Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Browsing Category Uncategorized

Uncategorized

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.1-3) *Sigve Lauvaas

6 år



1.
DETTE
Dette er en samling ord
Jeg vil betrakte på nært hold.
De er unike i en samling
Der siste ord ikke er sagt.
Dette er en vei inn i historien,
Inn i ordenes landskap.
Det gjelder å ta brillene på.
Her er utsikt til alle kanter.
Ordene som kommer fra munnen
Har sitt opphav i hjertet.
Og reiser vi til andre siden,
Tror jeg at ordene blir med.
LYS
Om lyset går, merker jeg det nesten ikke.
Jeg har så mye lys i ordene,
At veien er klar helt frem.
Om barnet roper, vil jeg høre.
Ordene er tett ved oss, i hjerte og munn.
Og ingen vil mørklegge verden?
Lyset går og går som en klokke,
Inn i vår hverdag, og ut gjennom alle porter,
Og samler oss til lysfest hver morgen.
Lyset er i ordet, min beste venn, som åpner
For kontakt med alle mennesker på jorden
Som kan føle og kjenne liv.
ANSIKT
Vi har øyne med skinnende fasetter,
Og et ansikt som lyser vakkert
Inn i en annen verden.
For vi tror på fortsettelsen,
Og syr plagg med gullsting
Som passer for engler.

2.
VÅR
Våren bruste i alle fjell,
Og lauvet kom tett i lia.
Småbarn lekte i sol og regn,
Og budeia åpnet grinda.
Sauene brekte, og budeia sang:
Kom lammet mitt, kom ku og kalv,
Så går vi til Fageråsen.
Og den som er vakrest på denne jord
Får oppleve skaperverket.
Når våren synger for liten og stor,
Er himmelen åpen for alle.  
Vi vokser og gjenkjenner lys og blomst,
Og eventyrskogen bak huset.
Og livet smelter i dur og moll
Når kjærligheten er ekte.
VENN
Syng for meg venn, syng ordene
Jeg elsker. Syng stillheten hjem,
Og vugg meg i søvn.
Gi meg en fredfull reise.
Kom til min liflige vår,
Og smil som et barn i hagen.
Gi meg en hånd, og en pust av din pust,
Så jeg kan leve i hundre år,
Og møte den evige dagen.
ORD
Et ord på vandring, hundre ord på reis
Over havet, til prærien i vest.
Her møter jeg slekt og venner en dag,
Og begynner å samle navn.
Hvert ord får en ny dimensjon.
Ordene stråler imot våre øyner.
Og hjertet tar imot alt, i glede og høytid.
Ordene lever i oss, nå!

3.
REISE
Denne reisen,
Som nesten er over,
Er det jeg som styrer.
Jeg styrer kraften i ordene
Som åpner og lukker,
Og dreier rundt.
Som flygende tallerkener
Kommer ordene fra høyre og venstre
Og gir meg råd, med ny innfallsvinkel.
Jeg er som Beethoven, lydhør
Til tonene som siver inn gjennom vinduet
Og beveger mitt indre i takt.
Ord som drar meg opp, gjør meg glad,
Og reisen kan fortsette hele livet,
Som et maratonløp.
Jeg elsker å oppleve nye landskap,
Og rives med av latteren,
Og vekkes av kjærlighetens følsomme blikk.
Hvem er jeg, som kommuniserer og lærer
Å stå oppreist i en verden av sorg
Etter himmelfarten?
Mitt mot svinner, når jeg ser hvor fånyttes
Ordene kommer tilbake,
Eller blir liggende brakk i hundre år.
Hva hjelper det å rope, når ingen hører,
Og verden er blind for mysteriet
I det hellige evangelium?
Jeg kan aldri reise ifra meg selv,
Og etterlyser trosfeller, poeter, kunstnere
Som kan løfte verden til et høyere plan.
Alderen er ingen hindring for ord med seil
Og et evig hjerte som elsker livet
Og jager etter kransen.

K.Herredsvela-Ill.

