Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Posts by admin

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi-1/14(s.20-23)*Sigve Lauvaas

LYSET KOMMER NÅ poesi-1/14(s.20-23)*Sigve Lauvaas

20.
MITT BÅL
Mitt bål skal brenne.
En ny dag skal komme.
Landskapet skal strekke seg ut
Til en frodig vår.
Elven som flyter forbi
Skal komme igjen og igjen.
Som ord fra en utømmelig base
Skal elven flyte fra kilden.
Aldri skal bålet miste sin glød,
Og lyset skal skinne evig.
Høyt kan jeg heve min nakke i dag
Og synge med lys i håret.
Jeg vil speile meg i dine vinger.
I lyset skal alt få mening.
Der finner jeg ro for sjelen
Som bærer meg over grensen.
HIMMEL
Himmelen bøyer seg ned i kveld
Og kysser min hånd, mitt hode.
I lyset følger en rolig vind
Som kommer med kraft og styrke.
Som pust fra en himmel, som ånd fra Gud,
Løftes jeg bort i skyer.
Jeg svever, og seiler mot grenseland,
Mens englene banker på ruten.
Himmelen bøyer seg ned til mitt hus
Og taler i alle rom.
Jeg er en utvalgt som slipper inn
Når himmelen kysser barnet med lys
Som stråler fra himmeltreet.
En natt skal himmelen skinne klart
Som i sommerens glade dager.
Vi er i båten, på himmelhav, –
Som seiler når vandringen er slutt
Og engelen roper navnet.

21.
ORD
Dette er mine nye ord.
De er hard tømmer til lys og varme.
Om ordene mine ødelegger hele verden,
Vil jeg likevel ha lyset igjen
Som er festet til himmelbunnen.
Jeg vil nagle mine ord til trærne,
Til bilder av hus og høye fjell.
Det er en god ting å bære på minner.
Det letter byrden, og lyser veien
Som en stjernebunt fra Gud.
Jeg tror på sannheten,
Selv om sorgen gjør meg blind
Og vekker hat.
Min kropp er unaturlig, unik som andre
Som er velsignet med liv og sjel.
Fra alle verdenshjørner kommer inntrykk,
Og jeg er beæret med tusen tanker
Som bearbeider flommen av ord,
Ideer som staker ut kursen dag for dag
Som en brennende pil.
Den brennende kvist lyser, tømmeret tar fyr
Og holder varme i kroppen.
Jeg er ikke død, og dagen vil komme igjen
Som en søken etter ord.
Lyset vil vandre evig, og danse på hvite vinger
Som ord fra engler.
BYEN
De gylne gater som ble strakt ut av månen,
Gir høst av mennesker,
Og forteller fra begynnelsen.
Alt liv er spredd
Og må finne sammen.
Da lyser tårnet som tusen stjerner
Og vi kan se Jerusalem.
22. 
SANG
Menneskene synger, all naturen synger.
Korset synger fra sin høyde.
Det er sang i alle hus en dag.
Noen smiler, andre gråter.
Månen lyser, solen renner ut i havet
Det er sang når det er kveld.
Sangen henter deg ved grinden.
Du skal være med i koret.
Fjellet synger over alle, fjernt.
Det stiger som et tårn i nattesvart.
Syng fra hus og hytter sammen.
Skriv om været, syng med skogen.
Sangen er en mystisk stemme
Som kan løfte lys i mørket.
Menneskene synger livet.
Landskapet vil forme oss med sang,
Og trykker ansiktet mot speilet.
Se, vi fødes nå i tiden,
Festes til et hellig tre
Som sprer seg over hele jorden
Med sitt løfte, og sitt lys,
Et ekteskap om kjærlighet.
Det største budet i vår hjertebunn
Skal være sangen din i alle år
Som ekko fra Jerusalem.
EN GANG
En gang var et brev en gave,
Et eget liv med drømmer, håp.
Og foreldrene fortalte om sine liv
Som rekved på det store hav.
En gang kan vi lese ord fra en svunnet tid.
Alt blir nytt i et gammelt brev, et lys blir tent.
I dypet festes erindringen, en svanesang
Om dette forunderlige møte mellom to.
Og alle venner som ble borte på veien.
Det var en gang.

