 |
| Selvportrett |
ALLE MINE DIKT: Bok 23/13 – 24/13 – 25/13 * Sigve Lauvaas
Browsing Category Uncategorized
VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp9) * Sigve Lauvaas
|
| Ill. – Bak skyene er himmelen blå |
 |
| Ill. – Bjørk i lyset |
37.
RART
Rart med dette været i Norge
Som stadig skifter karakter.
En natt regn, og snø på fjellet.
Så et solgløtt.
Noen blomster titter frem,
Og Gamlefar ser ut av vinduet:
Det er vinter nå,
Og veden må i hus.
Ja, det ordner seg nok.
Kjerringa sitter ved rokken –
Og gjør det på gamlemåten.
Alle trenger en raggsokk, og litt smør.
Kjerringa har et hjerte av gull, ser du.
Jeg skulle ønske meg en tidlig vår.
Det er rart med været på Vestlandet,
Og gradestokken peker på null,
Uten snøkav og glatte veier.
Det er som i april.
Det er midt i september nå,
Og badegjestene er nettopp reist.
De spreke pensjonistene har hus i Spania.
De trenger ikke tenke på været.
De har nok med seg selv.
ORD
Jeg hører at ord er tidløse.
Ordene kan brukes mange ganger,
Og på mange språk.
Det er som limet i verden.
Uten ord var vi fattige, nesten umyndige.
Men tiden hjelper oss med alt.
Ordene som kommer i hopetall,
Blir til bilder og kunst,
Men ingen kan bli mette av ord.
I Sahara er ord mangelvare.
Hva skal en med ord, uten mennesker.
Den vise gir av sitt hjerte
Og takker for alt.
38.
LIVET
Livet er bestandig kort,
Men før eller siden hensover alle
Til håp og trøst.
Vi klamrer oss til livet,
Som er det eneste vi har igjen
Etter stormen.
Vi ser fremover til det umulige:
Å leve i det tidløse rommet
Som engler og gud.
Når himmelen klarner
Finner vi glede i hver solstråle,
Og gjemmer på minner.
Livet er uovervinnelig, tross alt.
Mens vi venter på de grå hår
Får vi visdom i hjertet.
Hvert øyeblikk klippes tiden
Mens vi haster videre
Med nye åpenbaringer.
Først i moden alder er vi klar
For det hellige evangelium
Med privilegier for alle.
Livet gjenopprettes i høyden.
Og vi kommer med tomme hender,
Og blir tatt imot av engler.
I det himmelske perspektiv
Kan vi skue målet for reisen
Til velsignelse og trøst
All ære til skaperen som gir nåde
Til alle som påkaller navnet.
Det er sann kjærlighet.
Klokkene ringer i stjernehav,
Og livet lyser med ord og toner
I de levendes land
Når vi kommer.
39.
FRØET
Alt begynner og slutter med frøet,
Som er et mysterium for oss.
At vi kan se et frø vokse ut v skallet,
Åpenbarer rikdom til liv.
At et frø kan spire og gro, er ufattelig.
Det krever styrke å tro
Det overnaturlige.
Vi har begjær å se mer bak forhenget
Og kjemper mot likegyldighet.
Vi håper en gang å få vite mer om livet
Som vekker oss hver morgen
Til nye oppgaver.
SOVE
I lukten av papir kan du sove.
Du er innskrevet
Og kan sove trygt til gud henter deg.
Bak tempelmuren er det rolig nå
Og musikantene sover.
De døde sover i mold og aske
Og er henvist til vest,
Der engelen kommer først
Med nattverdsbrødet,
Så ingen skal gå tomhendt fra gravene
Du kan sove og drømme om Jakobs gud
Og glemme at du er i fengsel.
Gjennom livets korridor
Vil du skimte paradis
Med modne hveteåkrer og engler.
Sov i fred med bøker, og navn
Som roper i mørket.
Sov med ansiktet mot Jerusalem
Og hør herrens ord:
Du er ingen helgen, men et levende barn
På vei til en hellig gud.
40.
LYS
Med lys kommer druer.
Med lys kommer lyd
Som sprer seg i rommet.
Mystikken: mødre og fedre
Kommer i lyset
Og finner hverandre.
Leken og drømmen er salvet,
Og fødselen skjer
Forsiktig med hånden.
Lys over jorden: Søster og bror
Våker og lytter
Navnet som roper.
Med lys kommer frukten,
Veien og livet.
Og barnebarn drømmer om det.
FJELLET
Jeg har ikke noen åpning, sier fjellet.
Jeg er fjell for min hatt.
Jeg kan dekkes av snø og is,
Men kroppen vil jeg ha for meg selv.
Jeg er ikke ensom i rommet.
Her er mange fjell jeg kan snakke med.
Og hvert fjell har sin form,
Akkurat som menneskene.
Fjellet står trygt – med dype røtter, og lukket munn.
Det har ikke mer å si til oss nå.
Natthesten står og sover
Som en ensom ulv.
Det suser i fjellet, og snøen danser.
Det er godt å være omfavnet i ødemarken.
Det er godt å være et kongelig fjell
Med gullkappe på.
41.
FAR MIN
Han var meg så nær,
Men sa så lite.
Ordene kom ikke frem,
Men atmosfæren har jeg med
Som et minne.
Far min hadde arbeidsnever
Og en lys aura rundt seg.
Alt han tok seg til
Ble til åkerland.
Han åpnet dører,
Og hadde visdom i ordet.
Han hadde en inderlig kjærlighet
Og en sterk tro
At jeg kunne bli til noe.
Det klarer du, sa han,
Og lyttet til stemmen i rommet.
Og hans hjerte var ikke i tvil.
Jeg skulle vokse,
Han skulle avta.
BRUER
Det er mange broer i verden,
Men bare en bro som fører over grensen.
Jeg bor ved en bro
Og må takle presset å se
Alle som vil over.
Men noen kommer i mørket
Og leter etter veien.
Men de som har lyset med seg
Kommer lett til andre siden
Og kan kjøre strake veien hjem.
Broer er til for alle. Trafikken skal frem,
Og vi må følge spillereglene.
En bro fra hjerte til hjerte
Kaller vi ”Den gylne broen”.
Den skal vare evig.
42.
SE MEG
Lyset hadde ikke sett meg,
For jeg var skjult i mørket.
Men jeg bad om nåde
Og fikk nye krefter.
Jeg bad om fred
Og ble glad i sjelen.
Lyset ser meg.
Min lengsel roper.
Øyner ser meg, og ansiktet lyser.
Og veien lyser tusen mil.
Jeg er ikke alene.
På veien hjem.
TID
Jeg legger bort plagg etter plagg.
De passer ikke lenger.
Og tiden som er klippes dag for dag,
Skal ikke plage meg mer.