Uncategorized

sigvedikt.webs.com

Hest i åpent landskap
Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.40-42)* S.Lauvaas

Sol i Parken-Ill.
40.
VAKKER
Du er vakker, og jeg vil se deg.
Jeg vil se deg vakker
Mellom alle andre mennesker
Som er vakre,
Og du vil kjenne at jeg er din for evig.
Du er en dråpe, en umulig dråpe
I det store havet. Det vakreste jeg har sett
Mellom alle mennesker på jorden.
For bare du er den eneste
Som forstår skriften i mitt hjerte.
Du driver meg til lengsel.
Og jeg forstår at jeg må røre ved deg,
Så verden kan bli ny.
Du er en engel med hvit kappe,
Og ditt smil får meg til å skjelve som lauv.
Du er vakker, som en stjerne eller blomst
Alle vil ha en del av.
Du er en del av meg, som vandrer hvileløst
Og søker det tapte paradis.
Du er mitt liv, pusten i mine årer.
Over alt er du den lykkelige drømmen,
Den vakreste av de vakre
Som rører ved mitt hjerte.
Du er som en flamme, min elskede.
Mine lepper brenner etter deg nå.
NATT
Når natten reiser seg, er jeg alene,
Og løfter mine armer til Gud.
Etter den urolige dagen,
Ser jeg frem til en rolig natt
Under himmelhvelvets lys.
Jeg lytter, og hvisker i søvne,
Mens engler svever i rommet
Og salver kropp og sjel, –
Til natten gjemmer seg bort
For en strålende morgensol.

41.
SNAKK
Jeg låner deg min drøm,
Mine bukser og sko.
Jeg låner deg min kjærlighet,
Så du kan bli rik.
Jeg låner deg mitt liv,
Så himmelen kan åpne seg,
Så alle kan se vinger av engler
Danse som levende lys.
Jeg løfter deg over jorden
Til en stjerne i natten.
Du er min robåt, mitt segl
Over de stormfulle hav.
EN NY DAG
En ny dag skal komme.
Når alle bølgerslag er stilnet,
Skal ditt liv få nye øyner.
Da vil forvandlingen skje på jorden,
Og alle mennesker vil kjenne
At Gud er kjærlighet.
Jeg ser livet i en revy, fra første dag
Til månen brenner i havet
Og fjellene blir til en askehaug.
Jeg får være på balkongen.
Der heiser vi flagg for visdommen i ordet,
Skaperordet fra begynnelsen
Som gav oss en ny dag.
ELV
Jeg flyter.
Der er mange som flyter,
Og elven kan vi ikke stoppe.
Vi er steiner i elven som slipes
For å tåle trykket fra en opprørt verden.
Vi er en dråpe i elven, mange dråper
Som skal fylle havet, 
Og en ny jord med fred.

42.
DU OG JEG
Du finnes og jeg finnes.
Det er så rart med det.
Vi flyter fra hverandre, og møtes
På et fjell i Peru.
Jeg kan ikke stoppe elven,
Og du kan stoppe
Den evige vandringen
Mot det ukjente paradis.
Du og jeg er lykkelige i strømmen,
For vi skal møtes igjen.
Du har mitt bilde med deg,
Og jeg har ditt bilde
Som en skatt i hjerte.
Hver natt ser jeg ditt ansikt i drømmen,
Og du ser meg som en engel
I nattens mørke gitter.
Når alt er slutt, og klokkene ringer,
Vil du og jeg finne hverandre
I et hellig tempel.
Og det er vår evige pakt.
DU
Jeg kjenner at du er til,
Og det virkelige livet kan fortsette.
Jeg er som en dråpe
Som får skogen til å vokse,
Og du får solen til å smile.
Begge er viktige brikker i spillet
Som pågår dag og natt
Til vi begge er i mål.
Du rører ved meg,
Og jeg rører ved deg.
Og jeg kjenner at vi er til for hverandre.
Det er godt å puste kraften.
Ordene beveger meg, og syner blir åpenbart.
Du er et levende bilde på kjærlighet
Mellom to mennesker, og en hel verden.
 
Olav Bjørgum-Ill.

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.37-39)* S.Lauvaas

IllustrasjonVest
37.
JÆREN
Jæren synger
Fra de brede slettene,
Fra åkerlapper og lyng.
Og himmelen synger over Jæren
Med lys og glade hender
Som stråler ned.
Vinden synger i steingarden
Som skiller gard og grunn.
Vinden jager med høye bølger
Over blå åker.
Her tramper båtene forbi.
Og Jæren synger for alle
Med og brudestas:
Velkommen hjem!
KJÆRLIGHET
Vår kjærlighet er stor,
Våre hender løfter seg i glede.
Alt er som et eventyr.
Tenk, vi lever i det vakreste landet.
Vise ord sier at skjønnheten kommer
Til sin tid. Alt skal åpenbares til sin tid,
Som skrevet står i Ordspråkene.
Ingenting er håpløst på jorden.
Den første påskemorgen ble kjærligheten
Til evige stråler som forvandler verden
Til en dyrebar skatt.
Barnet blir invitert av slekt etter slekt.
Kjærligheten viser seg i ord og gjerning.
Og himmelen dekker et festbord for oss.
Håp og oppmuntring, er ord på veien
Som gir styrke og trøst.
Alt har sin tid. Og vi skal arve velsignelsen,
Og vi skal få høste grøden,
Og vi skal ha overflod av alt.
Han som regjerer til slutt, er vår bror.