23.
BEVEGELSER
Vi beveger oss sakte på jorden.
Vi følger lyset dag for dag.
Havet stiger og synker.
Vi ledes i lys og tid i sakte rytme,
Som fra en gammel LP.
Vi erobrer verden på veien.
Vi beveger oss med kunnskaper
Som ikke holder mål.
Bare visdommen i ordet
Kan lyse veien frem.
Vi beveger oss som blomster,
Strekker oss etter lys og varme.
Holder om hverandre som barn,
Og søker lykken i forgjengelige ting,
Før lyset kommer for fullt
Og gir oss svar på alt.
DITT HUS
Vi omstiller oss,
Og bæres av vinden.
Vi ammer dagens inntrykk
Og går fornuftig fra punkt til punkt,
Til ære for våre nærmeste.
Vi støvsuger jorden for gleder
Og legger hindringene bak oss.
Vi bygger hus etter omstendighetene
Og søker lyset, som det hellige
Som bærer oss gjennom livet.
Og vi skal ikke glemme vår neste,
Far og mor, barn og venner.
Huset er åpent for alle
Og bordet er dekket med frukt
Fra høstens åker.
Ditt hus flyter over av kjærlighet,
Og vi kan få smake.
Tiden her er et sekund av evigheten.
Å leve nær deg, før vi kan kysse den nye jord
Er et privilegium.
I ditt evige lys er vi dine barn.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.17-19)*Sigve Lauvaas

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.17-19)*Sigve Lauvaas
Sollys-Ill.
17.
KVELD
Det kvelder på himmelen
Og lysene skrues av.
Det hvisker i lauv og lyng
At snart er det natt.
Det driver en skoddebank
Over dalen nå.
Men snart er det lyst igjen
Og himmelen er blå.
Litt gråvær i luften,
Litt venting og morgensang.
Våren er nær mitt bryst,
Og det er sollys dag.
Kvelden er stillhet, fred,
Høyt i min himmelborg.
Her kan jeg skue ned
Som stjerner i hopetal.
Høsten gir storm mot nord.
Snøkav fra kveld til kveld.
Vinteren bærer oss
Over den trange fjord.
Så kommer lys med lauv,
Kvelden er varm og blid.
Naturen er all min sang
Livet er vårt eventyr. 
STILLE
Det stiger en røst i fjellet,
Og byen ruller sin gang.
Gater er kostet for søndagsvær
Og fuglene er så stille.
Lengselen banker i hjertet mitt
Og spør etter noen der ute.
Og lyset skjuler sitt ansikt bak
Horisonten som speiler havet.
Der sitter en hellig bestemor
Og venter i stille netter.
Og himmelen er åpen.

18.
NYTT LAND
Et nytt land i sikte.
En avskjed og en drøm.
Det ringer nå i bjeller.
Jeg flyr med sang.
På hvite vinger flyr jeg.
Jeg flyr fra speil til speil.
Og jorden er min bolig
Så lenge jeg er her.
Et annet land i sikte.
En bro er brettet ut
Der livets frie fugler
Kan søke trøst og tilflukt.
Himmelen og havet
Er festet til en sol.
Så lenge vi skal vandre
Jeg flyr mot evighet.
I dette nye landet
Som åpner mine øyner.
Her ser jeg Gud og Lammet.
Og engler synger der.
TIDEN
Tiden kan ikke stoppes,
Men tiden kan stoppe oss.
Som vår, høst og vinter
Kommer sommeren med tiden,
Som rusler rundt og tar i oss.
Den lyse natten, den mørke kvelden.
Her er tiden skjult.
Og ingen av oss kan glemme
Når vi er født, selv om ingen kan huske
Når tiden kom inn,
Eller når den renner ut.
Det er livet som beveger oss
I tidens ekko,
I tusen lysår, en gyllen vei for alle
Med et annet land i sikte.

