke svikte språket,

Men holde ordene i age,

Så ansvaret tilkommer den ene til seier

Og den andre til gagn.

Hvem vet når det er rett å tenne lyset,

Si hva en mener, uten den ene som styrer

Alle lyskuplene på scenen

Mens vi strever å finne oss til rette

I det blå landskapet.

Hvem vet hva som er viktig,

Uten Gud er med.

Uncategorized

HVER MORGEN SYNGER NAVNET poesi 22/13 (kp.7) *Sigve Lauvaas

August 3, 2013

Tre i blomstring-ill

36.

HVER MORGEN

Hver morgen synger stjernene,

Og himmelen er blå.

Et teppe rulles ut for alle mennesker.

Her kan vi danse, synge

Som stjerneblomst og lyng

Og reise mellom venner

Med håp i morgensol.

I mørket finnes rop og skrål,

I lyset finnes Gud.

Han passer selv den minste spurv,

Og alle får seg mat.

I øyet ditt er lys, i hjertet finnes fred.

Når lyset strekker ut sin arm

Og velsigner oss,

Er du et hellig barn på jord

Som synger klart i englekor.

Hver morgen kommer fuglene

Og passer på sitt rede.

De jakter etter fiender og speider lys,

Før natten tørker tårene

Og styrker sjel og kropp med søt musikk.

KOM TILBAKE

Ikke noen mennesker er for store til å be.

Jeg kom tilbake, ikke for å be,

Men for å ta imot.

Jeg vil ta imot lyset,

Alt som er åpenbart i verden

Seiler mellom oss som frø.

Jeg vil bare tilbake til deg.

Kom tilbake med dine vinger, dine kjensler og håp,

Og trøst mitt folk, sier Herren.

Trøst mens det glitrer på vannet

Og stjernene spiller,

For fienden er raus med tid.

Min venn, stryk min hånd før hanen galer,

Og ensomheten forvandles til frodig vår.

37.

MORGEN

Når perleugla lokker

Syner tærne

Og røttene vokser i mold.

Når skogen tier

Og stjernene lyser over fjellet

Går gamlemor på tur.

Hver morgen er tonene like nær,

Og havet flør

Og sevjen springer i stammen,

Og vårnatten er bak

Som et teppe av gråblå marmor.

TANKER

Når tanker blir til handlinger

Og du ikke klarer å styre skuta,

Må du tenke på dine venner

Som vil ta deg ved hånden.

Vær oppmerksom på dine vaner

Når du går mellom folk på jorden.

Det kan fort bli arr i en høy karakter,

Og tanker kan gi en ny kurs.

De fleste bekymringer vaskes bort.

Men en kan fort bli tatt av strømmen,

Så en må være våken og klar,

Og ha herredømme over sitt eget sinn.

Tanken velger vi å akseptere eller forkaste.

Men, menneskene er mer enn tanken.

Det er vi som velger vår skjebne

Til godt eller ondt. Veien bygger vi selv.

Ett er nødvendig: Å være seg selv,

Å ta bolig i sin egen kropp.

Bare da kan menneskene skimte lys,

Bare da kan våre meninger og råd bli hørt.

38.

BØLGER

Bølger synger mot stranden.

Hva skal jeg mene? Hva skal jeg tro?

Den elskede kommer med vinden.

Hvor skal bo?

Jeg flyr som en lyd gjennom natten,

Og skogen er taus.

Jeg speiler mitt ansikt i vannet.

Hvor er min dyre skatt?

Vinden river i håret.

Jeg går mot en ukjent strand.

Bølgene synger i morgendis

Og nevner ditt navn.

Bølgene synger i speilet.

Min motpart synger i kor.

Fordi jeg er ensom er natten lang,

Og speilet er tvillingbror.

Hva skal jeg mene om bølger som reiser

Og kommer igjen?

Hva skal jeg mene om kjærlighet,

Når sangen er stilnet, og alt er forbi?

VIND

Jeg lytter til vinden

Vinter og vår. Jeg lytter

Etter din stemme.