38. 
DAGEN
Stadig kommer denne dagen,
Og farer forbi
Som en gammel rev.
Dagen streifer mitt hus,
Og brenner sin signatur i oss.
Både kropp og sjel er prisgitt dagen,
Som seiler på usynlige skyer
Og løfter nattens lokk.
Det stråler av dagens glans
Inn i en forunderlig verden.
Dagen er nyttig for oss, og natten
Er som en sovepute.
Og vi samler krefter til en ny dag
I det mørke hvelvet av stjerner,
Som når oss med kjærlighet.
VARME
Dagen får min varme.
Jeg samtaler med dagen,
Og skriver ned mine mektige drømmer
Fra en silkebløt natt.
Dagen er min venn, som gir meg
Mer enn jeg fortjener.
Fra begynnelsen drar den oss mot kilden,
Som lyser i våre øyner.
Ordene varmer oss på veien,
Og holder kroppen våken.
Vi bærer dagen med oss så lenge vi lever,
Til engelen klipper snoren av.
DANSE
Å danse gjennom livet, er ingen kunst.
Men å finne seg selv, gir stor styrke.
Dansen er rytmen i kroppen
Og spranget ut i det blå.

39.
LIVET
Mitt liv er et levende bilde,
En lyttende kropp.
Å være seg selv med tusen tråder
I regnbuedrakt,
Setter avtrykk i verden.
Ditt liv er dine øyner
Som søker som sommerfugler
De søteste liljer.
Å være en nynnende bekk i fjellet,
Betyr at en ennå er til
Med lengsel og klarsyn.
MIN VEI
Der jeg går, kommer ingen.
Min vei er nær de andre
Som strever i samme retning.
Men der jeg går
Kommer ingen forbi, uten lyset og mørket.
Der ute bruser det endeløse havet,
Og jeg er alene på en holme.
Jeg er nær døden,
Men gir ikke opp.
Jeg lader batteriene for en ny vinter.
JEG ER
Det jeg vil, gjør jeg ikke.
Det store spranget til et annet hjerte,
Skremmer.
Jeg ser i speilet det endeløse rommet,
Og horisonten er en øy i havet
Med palmer og frukt.
Jeg er en lengtende sjel på veien
Fremover, og innover.
Jeg vil se det evige lyset
Før klokkene tier

Og jeg er alene igjen.

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.34-36)* S.Lauvaas

R.Larssen-Ill.
34.
DE DØDE
Hun døde i sin bønn.
Transporten var et mareritt.
Den vevre kvinnen var bare en av tusen.
Hvor går reisen?
Nazistenes kvelertak lammet nasjonen
Og mennesker tok selvmord,
I desperasjon om å komme vekk,
Bli ferdig med lidelsen.
De ba sikkert alle om å slippe unna
Denne uverdige krystallnatten,
Og skjulte sin identitet i navnet,
Mens krigen raste i gatene.
Hun døde, og mordet ble gjennomført
Kaldblodig, uten rettergang,
Og bøddelen unnslapp.
Han ber om nåde.
NYTT ÅR
Når dagene er borte
Kommer nytt år.
Og vi undrer oss over alt
Som spretter og gror.
Bak muren kommer en skjelvende plante
Som strekker ut sine hender
Med en enkel rose på toppen.
Den roper til meg.
Det er livet å møte de andre
Med et åpent hjerte,
Og gi av vår kjærlighet
Vennskap og vennlige ord.
Brått er det slutt,
Og vi kan ikke føye noe til livsveven.
Av alt vi har fått, står vi ribbet tilbake.
Men sjelen har et forråd av gull
Til evig liv.
35.
GLEDE
Nå gleder vi oss over natten,
Og atomene som får leppene til å hovne
Og vinen til å smake.
Vi gleder oss over livet
Som henger i en tynn tråd.
Så lenge det er dag gleder vi oss
Til natten kommer
Og gir oss en ny reisning.
Vi gleder oss over barnet som ble født,
Og alle barn i verden.
Gleden renner ut i kjærlighetens beger
Som alle får smake.
Vi gleder oss over natten
Som kommer med tusen lys
Og fletter oss til sine vinger.
KLOKKER
Kirkeklokker og andre klokker
Vet at jeg henger i en tynn tråd.
Livet er som en plante som trenger næring.
Og solen kommer inn til det innerste
Og gir meg et nytt språk.
Blåklokker og snøklokker og klokkelyng
Kimer i takt over hele jorden.
Og mine barnslige øyner kan leve i håpet
Om en dag å gå gjennom porten
Til det himmelske palass.
Vi er skrøpelige og avkreftet, til sengs
Etter en lang arbeidsdag.
Likevel skal vi få høre klokkene fra fjellet,
Og kjenne at vi er kalt til å elske
Alle søsken på jord.
Våre røtter finner vi i skriften som lyser
Og skriver navnet på vegger og tak,
Så vi aldri skal glemme bildet i speilet
Når vi våkner. Selv om vi er alene,
Er ordet vår evige trøst.