19.
LYSET KOMMER
Når himmelen begynner å lyse
Kommer livet mitt tilbake.
Hvert øyeblikk kommer livet tilbake
Med begynnelsen.
Det var i begynnelsen en vegg av lys
Som åpnet natten til dag,
Og gav oss sine vinger
Så vi kunne fly fritt i rommet.
Når lyset kommer, løfter jeg armene,
Og mørket må reise
Som en gammel skute i nattesvart,
I avgrunnens gap.
Lyset kommer gjennomsynlig
Og legger seg over min pute.
Den klapper meg over kinnet
Og løfter mine tynne armer.
Natten sitt lys henger som moden frukt
Høyt over alle kupler.
Det lyset vil alle smake
Og tøyer seg etter kraften.
Navnet blir født i lyset,
Som troner i sol og måne fra begynnelsen.
Her skal vi finne ordet
Som er nøkkelen til porten og livet.
FJELL
Fjellet har ingen latter.
Men lyset kan smelte vårt hjerte.
Fjellet kan ikke åpne sin buk,
Men lyset gir oss livet.
Vi kan ikke åpne en grav
Fjellet holder tilbake.
Men vi kan synge med solen,
Som gir landskapet nye krefter.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.13-16)*Sigve Lauvaas

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.13-16)*Sigve Lauvaas

13.
VÅKEN
Jeg er våken, jeg er glad
At snøen smelter. Solen griper tak
Og viser vei. Og her går jeg
Med ryggsekk, hatt.
Jeg fryser litt. Det spirer, gror,
Og våren kommer inn.
Jorden våkner opp. En dag er født,
Et ekko høres, fuglekvitter, sang.
Og jeg kan se ditt ansikt,
I alt som skjer. Og tusen takk.
Nå er jeg våken, Gud.
ELSKER
Vi elsker regnet og solen og vinden.
Vi elsker været. – Uten været
Var vi ingenting. Ikke leirjord,
Ikke ørken. Ødelagt. Ingenting.
Vi elsker hverandre, for vi trenger hverandre
For å opprettholde livet, beskytte
Den ene som trenger en hånd
Som alle trenger.
Vi er i denne verden, svake som lauv og gras,
Men vokser i troskap og styrke,
Og får et ansikt. Vi lyser veien for andre
Og våkner litt etter litt i rommet
Som en stjerne vi elsker.
Et leirbål lyser i natten. Vi elsker den ene
Som gir oss svar, skaper fred.
Vi elsker, for vi var elsket fra begynnelsen
Som et speil av lyset.
Vi elsker oppstandelsen
Og påkaller de hellige engler
Som beskytter og bevarer, og synger
Vidløftige sanger når vi sover.
Vi elsker de endeløse samtaler
Som vokser med årene
Til et evig liv.
14.
HVA NÅ
Hva er det som rører seg?
Hvem byr seg frem?
Ta oss med i eventyret.
Vi lengter hjem.
Vi lengter til lys i hytten,
Og varme klær.
Vi lengter til rennende bekker,
Og frukt og bær.
Hva kan vi pryde oss av,
Så lenge klokkene tier?
Hvem gir oss kjærlighet,
Bak fjell med kobberminer?
Hva nå? Om det var det siste.
Jeg har ikke ansikt mer.
Jeg sitter og venter på solen,
Er naken på kropp og sjel.
Det er som en nerve brytes
Når stormen kaster sitt lass,
Og himmelen blinker i lynet
Og lyset smelter i natt.
En dag skal fødes en kvinne
Som bærer barnet ditt fram.
Den evig unge Georgine
Skal elske sitt folk og land.
Og lyset skal skinne for alltid
Som før en forunderlig dag.
Og livet blir nytt på jorden
Med sorgløse morgenbad.
TANKER
Jeg samler ord til et anker.
En bestemor gir meg en vev.
Jeg samler på tråder for livet.
Min lengsel er gledesbud:
Alle må se og høre. –
Det banker på døren. Gud.

15.
DRØMMEN
Himmelen holder stjernene
Og styrer verden.
Den bærer natt og dag i balanse
Så alle kan drømme.
Himmelen bærer oss over
Fjell og tornebusker.
Vi rir mot dette landet
Og drømmer om modne åkrer.
Himmelen gir oss veien
Vi vandrer i sol og skygge.
Den holder oss fast som barnet
Og kler oss med nye drømmer.
Himmelen smelter i navnet
Og vekker oss or søvnen.
Den gir oss tid og krefter
Og løfter oss mot lyset.
ORD
Hvor mange vinger
Holder meg i luften?
Jeg svever i ord, i speilet
Som drar meg mot nye planeter.
Og lysåkrene gir meg krefter.
Jeg drypper min penn i stjerner
Og skriver dette navnet
Som er et speil for alle.
Hver plante er en skapning,
Hvert ord et lite frø.
Jeg bærer denne åker, drøm,
Og høster av mitt epletre.
Jeg bæres høyt av vinden,
Og hviler under stjerneblomst.
Hvert ord jeg får er fugler
Som flyr med lette vingepar.
En aften er jeg ordet ditt.
Halleluja.