Snart varsler høsten,

Og vinden er sterk som en mur.

Og jeg er et fallende blad.

Dagene gråner og mimrer

Og mister sin glød.

Og jeg er igjen som et hjerte.

Jeg lytter til fottrinn, og venter på svar.

Min elskede kommer tilbake.

Og vinden synger.

39.

ENSOM

Et fjell med fuglerede,

Er aldri ensomt.

Det omslutter en hel verden

Av nyklekket liv.

Fly, fly, sier tusen vinger i fjellet.

Og havet danser.

Kom, mine kjære og syng

På stien til den evige varde.

Kom til mitt fjell som stråler

I nordlands netter.

Ensomheten hviskes bort,

Og fjellene omslutter meg

Som en festning mot onde makter.

Og solen stiger inn i mitt hus.

Min elskede kommer

Som et månelys, en stjerneblomst

Gjennom vinduet.

Og jeg tar imot med glede.

LYTT

Jeg lytter til døren, til trærne.

Og sangfuglene tier,

Og huset er ensomt i landskapet,

Som et ly for vinden.

Jeg lytter til havet som reiser forbi

Min elskede øy, min navle kjenner utsikten godt.

Jeg hører gråt fra trærne.

Og vinden pisker i dører og tak.

Jeg er alene i verden,

Og skyene driver forbi mitt fjell,

Og regnet spiller piano.

Jeg lever som en villrose, men jeg er rik.

Mitt hjerte slår korn i vinden.

40.

FRIHET

Noen sier: jeg elsker friheten.

Men jeg er glad i ritualer,

Og ønsker at dagene kommer til sin tid,

At solen går rundt, og stadig kommer igjen.

Jeg ønsker rytmen i naturen velkommen

Og menneskenes vandring mot målet.

Å følge opptråkkede stier

Er bedre enn frihet til å bane en ny vei.

Min lykke er å møte et annet menneske

Som kan åpne sitt hjerte, så jeg kan bli rik,

Så kjærligheten kan leve i oss.

FORBI

Hvem går forbi mitt hus

I den vindstille luften?

Hvem går forbi når jeg sover?

Når himmelen er blå,

Og stjernene blinker ned på taket,

Drømmer jeg om min elskede.

Når de mørke skyene raser over fjellet

Og regnet styrter ned,

Da snur jeg mitt ansikt og lytter,

Og noen spiller fiolin i trappene.

Utenfor vokser skogen, og bekken vokser

Mens regnet fosser mot havet

Og synger sin egen melodi.

Og jeg er mimrer i natten.

Hvem kjærtegner himmelen?

Alt blir så rolig under soløyet som stirrer

Og blomstrer over alle tak.

Hvem går forbi i aften, når alt er stille?

Hvem skriver navnet? Hvem brenner bål?

Og hvem synger når havet tier

Og jeg sover under stjernene?

Bare vinden kan svare.

Min elskede gikk forbi i natt.

41.

Din hvelv er høy,

Din bue vakker.

Din visdom er over alt.

Din tone lyder som et ekko

Fra alle fjell.

Du kler meg med ditt hvite gull.

Ditt ord kan løfte verden.

Du vitner i din skapelse

Hver dag når solen skinner.

Med ydmykt blikk jeg bøyer kne

Ved prekestolen din.

Du er allmektig, Gud og far,

Som gir meg alt av nåde.

BLOMST

Det edle hjerte blomstrer

Og stråler i din krans,

Og varsomt må jeg lytte

På sangen din.

Du vekker meg hver morgen

Og gir meg krefter, smil.

Din grenseløse kjærlighet

Er en gåte i mitt liv.

LYS

Levende lys holder oss sammen.

Undrende spørsmål gir oss svar.

Hjemover lyser millioner øyner,

Og du er min skatt, mitt elskede barn.

Lys meg mot porten. Jeg er blitt gammel.

Gi meg hånden før solen snur.

Vis meg ditt gylne ansikt i ånden.

Gi meg ditt ord, det levende lys.