Tiden synger i mine ører.
Barnet skal høre min sang fra graven.
En som ikke er, vil få svar.
Jeg lengter etter en ny sommer.
JORDEN
Jorden er vår grav
Og jorden er vår stue.
Alt den tar og alt den gir,
Er lyset fra det høye.
Jorden er alt for oss
Som bærer ånd i ordet.
Vi skal leve om vi dør,
Er visdommen fra Herren.
Vi som sår skal høste
Sjeler til Guds rike.
Jorden er vår tumleplass
Før alt blir nytt i lyset.
 |
| Ill. – Sti i skogen |
VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp8) * Sigve Lauvaas
|
| Ole Bull |
32.
EN NY TID
Det vekker min interesse
Å lete etter en ny tid.
Nytt regn vasker jordgolvet,
Og selv er jeg bare noen år.
Nye knopper spirer frem,
Og gjennom dagen kommer noe nytt
Til vår verden.
Gamle menn gråner,
Men gamle fjell holder stand
Og viser vei i naturen.
Gamle ”Dampen” merker en ny tid,
Og gamle stier blir glemt.
Det er ikke bruk for slipestein lenger
Og parafinlampen er en saga blott.
Folk reiser med fly til jobben,
Og veien gjennom fjellet
Viser en ny himmel.
Nyhetene på tv kommer uavbrutt.
Fra jeg legger meg til jeg står opp
Har jorden beveget seg rundt sin akse,
Og jeg kan se et nytt lys.
Dagen kommer med budskap
Om en ny tid
Med rastløse vinger.
DU
Du går blant dine egen.
Som en fugl flyr du fra grein til grein.
Du plukker korn i neket
Og bader i dype tjern.
Du fører deg som en prinsesse
Og finner deg selv gående
Med tanker om å vokse over muren.
Du vil fri deg fra åket
Og bli som andre kvinner og menn.
Du er signatur av en ekte israelitt,
Og tar tiden tilbake, før stormen.
33.
ROSA HIMMEL
Rosa er en grei farge.
Himmelen i vest er rosa
I den grønne kvelden.
Gjennom bjørkene lyser en stjerne,
Og svalene flyr.
Englene bader i rosa bølger
Og slutter seg til oss.
De er venner med stråleglans
Som forteller om været.
Solen går ned i havet
Og blir overøst av rosa skyer.
Den rosa himmelen pakker solen
Til en ny morgen
I det grønne landet.
GÅ PÅ VANNET
De forteller om å gå på vannet
Uten badedrakt.
Og bølgene kom og døpte dem
Som skårunger.
De ville gå i kjærlighet og tro,
Men alt gikk galt.
Peter fikk gå på vannet, men ikke de andre.
Båtene som skulle over fjorden
Ble torpedert, en etter en.
Bare et fåtall kom frem til målet.
Men Jesus lever i dag
Og vil hjelpe den som roper navnet
I tro på løftene.
Titanic skulle aldri gå under, sa de lærde.
Men i møte med isfjellet
Men i møte med isfjellet
Var båten uverdig.
Det gjelder å ha visdom i hjerte,
Så en kan gå på vannet.
Vår styrke skal være som dagen er, sier Herren
Når han er med oss
Har vi ingenting å frykte.
Det er kjærlighet over alle grenser.
34.
LANDSKAP
Du har alltid vært i mitt landskap.
Jeg trør på gamle stier
Og lengter etter vind og mold.
Jeg ser lyng og trær.
Gud vet om jeg kommer tilbake neste vår?
Et frø har slått rot.
Et menneske har også dype røtter.
Å trekke menneskene fra sitt landskap
Kan føre til mye smerte:
Det er som å trekke en visdomstann.
Hvor skal en gjøre av seg
Når landskapet forvinner,
Og byene vokser inn i stjerner?
Da er vi maur som må klare oss selv
I krigen mot fattigdom og hat.
Når landskapet ligger øde kommer villdyret,
Og beitemarkene blir til jungel
Før ørkenstormen raser over jorden
Og meier ned både åker og hus.
Hvem ser dette? Og hvor er de vise menn?
MUSIKK
Det er musikk i fjell.
Naturen spiller med mange strenger.
Det hvisker og synger fra skog og dal.
Og følger vi elvefaret til fossen,
Hører vi brus fra en annen verden,
Toner fra himmel og hav.
Musikken er vakker om våren, i perledrakt.
Jeg går steg for steg over fjellet
Og lytter til sus av vind.
Her er lengsel i trærne som våkner
Og klatrer i høyden.
Og gutten lengter å se den ene
Som spiller om natten i eventyret.
Tankene driver oss nærmere hverandre
Mens himmelens bue spiller fiolin
Og isbreen kalver.
35.
La ikke din lengsel brenne ut
I kalde vinternetter.
La lengsel møte lengsel
Under åpen himmel i lyse sommernetter.
La tørsten bli hel og varm
Så dere kan møtes ved brønnen.
Varlig løfter du den utkårede
Under himmelbuen,
Mens tankene driver deg til vanvidd
Om å elske hverandre evig.
Lengselen har ingen grenser
Og møter oss ved høylys dag
Som en venn av livet.
NYTT LANDSKAP
Jeg har en dragning til dette landskapet,
Til denne dalen – med så mye liv.
Jeg ser naturen våkner.
Og jeg våkner som et nysgjerrig barn,
Ferdig til å oppdage verden.
Jeg kjenner stillheten i landskapet
Og legger meg i graset.
Himmelen er blå, uten skyer,
Og solen skinner fra en skrå vinkel
Inn gjennom vinduet mitt.
Jeg ser på de grønne åkrer, og fjellet
Som reiser seg i solglans.
Jeg ser elven renner i havet
Med alle mine drømmer om fossefall.
Hvor skal jeg hente min kraft ifra
Når det slutter å regne,
Når solen slutter å gi av seg selv?
Hvor er mitt nye landskap, uten den ene,
Som har gitt meg alt.
 |
| Ill.foto fra Island |
VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp7) * Sigve Lauvaas
|
| Ill.foto – Liv Lien |
27.
DØRENE LUKKES
Åpen dør i gangen.
I dag vil jeg ut.
Solen er kommet tilbake.
Trafikken er stilnet.
Jeg går til ro,
Og dørene lukkes.
Bare en kort tid igjen,
Og rullegardinet trekkes ned
Og skjuler alle spor.
Dørene lukkes,
Og sangen er stilnet i skogen.
Jeg finner meg selv
Og begynner å rope navnet.
Vi møtes ved elven,
I lyset av måne og sol.
Og fuglene flyr.
Dørene lukkes i fjellet.
SKOGEN
Skogen er stille
Under et mylder av stjerner i blått.