16.
LYS
Det lyser i mitt kammers.
Der begynner diktet.
Omkring meg svever tusen ord.
En lysvegg gir meg brød og vin.
Jeg skriver i ekstase.
Det lyser glimt fra tid og land,
Og alle mine reiser.
Mitt dikt skal bli en morgensang
Med lys og fuglekvitter.
Her sitter jeg og smir.
Hvert ord jeg skriver ned i dag
Er nakne, som ved fødsel.
En tid for alt, et pledd for snø
Og kalde vinternetter.
Men granene skal åpne seg
For frukt og barnelatter.
Da sitter jeg og dikter vilt,
Som skogbevokste landskap,
Og former sjel og ånd i ord
Som offer til et alter.
TRÆR
Trær forvandler seg i solen.
Lyset griper inn i alt vi gjør.
Hvert strå er som et lite tre
Som gir seg hen når høsten kommer.
Hvert menneske er lysglimt
Som lyser opp en liten stund,
Før alt blir bare mørke trær
Som suser, glemt i vinden.
Trær. Ja, disse trær skal vugge meg i søvn.
Hver morgen skal jeg seile høyt.
I kronen skal jeg lyse.
Hvert tre skal synge salmen sin
Til forvandlingen er over.
Da er jeg fri som liljen, der
Ingenting er umulig.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi – 1/14(s.9-12) *Sigve Lauvaas

LYSET KOMMER NÅ poesi – 1/14(s.9-12) *Sigve Lauvaas

9.
SOMMER
Det er sommer i byen.
Det er høylys dag og brennende sol.
Og alt som er til bader seg
I sommerparadiset, i kjærlighet
Med brennende kropper
Og fuktige lepper.
Det er høytrykk over byen,
Og solen ruller over høye og lave hus,
Og menneskene beveger seg sakte.
Det er en lykkelig tid for den som er ung
Og kan spade i parken
Og kjenne seg elsket og rik.
Det er sommer fra morgen til kveld,
Og gjennom hele natten.
Lyset fra en klar himmel, forteller oss
At vi er sett og hørt på jord.
Nå venter bare frukten å bli moden
Så vi kan høste det vi har sådd.
HER IGJEN

Morgen og kveld i parken,

Dagen et annet sted.
Skyer som dekker for utsikten
Og gjør oss små.
Alt renner inn fra vest,
Og båtene søker havn.
Hvem er den største i verden:
En konge, eller et barn?
Her er tiden et øye,
En elv som renner om kapp.
Og du kan se alt fra avstand,
Oppslukt av lyset og varmen
Som strømmer imot deg,
Og løfter deg over elven
Til en ny verden med håp
Der alle kan være barn.

10.
ROPER
Jeg roper i natten at lyset må komme.
Rommet venter på varme og fred.
Blomstene lyser som himmelens stjerner.
Barn springer ut som fioler i snø.
Gråten er borte. Lyset må komme.
Jeg roper og venter ved morgengry.
Og trommene bruser, klokkene kimer.
Nå kommer lyset. Det revner en sky.
Og himmelen blåner i vest. – For en morgen.
Jeg roper, og hører latter og spill.
Årstider skifer med regn og sol,
Og vinden pistrer i trær og lyng.
Jeg roper av glede og løfter min panne.
Solen vil kysse de små med duggvåte lepper
Og hilse alle med glitrende stråler
Som favner og bærer landskapet høyt.
Du kommer til meg med alt du har.
Og sammen skal vi danse i sommernatten.
Du er min blomst fra ungdommen av.
Så vakker en jente har ingen sett.
Du som ble født en solrik vårkveld
Skal blomstre igjen, igjen, og igjen.
SOLEN STÅR OPP
Lysene slokner i nattens hav,
Og solen står opp bak gamle fjell.
Vi møter hverandre sakte,
Og slikker lys til kropp og sjel.
Vi kjenner solen hvit og myk
Som hender fra en kjærlig mor.
Solen gir oss trøst og kraft
Og vekker oss i morgenglans.
Lyset vekke frukt og blad, og glir
Igjennom marg og bein.
Og all naturen jubler glad
Når solen kommer som et speil
Og favner alt.