36.
I NATT
I natt kommer snøen
Tykk som en kappe av sølv,
Og fuglene er i skjul
Som en gammel bror.
I natt kommer lyset med vinden
Og stryker gull over bøen.
Alt mellom oss skal bli bra
Når vi får sovet ut.
Det vokser et håp i mitt indre.
I natt skal jeg opp
Og se stjernene i trær og lyng,
Som synger mitt navn.
VIND
Novembervinden rusler ute,
Og jeg går med små skritt mot grensen
Til et naboland.
Det er ingen flukt, fra min side,
Men vinden skjuler alle spor.
I den fargeløse dalen, opp fjellsiden,
Ser jeg flere hus.
Menneskene bygger sitt rede
Som fuglene, og søker ly for vinden.
Som et tre rager jeg,
Og blir ribbet for lauv og frukt.
Naken står jeg igjen i novembernatten
Som en bauta under himmelporten.
Jeg går med sorg og glede i ryggsekken
Og søker det tapte paradis.
Min lengsel er min første kjærlighet,
Som skal åpenbares i drømmer og syner
Før alle lamper er sloknet.
  
Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.31-33)* S.Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.
31.
KOM
Kom inn i sirkelen,
Kom inn i rommet med et morshjerte,
Kom til frukthagen,
Kom.
Kom til galleriet
Og bli en av oss.
Se bildene i teksten som lyser fra havet.
Se sjelens dype skatter
På en vegg av gull og sølv.
Kom til parken med andakt
Og slå av en prat med oss.
Kom til et måltid
Under solhimmelen,
Og elsk vårens musikk.
Kom, for dørene er åpne,
Og du er min venn.
Kom med ditt vennlige smil
Og la oss snakke sammen
Om bølger og hav.
Livet er så kort.
La oss binde søyler av kjærligheten,
Og elsk meg for den jeg er.
I morgen kan det være for sent.
Vi vet ikke når mørket faller
Og vi er bak forhenget.
ENGEL
Kom til min engel
Med ditt navn.
Kom med glede og sang.
Fryd deg i ordet som lever.
Engler sover ikke,
Men favner oss så lenge vi lever.
De messer et kjærlig bud:
At vi skal elske hverandre.
32.  
ELSKEDE
Min elskede er speil i mitt speil,
En stjerne i verdensrommet,
En drøm i vinden som flyr forbi.
Min elskede er min planet,
Hvor jeg føler meg hjemme
Og kan hoppe paradis
Og streife omkring fra morgen til kveld.
Min elskede taler til meg
Og leker med meg i parken,
Og følger meg over alle åser og fjell
Til ingen ser hverandre,
Og livet får en gyllen glans.
Hvem kjenner meg blant tusen,
Uten min elskede?
Alene i denne verden
Er jeg som en utgått sko,
Som en fugl uten vinger.
Min elskede holder meg våken,
Og gir meg sommerblomster og frukt
Til rette tid,
Og endeløse timer vi skal være sammen
På Hurtigruta til Kirkenes.
Jeg vil feire min elskede hele livet.
Stjernene synger navnet
Helt til jeg sovner.
DET VAKRESTE
Ja, hva er det vakreste i verden,
Uten et rent hjerte,
Uten ordet som gir visdom,
Uten den ene som er over alt
Og skaper alt nytt?
Men, når alt rundt oss forgår,
Da har vi ingenting igjen.
Vi er nakne og ensomme.
Vi roper etter en los
Som kan ta oss over havet
Til et nytt land.