Frosten sprenger i myr og eng
Og bobler i små skåler.
Isen sprekker og lever i frost
Som et gammelt fjell.
Skogen kommer tilbake med fryd
Over hele jorden.
Og sevjen flør som havet
Og fosser frem med nytt liv
Fra dype røtter.
Skogen stilner i natt og tåke
Og forteller fra en blå brønn.
Toner vekker oss til dans
Mellom høye trær og stjerner
Som stuper ned og favner oss
Som små barn i april.
28.
VIND
Vinden banker på døren
Og roper i rommet
Og seiler i åpen sjø.
Vinden er på fjorden i kveld
Med en hvit hatt.
Den synker i mørket
Og river i skogen.
Vinden hvisker i skumringen
Dagen etter et møte
Og forteller om å overnatte
Bak husveggen.
Den forteller om barnet
Som ser i mørket
Og vet alt om stillheten
Som åpner våre hjerter.
Budet kommer med vinden
Som banker på døren
Og forteller om nærhet
Som inngangen til alt.
Åndedraget følger tidevannet
Og livet takker med åpent hus
For sommervarmen.
LENGSEL
Kjenner du lengselen i kroppen
Som beveger oss til nærhet
Mens vinden slår i graset
Og solen kysser landskapet.
Kjenner du den ene som gir alt
For å vinne den utvalgte
Som haster frem med en grønn stengel
Som vokser i blått hav
Med hengelamper og hvite engler.
Kjenner du den elskede ved soloppgang,
Når kornet er modent
Og stillheten vil favne oss i lengsel
Som et barn som aldri får nok.
29.
FLY BORT
Et sted med navn roper etter oss,
Og vi pakker kofferten.
Vi flyr i angst i grenselandet,
Forbi Kap det gode håp.
Murene står stille, mens vi flyr.
Vi besøker slekten på andre siden.
Vi flyr over hvite marker
Og har grønne voller i sikte.
Med åpne øyner flyr vi gjennom natten
Til en utstrakt kyst
Som tar imot nye emigranter.
Jeg fornemmer klokkene i Notre-Dame.
Vi flyr over døde fabrikker,
Og observerer bilder av fortiden
Med søvnløse mennesker på flykt,
Bombehunder og Hitlertenner.
Med gråsprengt hår flyr jeg i rommet
Og åpenbarer min lengsel
Etter en rettferdig verden,
Uten tvangsarbeid og fornedrelse.
Jeg flyr på hvite vinger imot lyset.
Jeg er en av de overlevnede
Som leter etter ledige husrom
I den forbudte byen.
Den hvite månen kaller meg tilbake.
Jeg spiller for Jerusalem.
Mine egne vokter meg natt og dag,
Og jeg kan spise meg mett i navnet.
STRENGER
Jeg spiller mine siste strenger før kvelden
Til gjenfødelse og håp.
Jeg spiller solen og regnet tilbake,
Og strekker meg etter kjærlighet.
Jeg spiller med verdighet for den ene
Som vokter skatten, og eier godhetens åndedrett.
30.
TID
Det er ennå tid
Å finne engelen.
Det er tid å reise ut på åpent hav.
Bølgene venter.
Solen tar imot med åpne armer.
Tiden venter med en åpen grav
Et sted i horisonten.
Her møtes alle gråkledde
Før dørene lukkes.
Det er ennå tid å heise flagg,
Plante frø i hagen,
Være sann i kjærlighet
For våre egne og for vår neste.
Vi kan dele ut blomster
Til alle som tar imot.
I hast skal vi reise
Når klokkene kaller.
DAGEN
Med uro ser jeg dagen komme.
Jeg lengter med gråt,
Og ber om litt vann.
Tusenvis leter etter en jobb
Og noen å snakke med.
jeg sitter i rommet og lytter etter fottrinn
jeg sitter i rommet og lytter etter fottrinn
Og skriver navnet.
Dagen har gitt meg så mye.
Den kommer stadig til meg med lys og varme,
Og holder meg i hånden
Til siste åndedrag.
Jeg sanser dagen, og elsker håpet
Å se mine kjære på andre siden av havet.
Jeg ser en engel tar imot oss
Når vi kommer, med ryggsekk og pass.
31.
GLEMME SANGEN
Jeg kan aldri glemme sangen,
Og den ene som stråler en evig melodi.
Sangen toner i meg
Som latteren i Urdalen,
Fra morgen til kveld.
Jeg kan ikke glemme skogen som synger
I drømmer og dikt.
Jeg lengter etter lauvet, og hører
Bærskogen nynne i nye toner
Der ekornet leker gjemsel.
Sangen ligger meg på hjertet
Og tar om meg som et kjærlig barn.
Selv i stillheten hører jeg sangen
Om fødsel og oppvekst i det hellige landet.
Å ELDEST
Å eldes som trær og einer,
Er et privilegium, har jeg lest.
Å bli gammel som fjell
Gir gjenklang i rommet.
Jeg var gammel som femtenåring
Og bygget et fuglerede.
Siden har jeg bygget hus for gamle,
Og lengter etter et ensomt sted.
Jeg vil trekke meg tilbake fra larmen
Og vie meg helt for tiden,
Som byr frem nye bekjentskaper
Og en utstrakt hånd.
Jeg vil eldes blant venner
Og skrive navn jeg bør huske.
Jeg vil gå et skritt av gangen i lyset
Og speide stjerner på himmelbuen.
Kanskje treffer jeg den ene snart,
Før trærne mister sin krone.
Jeg må skynde meg å leve
Før skjønnheten skjuler sin glans.
 |
| Ill.foto-Liv Lien |
VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp6) * Sigve Lauvaas
|
| Lyset-Ill. |
22.
SYV LYS
Syv lys er tent på alteret.
Gud våker over sitt folk,
Men døren er åpen for alle.
Åkerlandet er oss.
Vi er elsket av vår far.
Min elskede skader ingen.
Vær ikke trett og motløs.
Drikk av kilden på veien.
Dra frem med ryggsekk
Og fyll dine tomme kar.
Møt lyset med åpent ansikt.
Vi er skapt til å elske vår neste
Og tjene vår far.
Syv lys skal lyse i verden,
Og dører åpnes for alle.
Vi lyser av lyset fra Sion
Som stråler i modent korn.
Vi lever i ordet som lever
Vi lever i ordet som lever
Og taler til alle som hører
Sangen om kjærlighet.
VINDU
Det dirrer i vinduet.
De som bodde her før, kan komme igjen
Til gamle tomter. De minnes underet
Om de fem tusen.
Vinduet er som et ansikt
Med solfaktor og åpen sikt.
Forsiktig kan vis e gjennom byen
Til vanntårnet.
Jeg er med deg. Vi går
Til dager med lys.