11. 
BEGYNNELSEN
Vi er hverandre lyset
Fra begynnelsen,
Fra soloppgangen i en svunnet tid.
Alle er vi tiden som beveger seg
I bølger over hav og land.
Langsomt blir vi født i lyset,
Og skygger ingen andre
Fra vårt stjernerom.
Vi vokser inn i verden
Gjennom lyset
Og blir det vi er skapt til
Fra begynnelsen.
MOT DEG
Alt som var imot deg,
Skal bli til velsignelse en dag.
Du vender platen
Og musikken blir ny igjen.
Du er elsket for den du er,
Ikke for den du var.
Når skal skiftes ut,
Vil lyset stråle frem som før,
Og porten åpnes til å ta imot
Den nye tid.
All erfaring viser kinn mot kinn
Skal holde mål mot storm.
Og lyset gir den svake kraft,
Og visdommen blir verdsatt,
Som den skal.
Mot deg alene skal vi gå
Og finne fred lyset av ditt ord.
SOLEN
Gjennom vinduet blunker solen,
Svinger seg rundt og kysser min hånd.
Lyset i rommet spenner sin bue
Og treffer meg ømt – før den flyr.

12.
LYS
Jeg fryser ikke mer
Når lyset kommer inn.
Nå brister sorgen, alt er bra.
Gud, gi meg dette lys
Som vandrer gjennom rommet.
Hos meg er lyset mer enn brød,
Et oppkomme av liv.
Jeg elsker lyset som en venn,
Ja, som mitt hjerte nå.
Du lysets far, kom med ditt lys.
Velsign hver dag og stund.
Skap glede i min alderdom
Og gi meg lys og visdom, fred.
En salme er ditt lys.
ANSIKT
Himmel er det gode ansikt, rød og gul.
Ja, tusen farger maler havet
Når sol går ned.
Kuplene fra himmelbunnen
Rekker helt til rommet mitt
I Vinkelgaten 13.
Ditt ansikt lyser verden nå,
Og speiler liv på hav og land.
Jeg vinker og spaserer fritt,
Og tenker på Israel
Med roser over alt.
EN DAG
Dagene går, de kommer.
Døden og livet er brødre på jord.
Alene står jeg og tenker på dansen.
Mitt hjerte var ungt, nå glemmer jeg
Ansikter, navn og blomster,
Alle smilene fra i fjor.
En dag er en gave til alle,

Et ord fra Gud.
Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi – 1/14(s.6-8) *Sigve Lauvaas

LYSET KOMMER NÅ poesi – 1/14(s.6-8) *Sigve Lauvaas

6.
LYSET
Vi vokser i lyset,
Og lyset vokser i oss.
Som en skisse av lys kan vi leve
Og bli til et kildetegn.
Lyset er kilden til livet
Som varmer oss dag og natt
Og holder oss våkne i stormen.
Lyset er vår evige skatt.
SOL
Solen er uendelig rik
På tider og år.
Et ansikt er solen fra morgen til kveld,
Og gir oss et hellig håp.
Hver årstid skal dø i havet,
Men vi skal få leve i sol
Og fødes på ny mens tiden renner.
Vi lever i en annen årstid
Uten mørke og krig.
Solen skal føre oss videre frem,
Mellom vugge og grav,
Til en stille og fredfull kyst.
HJEM
Jeg skal lyse deg hjem med ord.
Mitt barn, jeg skal lyse
Så lenge det heter i dag.
Og regnet skal gi oss håp om brød
For kropp og sjel.
Og hjemmet skal være mitt hus
Til evig tid.
Her skal jeg synge og dikte
Og kjenne meg sterk av ditt lys.
Du som gir av din kraft til alle
Skal bygge mitt hus mellom høye fjell,
Og her skal jeg leve og dø
Til et nytt liv i byen som lyser av gull.