33.
ORDET
Ordet, som vekker generasjoner
Fra dyp søvn, gå mellom oss,
Løfter oss høyere enn stjerner.
Jeg bønnfaller ordet, og ber for millioner
Som ennå ikke kan se klart.
Med et ansikt som lyser, går jeg inn i mørket
Og åpner boken
Så alle kan høre stemmen, navnet
Som roper i ødemarken,
Og på alle veier.
Ordet er gratis, helt gratis for alle
Som tar imot.
Og lyset skinner i mørket,
Og under skjer.
Sangen bruser i trekronene.
Vårens kraft seiler over alle mennesker
Som er åpne for ordet, som en gave
Fra kjærlighetens himmel.
LAVA
Hva makter dette ordet,
Denne lavastrøm.
Hva fører lyset med seg av kraft?
Ordet føder alt liv, og skaper.
Som en bekk fosser lavaen ut
Og bygger opp høye fjell
Fra jordens indre.
Som lavaen kommer fra det indre,
Kommer ordet som en pust
Fra tusen generasjoner
Og banker på vår hjertedør.
Ordet gjenskaper verden hver dag
Med solens kraft,
Og stråler over hele jorden
Som små barn.
De er som stjerner i landskapet
Og løfter oss som fugleunger

Inn i en ny verden.
Songe-Ill.

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.27-30)* S.Lauvaas

Richard Larssen-Ill.
27.
ROPER
Både mørket og lyset roper
Mens jeg skriver brev til en stjerne.
Jeg tenker med lange armer
En vanskelig drøm.
Å leve i dette rommet,
Får meg til å ransake sjelen.
Og jeg skjelver i vinden
Når de roper mitt navn.
Der er noen som roper i millionbyen
Etter den ene som går forbi.
Og vinduene er åpne hele veien,
Så alle kan se min kropp.
De roper, og stirrer på mitt ansikt
Som synker stadig dypere,
Helt til solen kommer tilbake
Og gir meg et kyss.
MEG
Dette er meg.
Dette er min sang, mine ord.
Jeg skriver navnet.
Mitt hjerte skriver til alle
Som elsker poesi.
Jeg skriver om å være
På veien til Jerusalem.
Udødelig går vi her nede
Og lyser hver for oss,
Så øynene sprenges av glede
Over å være født.
Vi streifer langs veien
Og er en etterklang av Mozart.
Jeg hører stemmer fra skogen,
Og stillheten etterpå
Ta meg med til mystikkens verden,
Hvor jeg hører hjemme,
Og bli med til Jerusalem med sang.

28.
KART
Hun tar fingeren
Og peker på sitt land.
Hun byr meg en kopp te
Og forteller om de steinkalde vintre
Ribbet for fjell og skog.
De lange slettene våket over oss,
Og tok imot vårt frosne ansikt
Tidlig og sent.
Knoppene på de forblåste buskene
Var som et smil om våren,
Og alle hadde et håp
Om å slippe ut.
Hun vet ikke hvor lenge verden kan tåle
Dette som skjer bak murene.
Mennesker forsvinner
Som rustrøyk i vinden.
Men hvor blir de av alle
Som har levd under den kaldblåe himmelen?
Hvor ble de av?
Hun tar hånden min,
Og ber om nåde.
Men jeg er ingen fangevokter.
Det visste hun nok.
Og i det stemmen blir svakere
Setter hun i å gråte.
Det gjelder ikke oss nå lenger,
Det gjelder våre søsken.
Det jeg ikke forstår,
Vil en gang bli åpenbart.
Kanskje får jeg hilse på flere
Som har opplevd samme skjebne,
Og overlevd galskapen.
Deres kappe er som et sørgebånd
Over levende og døde.
Men verden vet ikke sannheten.
Den er grusom for noen.
Mennesker råtner levende
Og blir borte, som avskårne blomster.

29.
LEVENDE
Til tross for alt er Gud levende.
Alt det vakre rundt oss
Får en høyere dimensjon.
Jeg vet at jeg lever
I ydmykhet over ordet.
Det følger meg som en lykke på veien
Til blomsterhagen.
Når jeg ser meg rundt
Blir jeg forvirret og skjelver.
Jeg kjenner sorg over alle
Som er levende døde,
Som ikke kjenner sannheten.
Men søsken omfavner meg,
Og jeg kan selv omfavne noen
I den brennende sirkelen,
Der lyset aldri slokner.
Langsomt går det inn over oss
At vi må komme de fremmede i møte,
Så de ser at vi er medmennesker
Og har mye å gi.
VANDRING
Jeg vandrer i den kalde byen,
Og ser mørke smug
Som et skjulested for fattige.
Men alt er en revy. 
Jeg vandrer som en fremmed
Og opplever at jorden forsvinner
Under meg, og ensomheten roper
Fra alle ledd i kroppen:
Hvem er jeg? Hvor går jeg?
Livet er en vandring over de syv hav
Med bølger og dystre smug.
Men en gang vil jeg finne frem
Til det lovede landet.
Jeg har en drøm om å modnes
Som frukt i eplehagen,
Og at gullporten blir åpnet for meg.