Vi går over jorden som speidere
Som fanger dagen.
Rop ikke etter gammel utsikt,
Men følg med tiden, og åkeren
Som bestemmer vår skjebne.
Vi trenger lyset for å komme i mål.
23.
DAGER MED LYS
Jeg går med deg.
Jeg bad om nåde,
Og mørket hadde ikke makt over meg.
Jeg dreier rundt med urskiva,
Og har forsiktig håp
Om å finne hjem til slutt.
Dager med lys.
Jeg glemmer aldri opphavet.
Lengselen som er nedfelt
Taler i tunger nå.
Jeg skal bli gammel i dette landet,
Og lyset er min bror.
Jeg går med deg rundt kloden,
Og finner meg selv på andre siden.
Åkeren er gul og vinden er sval.
Jeg ser ditt ansikt i lyset.
Du er dagen for meg
Og en åpen himmel.
Å BÆRE
Hva er det som bærer meg?
Hvilke krefter holder meg over vannet?
Hvor er brønnen jeg drikker fra,
Og hvem holder meg varm?
Jeg var naken, og du kledde meg.
Mitt rom var i mørket,
Og du lyste stien –
Så jeg kunne gå frimodig
Fra lyktestolpe til lyktestolpe.
Nå lyser jeg veien for andre
Og bærer lamme og svake.
Som dagen er, skal min styrke være.
Det er budskapet som bæres frem
På dansende vinger.
24.
VI KOMMER
Visst kommer vi fra havet.
Vi kommer fra alle land, fra alle verdenshjørner,
For å være sammen om gleden.
Fattigdommen på prærien er glemt.
Nå går vi på skrånende fjell
Og bærer hverandre.
Visst kommer vi med hånd og hjerte,
Så alle kan se at vi er villige å ofre alt.
Vi kommer med bilder av barnet
Som ble til lys og kraft i menneskemylderet.
Og lyset bærer oss i rommet
Som snøfnugg og regn, som frø i vind.
Lyset kaller oss til ansvar.
Vi er søsken på jord – med et hellig kall.
Vi kommer nakne,
Og sitter ved leirbålet
Og fornyer løftet om evig troskap
Før vi går ut som menneskefiskere,
Og gifter oss med Gud.
JEG LETER
Jeg leter etter det tapte landet.
Jeg hører sang fra sjømannskirken,
Jeg hører sang fra sjømannskirken,
Og bøyer meg under stjerner og leser:
Du er verdifull. Navnet er skrevet.
Og jeg har en blå Toyota.
Tryggheten er i fokus.
Jeg leter etter det beste for hele livet.
Og brått hører jeg en røst i rommet:
Kongen kommer.
Jesus fra Nasaret er her.
Jeg leter etter den ene
Og oppfyllelsen av loven.
Jeg leter etter nåden,
Og gjenfødelsens kraft og ånd
Som er virksom i nye mennesker.
Jeg leter etter mine søsken
Så vi kan feire livets vann.
25.
JEG DIKTER
Jeg dikter ditt navn
Jorden rundt, høyt og lavt.
Jeg dikter dine toner
Over hele jorden.
I rommet lyser ditt navn.
Vi sådde frø
Og fikk søsken.
Ordene grep meg
Og kom ved natt og dag
Som lysglimt og storm
Fra opprørt himmel.
Lyset gav meg føde,
Og tonene skapte ditt navn,
Som samler oss.
Jeg forsømmer ikke kilden
Og elvefaret i landskapet
Som åpner hjerter
For tiden som kommer.
Jeg vandrer til lyden av vind
Og samler smuler langs veien.
Jeg dikter mine søsken
Som våker i larmen
Og leser ditt navn
Ved endestasjonen,
Der isen smelter
Og himmelen lyser i blått
Fra en vennlig far.
Jeg dikter alle jeg kjenner,
Og synger min tro
I bilder og toner over alt,
I lyset av skaperen, ordet,
Som åpner vårt hjerte
Og binder oss sammen
Med dype røtter
I tidens hellige garn.
26.
LYKKE
Det er lykke i visdom.
Sannheten ønsker fred.
Søvnen gir lykke.
Den som har øyner ser Gud i alt.
En hører ikke bare med ørene.
Med hjerte kan en se til visdom.
En kan lære av fornuften.
Oppmerksomhet gir lønn.
Et ekte menneske har lykken i seg selv.
Den har røtter i evigheten.
Kraften i visdom er betydelig.
Det lyser over den som elsker Gud.
OVERLEVE
Overleve galskapen,
Være til i en kaotisk verden,
Vokse i troen.
Være et halmstrå, en fugl uten vinger.
Jeg kan ikke se uten lyset.
Livet er vevd sammen i nådens hav.
Nærmere deg ser vi og lærer.
En hårsbredd fra undergangen
Og likevel i god form.
Jeg lever i kraften av det evige ordet.
Stjernen lyser min vei
Til de levendes land.
Vi er de overlevende etter natten.
Vi går uten maske
Gjennom dype tuneller.
Det er vårt håp å komme hjem til jul.
Vi går i de levendes spor
Og har publikum.
Hjertet banker,
Og vi kan ikke tie om galskapen,
Men vi skal overleve.
Når portene åpnes kimer klokkene
Syv ganger syv slag.
 |
| Ill. Lys over jorden |
VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp5) * Sigve Lauvaas
|
| Skyer i landskap – Ill.foto |
18.
SØSKEN
La oss være søsken.
Jeg legger albumet til side.
Den første tiden er borte.
Nå er det fase to
Med barnebarn og pensjon.
Jeg er sårbar, men klarer meg alene.
Jeg glemmer aldri kjærligheten
Som veltet inn som bølger av hav
Og brant inni meg som en vulkan
Før utbrudd.
Søsken holder sammen og trekker hverandre
Til nye blåturer eller en samling
Ved grensen i ny og ned.
Svanene reiser over havet
Og følger samme rute som i fjor.
Vi blir igjen for å pleie hverandre
Og holde varme i huset.
Jeg ser deg i vinduet, på torget, i trikken.
Jeg vil gi deg et ord til jul
Om å være et lys for verden,
Med kraft fra en evig far.
Jeg vil gi deg brød, og en hånd,
Så vi kan møtes en dag.
19.
MITT HJERTE
Mitt hjerte slår for verden.
Ditt navn lyser klart
Og forener våre hjerter i kjærlighet.
Nåden har renset oss.
Velsignet er du.
Velsignet er den som vandrer l lyset
Og venter på svar.
Han løfter den brutte sjel
Og vender ondskap til godt,
Og måler ingen etter alder og år,
Men gir av seg selv.
Kjærligheten stråler i verden
Og mørket må vike.