7.
HÅP
Jeg håper i sorgen,
Og drikker den bitre urt.
Jeg håper det fødes en glede
Som er ren og sann.
Et sted må det finnes et hjerte
Som velger å bli min venn.
I sorgen er alt som spirer
Et håp om å møte det evige land,
Og lyset som stråler
Med kjærlighet.
SANG
Om jeg kunne synge
En sang for deg en dag,
Og sende noen roser til møte.
Ja, om jeg kunne gripe
Dine hender, favne deg,
Så var du lyset, lyset.
Du var min mor i livet,
En lykke for min sti.
Så lenge jeg kan synge
Skal sangen være din.
Din lykke var å tjene.
Du gav meg all din sang.
Du favnet meg i kjærlighet
Og gav meg livets vann.
Å gi var alt du ville.
Den gleden var så stor
At aldri skal du glemmes,
At du var mor, min mor.

8.
KOMMER DU
Hvis du kommer til meg
For å se kirkegården,
For å få klarhet i slekten
Og bølgene på havet,
Hvis du kommer nå
Med lys i din panne?
Vil jeg åpne døren –
Og du skal få kjenne varmen.
Vi skal ikke hindre dagslyset
Som vil komme inn.
Skyene kan dekke for solen,
Og vi må ta imot.
Kommer du med rikdom,
Men forsømmer følelser og tid,
Da er du fattig i verden
Og skaper tårer, og lengsel
Til en ny morgen
Med klarhet og glans.
Kommer du til meg nå,
Skal jeg gi deg et kyss, og et ord
Om visdom, et hellig språk
Fra engler i rommet.
LYSET KOMMER
Fra høyden kommer lyset inn
I alle rom, i hjerte, sjel.
Jeg tar imot, jeg favner alt,
Men slynges bort av vind og vær
Som skygger alt.
Jeg møter lyset med en sang,
Og gledes ved å se når lyset kommer.
Om kvelden sitter jeg og ser
At solen daler ved Kobbeskjær,
Og flyter over alle land
Med tusen glade farger.
Lyset kommer til min stue nå

Og skriver navnet på veggen.



Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi – 1/14(s.3-5) *Sigve Lauvaas

LYSET KOMMER NÅ poesi – 1/14(s.3-5) *Sigve Lauvaas

3.
GLIR
Langsomt glir vi på høylys dag,
Og når lysene tennes i byen.
Alt vi sier, glir sakte forbi –
Og blir båret på ukjente vinger.
Alt vi hadde på tungen glir bort
Til barnet slutter å gråte.
Når døren er lukket og lyset er av,
Er sengen og søvnen det siste.
HVERANDRE
Vi er hos hverandre.
Om lyset forsvinner, er vi der
For å holde varmen i bålet.
Vi danser sammen til hanegal
Og våkner i lyset av solsvidd hud
Som kysser den andre på pannen.
Den ene holder den andre tett
Og bader seg selv i honning.
Snart kommer lyset og favner sitt barn
Med stråler og kyss.
Vi lever under samme himmel
Og elsker hverandre fordi vi er født.
Vårt møte på trikken skulle sette spor.
Ingenting er tilfeldig.
BÅT
Båten venter ved berget,
Venter til vi er kommet der.
Og hilser velkommen når tiden er nær
Og jobben er ferdig på land.
Da tøffer en skute over Nordsjøen
Med noen sjeler om bord.
Vi vet ikke når turen kommer til oss.
Dagene klippes i hast til den dagen
Vi også skal være med
Som en seilduk over havet
Med kurs for Labrador.

4.
HVER DAG
Lyset kommer ikke til samme tid hver dag.
Jorden heller, og menneskene heller
Mot lyset, mot grønne enger.
Hver dag åpner vi for lyset
Som kommer inn og favner oss.
Lyset kommer hver dag som en mor
Med frokostbrett og kjærlighet.
Vi lever i lyset, så lenge vi lever.
Natt og dag har vi lyset med som et timeglass.
Vi vet ikke hvor lenge det lyser
I våre hjem, i ditt hus.
Hver dag kommer med åpne dører
Og lukker oss inn til seg.
Lyset kommer til oss med lykke og håp
Om å se våre barn som stjerner og smil
I det himmelske, høye.
SOLEN KOMMER
Sov bare, sov
Til solen kommer inn
Og kysser ditt kinn.
Du er våken når solen kommer
Og kysser din panne
Og legge sin hånd på ditt bryst,
Og løfter deg over alle hus
Til en himmelstjerne.
Sov deg våken av drømmer
Til solen kommer med varme pledd
Sommer og vinter, til ulike tider, år etter år.
Og solen kommer igjen
Og bygger en bro mellom oss,
Så vi kan finne hverandre.