30.
INGENTNG
Ingenting er nytt,
Alt kommer igjen.
Ingenting er sirkel eller bue.
Våre skjeve hornhinner beviser det.
Ingenting er som det var,
Eller som det kommer til å bli.
Alt går langsomt frem
Og baner vei for omfavnelse.
Vi tjener livet, og nøler ikke.
Vi søker lykken, og drives frem
Av en brennende sol.
Det er vellyst, vår ydmyke stolthet.
Ingenting er uten et hjerte.
Alt er et offer, en drøm om å bære
Verden med ord som forvandler
Og skaper på nytt og på nytt.
ALENE
Jeg er alene.
Der finnes ingen for meg
Som er god nok,
Som drikker fra kilden av lengsel
Etter stadig mer gull.
Jeg er alene gjennom alle byer og land
Og speiler meg i sol og måne.
Min magre kropp sover i ørkensand
Og våkner i brennende solskinn.
Jeg er en frukt av oasen
Som stadig holder liv i menneskene.
Jeg er alene på et høyt fjell
Og kjenner ingen Gud.
Likevel ber jeg om vinger
Så jeg kan fly tilbake.
Jeg kan ikke leve uten det lyset
Som opplyser verden til visdom.
Og under skjer hver dag rundt omkring

Så lenge frukten modnes i navnet. 
Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.24-26)* S.Lauvaas

Lys langs veien-Ill.

24.

MISTET

Enhver vil en gang miste noen.
Familien er sårbar.
Vi tvinges en gang til å miste
Det kjæreste vi har.
Livet er skjørt.
Vi velger ikke bort livet,
Men en som styrer velger
Når tiden er kommet. Da gjelder det
Å ha den hvite kledningen klar.
Vi skal utstyres, og legges i jord.
Og presten messer:
Av jord er du kommet,
Til jord skal du bli.
Så er vi ribbet tilbake.
Og de som er igjen har tårer i øynene
Og forteller om den gang
Snøen var en meter dyp
Og de døde måtte bli på venterommet,
Som flyktninger.
Men, etter en streng vinter går livet videre.
Våren åpner våre porer, og hjerter,
Og synger naturens lovprisning
Fra morgen til kveld.
Da er vi tilbake, vennlige,
Og hilser vår nye drøm velkommen.
Et barnebarn er på vei.
SAMTALE
Av tusen sjeler
Er en samtale noe spesielt.
Et møte med et annet menneske,
Via en kanal med ord, er høytid.
Vi er i en guddommelig sfære
Og kjenner og føler med kroppen.
Vi ser skriften tydelig. Og lyset favner oss.
Selv i den tause samtalen er vi nær,
Og kan ta til oss stemningen
Som kommer ned i det aller helligste.

25.
SOLEN
Solen er ikke borte.
Den er i oss.
I mine ord er solen.
I alt jeg gjør, lyser en sol.
Jeg leser med solen,
Og sover når jeg er trett.
Men solen sover ikke.
Den bare smiler.
Når blomstene spretter
Er solen nær,
Som en jordmor,
Og viser vei for alle.
DAG
OM dagene blir borte,
Kommer nye.
Alt levende møter dagen
Og fyller sine lunger med fryd.
Dagen kommer
Og fordeler seg likt til alle,
Som på et barnehjem.
Dagen gir og gir
Til der ikke er mer å gi.
Da er øyelokkene igjen.
Døren er åpen for alle vinder
Til forvandlingen.
Og greinene blir fylt av epler
For hjemløse sjeler.
MEG
Vil du lete etter meg,
Må du lete etter ordene mine.
Der bor min sjel.
Ordene er frø som blir spredd for vinden.
Men ordene blir fanget, og gløder
I ny jord. Det er mitt testamente.