Når lyset kommer inn i menneskene
Blir det født på ny som et barn
Og må lære å gå.
GI MEG MOT
Gi meg mot til å løfte ordene,
Forherlige ditt navn.
Se, dagen kommer imot oss med glede.
Og jeg kan ta imot, bli velsignet
Med visdom og kraft.
Ta meg til side og lær meg
Navnet som helbreder.
Vekk meg or søvne, og følg meg over broen
Til de levendes land.
Du som skaper, må forme min sjel
Til et redskap for deg.
Gi meg nåde, og tenn mine lepper
Så jeg kan ære ditt navn.
Lær meg å lytte i en håpløs verden,
La mitt hjerte tale om din kjærlighet.
Støtt meg, og før meg frem
Til ditt nærvær, til et høyere lys.
Velsign meg, så jeg kan tale og skrive
I ærbødighet og takk til Gud.
20.
JEG LETER
Jeg leter fremdeles i bøkene
Etter de rette ordene
Og slynges rundt i verden av drømmer.
Jeg leter etter noen
Som kan oppløfte mitt hjerte.
Jeg kjenner et navn og berøres av stemmen
Og sangen som lokker.
Jeg føler meg naken og vasker min panne
Før jeg åpner boken.
Kanskje da vil den ene ta plass i mitt hus?
Jeg søker i drønnende gater, jeg flykter
Og finner et skjul, og en hånd
Jeg kan følge på veien.
Jeg leter, og presser min lengsel til henne
Som tapte sitt hjerte.
Nå står jeg ved graven som skilte våre veier
Og takker for brevet og ringen jeg fikk.
ORD
Jeg vet ikke hva jeg skal si
Og er litt forvirret.
Jeg fester meg ikke til noen
Med høyreiste hæler.
Jeg leter i ordet og søker en stjerne.
En dag vil det skje,
Og sangen skal tone i hele verden.
Ordene bruser fra tårn til tårn
Før fjellene stuper.
Det lyser fra havet når båtene kommer
Til vår breddfulle kyst,
Der jeg venter på den ene
Med visdom og styrke, og holder i flagget:
Velkommen hjem.
21.
RO
Jeg lener meg tilbake
Og finner roen,
Jeg finner stien med vakre steiner
Der natten lyser
Og gir meg fred.
Jeg samler minner,
Og smaker blåbær i Bakkefjellet
Med rosa himmel
Som lyser dagen
Som kryper bort.
Jeg finner farger
Som gir meg roen
På vakre stier, på høye fjell.
Og alt jeg puster er lyng og honning,
Det gir meg krefter
Og knytter bånd.
TÅKE
Tåken er klarnet,
Vannet er stille.
Jeg glatter på håret
Og luter meg ned.
Og jorden kaller lyset tilbake.
Mitt navn skal oppleve noe stort:
At porten blir åpnet til stjernefjellet.
Og jeg skal få leve og se
Denne mystiske himmelstormen
Med engler som danser.
Det er tåke i rommet
Over Ararat fjell.
Jeg strekker min panne mot solen
Og ber om et møte med den ene i kveld.
Den som jeg elsker skal komme tilbake
Som en vind over åker og eng.
Og tåken skal reise i skyer, i havet,
Og seile i åpen sjø
Der veiene møtes.
 |
| Havet-Ill.foto |
VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp4) * Sigve Lauvaas
|
| Aulie – Ill. |
15.
KRAFT
Da kraften kom til meg
Og opplyste meg med visdom,
Ble rommet fylt av toner
Fra en høyere himmel.
Og stjernene bøyde seg ned i rommet,
Og jeg fikk se engler
Og hvitkledde barn.
Og våren kom til oss,
Og store åkrer ble sådd med korn
Til en vidunderlig høst.
Da våknet jeg over sjeler
Som ikke kom tilbake fra sjøen.
I uværet fant de nåde,
Og solen sloknet.
Mine søstre og brødre fikk kraft
Til å rope i vinden.
Og skaperen svarte med lys
Som opplyste verden.
Og alle fikk se hvem de var
Før døren ble lukket
Og tonene løftet oss høyt
Til en fredfull kyst.
FUGLER
Fuglene samler seg.
Jeg samler fugler på veien,
Drømmer og leker med livet.
Jeg danser i skogen og fjellet,
Og stjernene våkner.
Jeg vandrer i lyset på stien.
Det mystiske ordet kommer.
Jeg dveler, og sier ”god dag”.
Du er vakker.
Jeg skriver navnet og knipser et bilde.
Jeg ser deg en stund. Og du ser meg.
Små fugler i hagen.
De vipper på greinen.
To elskede par.
16.
DAGER
Dager med lys,
Dager og netter med lys.
Vår far glemmer oss ikke.
Og skaperen gir oss et hus
Under himmelens vinger, under stjernetak.
Vi er fri til å leve, og huset er vakkert.
Jeg spår: jeg skal leve i hundre år.
Jeg rydder og dekker bord.
Jeg er liten og vakker: Et menneskebarn.
Presis. Jeg er født her nede.
Og dager kommer, dager går.
Men, hvor kommer de fra,
Og hvor går de hen?
Skapelsen er et mysterium, og tiden
Er mer enn vi aner.
Ufattelig er dette livet. Jeg lengter å se
Svaret på gåten.
Jeg fanger en bie,
Jeg fanger en mygg.
Solen lyser fra himmelrommet,
Og jeg er et barn, ufattelig rik, som en konge
Med nåde og visdom, en blomst for de andre.
Jeg lytter til lyset som bærer meg ut,
Og dagen er min,
Og dagen er din, når du kommer.
Min kjære skal komme snart.
En engel har gjestet mitt hus.
Jeg er din.
EN ANNEN
Jeg går på bedehuset
Og finner en hånd på veien.
Det er ikke min fars hånd,
Men den kjennes varm og trygg.
Jeg går i flokken
Og glir forbi de andre.
Snart er jeg alene,
Men finner nåde i mørket
På veien hjem.
17.
Jeg tenker på bestemor
Som falt i snøen,
Og solen som reiser seg opp
Hver morgen
Og brenner som en fakkel
Og bygger broer med syltynne stråler
Som når oss alle, liten og stor.
Vinteren daler ned i hagen, på veien,
Så bilene tuter sammen en dag
Og lengter tilbake.
Vinteren narrer ingen, den kommer
Og setter spor over hele verden
Med kulde og snø
Eller regn fra en tropisk sky.
Tilbake står jeg for å lese posten.
Jeg fryser, og gradene tikker mot null.
Det er vinter i dag
Og snøen løsner i fjellet,
Og bjørnen har gjemt seg,
Og vakre kvinner har reist til Mallorca,
Til varme og sol.
VED EN ELV
Jeg bodde ved en elv,
Ved en bro for levende og døde.
Jeg bodde her noen år,
Forlatt i en bakgård for tiggere
Og så båtene komme og gå,
Akkurat som menneskene på broen.
De hadde det så travelt
Med å finne frem til sine egne.
De løste ikke et ord med naboen, bare gikk
Som en maskin gjennom gatene,
Til alderdommen bremset
Og hukommelsen ble tåkete,
Som på Doggerbank.
Jeg bodde ved en elv, og lever fortsatt
Med utsikt til livet som rører seg der
Og på broen som binder verden sammen.
Det er et privilegium å se havet, sier noen.
Men elver som møter oss, gir store tanker
Til den ene som berører og favner.
Og vannet strømmer på fra fjellene
Og sprer seg over hele jorden
Med små blodkar av nåde.
 |
| Måker – Ill |
VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp3) * Sigve Lauvaas
|
| Værøy-Ill |
10.
LANDSKAP
Sørg ikke over de døde,
Men utforsk landskapet
Og tråkk på de gamle stier.
Drikk fra brønnen
Og la vannet rense vår kropp.
Ha tid for hverandre
Så ikke våre hjerter blekner.
Vær frimodig og sterk
I troen på de gode gjerninger
Som skal redde verden.
Se, landskapet synger i glede
I morgenlyset
Og doggen tørkes bort
Som tårer fra elskede barn.
Og stillheten senker seg
Over levende og døde.
Det er tid å puste ut
Og favne hverandre med kyss
Før natten kommer tilbake.
KREFTER
Trær og busker har krefter i seg
Som menneskene.
Og fjellet kan løfte oss mot månen.
Nærhet i kjærlighet skaper nye krefter
Som holder om meg
Og velsigner alle mine steg i verden.
Jeg får krefter til å synge og danse
Midt i en forsiktig alderdom
Sammen med barn og barnebarn.
Men jeg behøver stadig nye krefter
For å holde meg våken under solen
Som bærer meg på evige armer.
I myrene er ordene gjemt.
11.
I myrene er ordene gjemt.
I landskapet er skattene nedgravd.
De store overskriftene uteblir.
Menneskene står på sidelinjen og venter
En åpenbaring, et under.
Poesien er gjemt i våre hjerter
Som en hellig glød, en tone som høres
I greinene om våren.
Og skogen synger i kor
Og utstråler glede over menneskene
Som kommer med fred.
Hvert ord er et bilde, en hilsen fra noen
Som søker fellesskap.
Ordene roper langt hjemmefra
Og husker oss på trikken eller toget
På vei til vårt endelige mål.
FJELLET
Åpne meg, sier fjellet.
Jeg har mye å gi til den ene.
Jeg ønsker å binde meg til mennesker
Og utvide horisonten
Så jeg kan se tydelig gjennom skyer.
Kom til mitt tårn, sier fjellet.
Sannheten er til å stole på, evig som Gud.
Så vær tydelig, og bind meg til ditt hjerte.
Gå mine stier i tusen år
Så jeg kan merke at du bryr deg.
Berør meg, sier fjellet.
Berør meg som et lite barn.
Jeg vil elske alle som kommer i min nærhet.
Jeg vil favne menneskene, og åpne stengte dører,
Så alle kan få komme inn før det er for sent.
12.
POESI
Poesi er en pust fra menneskene
Som puster i naturen
Og gleder seg over det umulige som skjer:
At graset blir grønt, kornet spirer
Og fuglene kommer tilbake.
Poesi er en stemme fra det indre
Som noen vil dele videre
Til alle som lytter.
Etter å ha vært i kloster
Blir en opptatt av åndelige verdier,
Og vil gjerne puste liv i gamle ord
Så de berører oss.
DRØMMEN
Jeg ber ikke om drømmer,
Men de kommer til meg som film
Eller åpenbaringer om natten,
Og det føles godt.
Drømmen kan vekke meg
Og fortelle om skjulte hemmeligheter.
Og jeg kan være i drømmen
Som på en reise til fremmede land.
Noen ganger er jeg i himmelen
Og treffer folk jeg kjenner fra før.
Andre har jeg aldri sett,
Men likevel er vi i samme familie
Og er gode venner.
Mitt liv er fylt av drømmer
I lyset av sol og måne.
Jeg er i godt selskap med søsken
Som ber om tilgivelse.
I drømmer kan jeg fri meg fra mas og stress,
Og jeg blir fylt med ny energi.
Jeg kjenner meg i slekt med alle
Som lever i håp, tro og kjærlighet.
13.
DET HASTER
Det haster å snakke om været,
Og livet som bor i oss en kort tid.
Det haster å snakke sammen
Om de viktige valgene.
Som gammel skjønner vi mer av alt
Som krydrer verden med glede.
Vi er ivrige på trafikken som jager
Med uvettige piloter.
Det haster å snakke om plattformen
Som bærer oss gjennom livet.
Det er ikke tid til tørrprat
Om uvesentlige ting.
Det haster å få til en avtale om nedtelling,
For vi kjenner alle tidens tann.
Men alle som ble utryddet i krigen
Skal få starte på nytt en dag.
DAGENE VÅRE
Dagene våre skal ikke være lette.
Vi skal bære hverandre
Over sump og myr, over fjellet.
Se, dagene i lykkehjulet går mot slutten,
Klokkene stopper, trafikken stopper.
Det er ikke gratis å være til,
Og billetten må betales.
Selv i barnehagen har de sine ordninger.
Jeg finner meg et fredelig sted
For å hvile.
Dagene våre er firkantede murstein,
Byggeklosser i tidens mektige spill.
Vi vandrer frem med frimodighet, for vi har et mål
Og en hellig tro.
Selv over fjellmassivet, taper vi ikke kursen.
Om dagene våre brenner, en etter en,
Om dagene våre brenner, en etter en,
Har vi mange nye dager som presser på
For å komme i lyset, for å gi rom til en elsket slekt.
14.
JEG REISER
Jeg reiser
Og føler det er en reise jeg gjør
Når jeg våkner en morgen
Og plutselig er jeg på badet,
På trikken, et sted i det blå.
Gud vet hvor jeg reiser.
Jeg drives mot stjerner.
En gang vil jeg reise med hast
Til et hellig sted.
Jeg reiser, og hånden vinker.
Forbi horisonten speiler jeg livet
Som speiler min sjel.
Jeg skal videre opp mellom skyer,
Og himmelen maler seg selv
Mens jeg løfter et barnebarn høyt
I vinden, i taket, mot engler,
Og smiler til alle.
Et hjertebarn traller og takker for turen
Og vinker, og ser når jeg reiser.
– Så bra at jeg kommer. Jeg hilser ved døren.