26.
VELKOMMEN
Velkommen til jorden.
La oss leve med engler
Og bli kjent med skyer
Og stjerner.
La månen ro på himmelbuen.
Kom til en forlokkende vår
Med knopper og blomst.
Kom til en stillferdig aften
Med kjærtegn.
Velkommen med himmelske syner,
Og vekk oss fra nederlag.
Kom med ditt smil
Og forkynn håp for slekten,
Som tørster etter rent vann.
LANDSKAP
Vi er i landskapet som en tone
Fra et stort orkester,
Og lever i denne musikken
Som en orkide eller liljeblomst
Med høy stengel.
Vi søker lys fra fjelltoppene
Og kryper inn i vårt eget skall
Når natten kommer.
Vi blir kjærtegnet av sol og måne
Gjennom hele livet,
Og vokser som menneske
Inn i den sammenfletta veven
Som stråler imot oss.
Våre øyner, vår kropp er en stjerne
Som lyser i landskapet.
Her kjærtegner vi hverandre
Mens himmelen vokser
For å gi plass til alle.

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.21-23)* S.Lauvaas

Livet – En båt
21.
BEGEISTRET
Jeg har ingen hund,
Men beundrer de som har
En gammel bestemor.
Det er fint å ha et slektstre
Å hvile skuldrene på. 
Å holde styr på alle onkler og tanter,
Barn og barnebarn,
Krever en masse tid
Men det gir mye glede tilbake.
Jeg er begeistret for alle som vil
Bygge hus i alderdommen.
Hvorfor ikke bygge når en har råd?
Hver tid har sine bekymringer.
Å bygge hus for fremtiden,
Gir et godt ettermæle.
Ord kommer inn i alle sammenhenger.
Til og med i kunsten
Er ord godt anvendte smørbrød.
Vi kan feste ord til bildet,
Eller omvendt. Jobben må gjøres
Før utstillingen.
Hver dag skal vi veies og måles
For det vi ha gjort, eller ikke gjort.
Godmodige står vi og venter
Til resultatet blir opplest,
Og vi kan hilse hverandre med et smil.
For alle er best
Etter sitt eget kart.
ØYEBLIKK
Hvert øyeblikk er et minne.
Hvert ord er poesi. –
Kjære, lytt etter knitringen.
Lytt etter livet som går forbi,
Og vinden som synger.
Lytt etter din egen stemme.
Du er kjærlighetens tempel.
Hvert øyeblikk er en venn.

22.
FJELLMOTIV
Bratt terreng, skrått landskap, bølger.
Gras i vind. Flammeblått hav,
Og en himmel som reiser seg
Trygg, etter natten.
Utsikten mot Skykula er perfekt.
Jeg vil ta meg en tur i saulandet, og se
Slette på slette, der barna gjette i gammel tid.
Nå kommer solen opp.
Horisonten går vi glipp av i fjellet
Når skoddebankene maler landskapet,
Og vi er alene i mystikken
Som favner oss høflig.
HASTVERK
Vi har mye å rekke tidlig,
Og senere på dagen skal vi rekke
Barnehagen, trikken, fotballkampen.
Mens TV’en snurrer
Steiker kona vafler, og kaffen er klar
I pausen, i den syltynne pausen
Som kommer og går som en uvenn.
Og rommet er synlig. Jeg passer på
At ingen kommer inn. Synsfeltet
Bærer meg rundt stoler og skap.
Det er viktig å ha oversikt
Til dørhåndtaket.
Ellers i livet haster vi og strekker oss
Langt etter tilbudene
Som hagler inn fra postkassen.
Vi kan ikke være alene et sekund
Uten det maset.
Alle vil reklamere, begeistre
Vårt innerste hjertekammer.
Nå må vi slå til. Januarsalget er nå.
I morgen kan vi rusle slukøret videre.
Sånn er livet.

23.
GLEDE
Denne kraft som gleden bærer med seg,
Fyller oss med ømhet.
Vi fryder oss over blomstene, menneskene
Som kommer oss i møte.
Vi har et åpent hjerte for alle
Som elsker lyset.
Gleden over de små ord,
Vers til oppmuntring og trøst,
Vekker oss til ettertanke.
Vi blir oppmuntret av glade mennesker
Og en god latter.
Da kjenner vi at livet bobler.
VERDEN
Denne virkelige verden
Har grenser og regler vi må følge.
Men når vi blir løftet inn i kunsten
Oppstår en spenning, en vibrasjon
Som får oss til å se lyset.
Energien vekker oss.
Vi kan reflektere over omgivelsene,
Og ord som blir båret frem.
Men den største gaven er å være
Salvet til å ta imot signalene som kommer
Som pigmenter på lerretet.
Bildet trer frem som vår egen kropp,
Ferdig til gjennomlysing.
Alle er på utstilling hver dag. Og vi går
På supermarked for å finne de beste tilbudene.
Selv om vi ikke trenger noe, må vi være åpne for alt.
Vi vet aldri hva som forventes.
Noen der ute former oss. Våre meninger,
Settes på prøve. Vi blir preget hvert sekund,
Og viser oss som en handelsvare.
Vi kjøper og selger tid. Vi er slaver av virkeligheten.
Vi er fanget i garnet, og kan ikke lyve.
Sannheten må frem. Og sannheten er ordet.
Gleden er å omfavne visdom til evig liv.