Jeg reiser så lenge jeg lever,
Og finner meg selv en dag
Mellom stjerner.
Jeg drømmer om turen til USA,
Og alle andre turer rundt omkring i verden.
Min livsstil, min drøm er alltid å reise
Der søsken er sammen, der tuntreet blomstrer.
Og frukten er druer og kjærlighet.
På hjemstedet finner jeg roen,
En lykkelig høst mellom bakker og fjell.
Og slekten vokser som trær og blomster
Og strekker sin kropp over hele jorden.
Min reise er barnet som fødes med smerte
Og blir til et barn igjen.
VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp2) * Sigve Lauvaas
 |
| J.M.Tvedt – Ill. |
6.
Å REISE
Spør ikke om du er god nok til å reise,
Bare reis. Du blir neppe bedre av å være hjemme.
Der vil du tørke opp.
De som elsker å reise, må bare gjøre det.
De opplever en masse, og tar imot inntrykk
Som klistrer seg i hukommelsen
Mens tiden ruller videre.
Å reise er sælebot for den enslige
Som ikke har noen rundt seg, uten Tv
Med sine rop om en fornedret menneskemasse
I ytterste nød.
Reis mens du har anledning, og ikke nøl,
For det kan bli for seint. Det er nå tilbudet er best
For de lærvillige som ennå har litt tid igjen
Til å elske stjernehimmelen.
HISTORIE
Menneskenes historie er ikke lang,
Men en må streve for å få med seg alt
Mellom himmel og jord.
Denne historien lenker oss til sannheten
Om Adam og Eva, og barnet som ble født i en stall.
Det er lenge siden nå, men historien gjentar seg.
Det blir stadig født nye barn
Som vi må ta imot med respekt og glede.
Husk, det er de små som skal styre landet
Når vi ikke makter mer, og må krype i sekk og aske
Etter tilgivelse for våre synder.
Menneskene har en oppgave å finne tilbake til Skaperen,
Som gjerne vil ha alle med på dugnad.
Det gjelder å samle visdom for evigheten.
Både David og Salomo søkte sannheten,
Og fikk visdom i gave.
Slektskapet til Kongenes konge er vår historie.
7.
ORD
Det er liv i ord
Når de får komme frem i lyset.
Det er som en spire, et frø
Det er som en spire, et frø
Som blir salvet med kjærlighet.
Akkurat som en velsignet dag,
Kommer ordet til oss
Og bøyer oss til å ta imot
Så vi kan vokse.
Ordene spiller på en mektig scene,
Og billedgalleriet begeistrer oss
Og favner oss.
Vi blir nærmest påtvunget ord
Fra fødselen, og næres hver dag
Til vi flyr i det blå rommet.
Ord gir liv og håp.
Ordet er lyset på veien
Til de fjerneste land og avkroker.
Bare med ordet kan vi overleve
Og reise oss i trafikken
Mellom levende og døde.
Ord er en åndelig gave
Som løfter oss til stjerner og engler.
Og gjennom ordet finner vi kjærlighet
Til hverandre og barnet i stallen.
BORTE NÅ
Mange jeg kjente, er borte nå.
Viss det skal fortsette sånn
Er jeg snart alene igjen,
Og må gjøre opp status for livet.
Jeg vet mor og far er kommet til andre siden,
Og noen har fått et kortere liv.
Men fremdeles bygges hus, og byene vokser.
Stormen i høst feiet en del mennesker,
Men stort sett går livet videre.
8.
LYSET
Dagen venter ikke.
Dørene åpnes
Og jeg stiger inn i rommet.
Klokken på veggen tikker
Og jeg forsøker å sanse
Lyset som stråler imot meg
Som snøklokker og konvaller.
Jeg føler meg beriket, beæret
Og favner lyset med åpne armer.
Mitt ansikt møter solen,
Med sine skarpe, utringede øyner,
Og blir usikker.
Jeg må trekke meg til side
Og skjule meg under trærne
Som et barn som drømmer
Og strekker seg som piletrærne
I ekstase over alt det vakre
Som lyser imot oss.
Naturen gråter ikke som mørke skyer,
Men vekker til liv
Og elsker alt som lever
Med en inderlig glød.
I går var som i dag. Og i morgen
Kommer høsten
Med sin nåde over menneskene
Som gransker det daglige brød
Og spiser seg mette, så alle kan sove
Med åpne dører.
JEG GÅR
Jeg var med deg til Spania.
Jeg ser deg i ansiktet.
Du har opplevd noe spesielt.
Livet ditt er reddet. Lyset kommer
Med en jubeltone, en lengsel
Å møte den ene, og plukke stjerner
Med englene og Gud
Før snøen kommer.
9.
KRAFT
Kraften du gav oss,
Gir vi våre barn.
Og kornet skal bli velsignet
Fra slekt til slekt.
Vi sådde frøet, og fikk stor avling.
Og kraftig opplyser verden
Om kjærlighet.
Du forsikret oss om strømmer av vann,
Så vi ikke skulle bli tørste.
Og vi drakk, og ble levende steiner
I byggverket ditt.
Kraften skaper stadig nytt liv
I den verden vi lever.
Og ditt lys er som druesaft
Over hele jorden.
Og alt er gjemt i ordet som skaper,
Og nåden som gis den enkelte,
Så vi kan leve i fred,
Uten angst for morgendagen
Som bølger i horisonten.
ROMMET
Det gamle rommet
Blir forandret når jeg stiger inn
Med høye hæler
Og synger lyskransen tilbake
Mellom henne og han.
Skogen utenfor er umettelig på nye toner.
Det er bare å synge til barnet kryper imot oss.
Og vi løfter de små fra rom til rom
Over hele kloden,
Så de kan kjenne rommet og tiden vi lever i,
Før uroen brer seg, og vi må gå i skjul
For å holde oss levende i ordet,
Som lyser til hver enkelt
Og setter daglige spor i rommet.
VEIEN OG LYSET poesi – 25/13 (Kp1) * Sigve Lauvaas
 |
| Ill. Jane Monica Tvedt |
1.
TIDEN
Rusler rundt i byen
Og ser på de andre
Som er opptatt med seg selv.
Jeg finner tonen,
Og rusler litt alene
Rundt Bredevannet.
Noen ender vagger forbi,
Og tiden renner.
Men jeg har helgefred
Og gleder meg over stillheten
Som holder meg fanget
Som en fisk i garnet.
Tiden er nådig i kveld.
Jeg får ta det med ro
Som en gammel hest.
Ingenting bekymringer.
Tiden kommer av seg selv
Og renner i havet.
TIDEN KOMMER
Tiden står stille. Hun smiler.
Og alt er et smil på min vei.
Til Amerika vil jeg så gjerne,
Der bor hun, og smiler.