Uncategorized

INVITASJON, INSPIRASJON poesi – 3/14(s.18-20)* S.Lauvaas

Fjell i Tåke og Skyer-Ill.

18.
SPILL
Det er et spill dette livet
Om hvem som skal vinne.
Jeg blir fristet, og smaker på litt av alt.
I min ensomhet går jeg
Og tenker på henne,
Og roper til fjellet, til en jeg elsker.
Tenk, det er spillet, mitt sårbare liv
Som vaier i vinden
På min fødselsdag.
Spill mellom klunger og høye hus
Puster i nakken, trommer med taktfaste slag.
Dette er livet. Jeg hører stemmer.
Jeg svarer med ekko,
Og åpner mitt album.
Her svirrer filmen fra fødsel til grav,
Og jeg er alene i sporet,
Og bak meg er mor og far.
ÅPENHET
Jeg vil ikke skremme noen,
Men banke forsiktig på døren.
Jeg er vennlig mot alle.
Jeg må øve meg
Å holde et nyfødt barn.
Jeg har selv vært liten og skjør,
Og ble berget fra bølgene
Til dagens gåtefulle verden.
Hvert øyeblikk er en invitasjon
Til større åpenhet.
Vi trenger å se hverandre i øynene,
Så alle barn kan få et trygt hjem.
Å bli satt utenfor porten, skremmer mitt hjerte,
Og jeg får ikke sove.
Men hør, når jeg ber om tilgivelse.
Da er jeg trygg, og kan leve lykkelig
I ditt navn.

19.
ARV
Alt du bærer med deg,
Hjerte og hender,
Er en arv fra slekt til slekt.
Alle steg gjennom livet
Skal bære din tyngde og kraft
Som et fjell, et himmelfjell.
Om arven er vakker
Må du gi den ditt ja til å vokse
Som en kornåker, mil etter mil.
Når klokkene kimer,
Er livet en ring som åpner dører
For barnet, vår trøst på jord.
LYKKELIG
Å leve lykkelig, høres komfortabelt
Og selvopptatt.
Gjennomsnittsmennesket i Norge
Lever med en teori om lykke
Som ikke finnes.
Vi gjør mange feilgrep.
Og språket er en barriere
Mot å nå lenger ut med våre meninger.
Men hva hjelper en oppvåkning,
Om vi ikke har noe nytt å si.
Den lykkelige må forske på omgivelsene,
Finne nye veier, oppdage,
Gi seg til kjenne som en av slekten
Som skal leve i tusen ledd.
Forvandlingen skjer langsomt
For den som ikke er våken.
Men lykkelig er den som har visdom i hjertet
Og kjenner kraften fra Gud.
Da er livet en oase,
Og veien et lykkelig valg.
20. 
JEG SER
Jeg ser deg ikke.
Hvordan kan jeg ta det for gitt
At du er min venn?
Du er usynlig i skrivende stund,
Og bortenfor alle hav.
Men kanskje er du den eneste
Jeg kan stole på?
Det er nok en drøm
At du bærer ord til mitt hus?
Det glimter og knitrer ved høylys dag
Når du er i tankene mine.
Og jeg tror at du smiler
Når du kommer.
Jeg så deg ved brønnen,
Jeg ser deg i natt, når alle sover.
Du kommer med ord som er salvet.
Og jeg lengter sånn etter deg.
Nå ser jeg tydelig hvem du er
Fra begynnelsen
Du er veien.
KART
Jeg har et kart
På salongbordet.
Kanskje noen ikke vet hvor de er,
Før det er for sent?
Et kart kan bevege oss
Til en utflukt.
Kanskje du helst vil reise alene,
Snakke med deg selv
Under en stripet dyne
Og fortelle om lengsel og begjær
I et oppjaget samfunn
Som glir forbi.
Du lar trafikken gå,
Og roer ned med en kopp kaffe.
Du vil finne frem til adressen

Når den tid kommer.