Vår tid er i lyset av månen
Et vakkert sekund.
Vi tripper og går i parken.
Vi møtes. To par øyne ler sammen
Som venner.
Det er stille, og alle sover.
Det er et under at jeg er til.
Vi springer om kapp til trikken
Og finner et sted å bo.
Så fanger vi tid og lever,
Og vi er blitt to.
Og snart vil vi drømme om flere
Med vinger og nebb.
Vi ønsker at tiden skal komme til oss
Med et lykkelig barn.
Det er mer enn alt.
Med et lykkelig barn.
Det er mer enn alt.
2.
SANG
Så lenge verden er en båt,
Så lenge havet er en sang
Skal vinden synge.
Så lenge stillhet er en tone
Og lyset er en sang,
Vil jeg synge.
Sangen løfter, åpner dører,
Får oss til å se og høre
Mesteren fra Golgata.
Lytt til englesang i skyen.
Natten spiller høyt i stjerner.
Himmelen dekker hus og hytter
Med et vakkert blå blått teppe.
Jeg vil synge fra mitt hjerte,
Tone lengsel til min kjære.
Navnet synger over jorden
Helt til fjell og tinder stuper.
TRÆR
Grenene rører ved himmelens port
Og tegner et lite hjerte.
Trærne synger i månenatt
Og vekker de unge jenter.
Og trærne roper ved høylys dag,
Og bonden velsigner skogen.
Når våren kommer høres fuglesang
Over duftene roser i dalen.
Trærne berører oss, favner oss vidt
Og spiller på tusen strenger.
Og barnet våkner til morgenkyss
Fra sol, måne og stjerner.
Det danser i greiner, og lauvet ler
I vinden som gjester vår hage.
Og eplene modnes og faller ned
Som kjærtegn til hele hurven.
3.
TILGI
Jeg har lyset med meg
Der jeg vanker rundt i verden
Med boken og staven.
Og mine gjenglemte sønner og døtre
Kommer nok etter en gang,
For vi er av samme kjøtt og blod.
De elsker sine egne,
Og Jerusalem er som et fyrtårn.
Selv for gamle hjelper det å se bilder,
Så de kan fordype seg i ordet
Mens de venter på siste fly.
De kommer aldri tilbake,
For de blir tatt imot av hvert hjerte
Som gjenlyder som ekko
I byen med de mange porter.
Men å tilgi kan være vanskelig
Når en har blitt kuet, plaget og pint
I tusen år, gjennom generasjoner
Over hele kloden som er skapt i kjærlighet,
For at vi skal elske hverandre.
Likevel er dette det eneste håp
For å overleve ondskapen jorden.
HJERTER
Mitt hjerte og ditt hjerte søker sammen
For å glede verden med en solstråle
Som kommer fra høyden.
Vi skal være et speil for det gode
Som når oss gjennom tusen ord og øyner
Som møter oss på veien,
Til velsignelse og oppmuntring.
To hjerter hører sammen, vet vi fra skapelsen,
Og holder ingenting skjult for den ene
Som løfter oss hver dag et steg nærmere
Forsamlingen av engler i rommet
Som skal ta imot oss når vi kommer.
Og kvinnen føder, og slekten går videre
Gjennom en mann og en kvinne i labyrinten,
Der tiden lyser og gir håp for alle som tror.
4.
INGEN
Jeg kjenner ingen i denne byen
Der tusenvis går til suppekorridoren,
Til trengsel i matbutikken,
Som nesten er tom for brød.
Ingen snakker med meg heller,
Og språket er en barriere, som det har vært
Så lenge jeg kan huske.
Derfor ble det heller ingen reise,
Før akkurat nå – med spesialtilbud,
Uten guid og sjøfør.
Men jeg klarer meg stort sett, og kartet
Viser vei til hotellet, der jeg må respektere
Stengetid og frokost,
Og at ingen reiser fra kofferten.
Gulltennene må oppbevares forvarlig
Og armbåndsuret bør en aldri ha synlig.
Ingen tar affære i trafikken,
Den går sin gang døgnet rundt,
Og folk tuter seg frem i sentrumsgatene,
Mens de fattige ser etter matbiter i søppelgryta
I stor konkurranse med svarte fugler.
Jeg har heldigvis returbillett, men ingen bryr seg
Om jeg blir noen dager til. Alle har sine gjøremål,
Og sniker seg hårfint gjennom livet
Som arme tiggere, ribbet for mat og poesi.
Jeg kan rusle til hotellet, eller i min egen stue
Og hente kraft av ordet som løfter alle mennesker
I navnet som er virksom i ånden over alt,
Så de utvalgte kan finne veien hjem.
SKJØNNHET
Vi lever i en verden av skjønnhet,
Og er selv en del av fruktfatet alle kan smake.
Våre øyne lyser, og ansiktet skinner av kjærlighet
Fra en annen verden. Og barn over hele jorden synger
Som lysende engler – om skjønnheten som venter oss
På andre siden av forhenget, der Gud og Jesus bor.
5.
SKRIVE
Siden du spør meg, kan jeg svare
At skrivingen ble til i et kloster, i ensomhet.
Siden har jeg studert bokstavene, og ord etter ord
Har kommet til som små bilder i veven
Som bygger menneskelivet sammen.
Det begynte med følelsen av å eie noen talenter
I mitt innerste, som måtte komme frem i dagen
Før mørket kom – og gjorde meg usynlig.
Selv når jeg ikke hadde krefter og innsikt
Tok disse tankene meg, og formet min hverdag
I bøkenes verden.
Jeg skriver ikke blott til lyst, men for å rydde opp
I arkivet, og få frem de ord som fødes,
Innrammet i gull, så alle kan nyte mitt testamente,
Nå eller en gang i fremtiden,
Før fjellene raser sammen og lyset slokner,
Mens det ennå er nåde for syndere
Og en åpen dør for tilgivelse og fred.
LYTTE
Jeg stanser på veien og lytter.
Jeg har en følelse av at jeg ikke er alene.
Tiden kommer imot oss fra alle kanter. Vi blir oversvømt
Av et hav med begeistrede seere.
Og jeg er uvitende om alt som skal skje,
Men klynger meg til håpet om å treffe den ene.
Jeg tillater meg å synge med min elskede
Når tiden kommer, og jager frem med følelse,
Og lytter etter trinn i grusen,
Og hørere klokkeklang fra fjellet.
Lyngen synger og himmelen stråler.
Jeg trenger ikke høreapparat for å høre fuglene.
Og lyset, som hvisker i greinene,
Forteller om livets mysterium, selve kjernen
I kjærligheten som blir åpenbart
Mens vi enda er pilegrimer på veien
Til de levendes land.
 |
| Ill.- J.M.Tvedt |