5.
NATT
Jeg kjenner natten på min hud.
En lysstråle spaserer i rommet.
Jeg har låst, men lyset kommer inn
Og taler til meg, forbinder meg med jorden.
Alt skal skrives, preges inn.
Og bildene skal komme ut som stemmer
I en frossen natt.
Mitt barn skal se en stjerne i det blå
Forsvinne som et hellig bål.
Og det er julenatt i Betlehem.
Jeg fryser litt.
SPEIL
Vannet speiler landskapet
Som strekker seg med all sin prakt.
Vannet speiler deg og meg
Som sitter ved en holdeplass
Og venter på en gyllen ring.
Alt speiler seg i landskapet.
Du strekker armer imot sol
Og favner jordens bilder ømt.
Du vet at speilet er seg selv,
En tro kopi av skapelsen, vår rette vei
Fra vannflaten til himmellys,
Et speil av alt.
HUSET
Øde og tomt står huset,
Gulnet er åker og eng.
Høsten kommer til alle,
Og alle kan drømme seg hjem.
Fortid og nåtid blinker.
Huset roper sin regntunge tid
Og glemmer at barnet er født.
Døren er lukket igjen med lås,
Før huset gaper som en åpen bok

For storm og ulv, og lam.



Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi – 1/14(s.1-2) *Sigve Lauvaas

LYSET KOMMER NÅ poesi – 1/14(s.1-2) *Sigve Lauvaas

1.
GI
Gi lys til min vei.
Tenn lys i mitt hjerte.
Lys opp mitt rom.
La mine bøker lyse.
Gi liv til ordene,
Vær meg en ledestjerne.
Før mine vaklende steg.
Fyll mitt hjerte med lys.
Gi kraft til min kropp,
Gi meg mot til å feile.
Lys i mitt lys til jeg dør
Og favner det evige lyset.
SNØ
Vinteren er kommet,
Og snøen kysser jorden vår.
Lyset opplyser rommet
Og fyller oss med håp.
Selv i den mørke stunden
Kan vi ha vår tro.
La kjærligheten leve.
Bygg lys, en stjernebro.
Vinteren har mørket med
Og skjuler alle spor.
I snø og is får livet ro,
Og våren fyller oss med kjærlighet.
2. 
DAGLIG BRØD
Du er det daglige brød,
Ordet som gir oss alt.
Honning og melk kan vi nyte
Og lys fra morgen til kveld.
Du er kilden i livet
Som gir oss i overflod.
Du fyller vårt hjerte med glede
Og lyser vårt rom, vår sti.
SOMMER
Dans min sommer, dans mitt barn.
Jeg lever i denne lengsel.
Dans i takt, ja dans i dag.
Se, sommeren danser med alt den har,
Og sommeren danser for alle.
Dans min vise, dans mine ord
På veien til Kreklinghagen.
Her skal jeg danse med en, med to.
Så lenge det er lyst skal jeg danse.
Min sommer er vakker, og vakker er du,
Min kjære i lyng og fjellgras.
Her hviler sola på toppen din,
Og blomstene spretter og nynner.
Dans min sommer i verden vid,
Og gi meg et kyss på kinnet.
Dans min dronning fra Glitretind
Til strandnellik ved bålet.
VÅREN
Våren kommer med brask og bram,
Og lyset tar oss i håret.
Vi er ett i et lite sekund,
Så flagrer hatten, og bjørk og lyng
Gynger i vårlig glede.
Usynlig kommer det evige lys
Og gir oss en smak av himmel.
Våren banker på alle hus
Og hvisker om fødsel og glede.
Det flyter vår i luft og vann,
Og barna vinker til stjerner.
Blomstene kysser med liv og lyst,
Som stjerner, de bukker og neier.
Hver kvinne og mann i jubelkor.
Alle er glade for vårens bud.
Nå skal vi leve. Nå skal det skje.

Våren velsigner oss alle.



Uncategorized

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp4 (s.40-44)*Sigve Lauvaas

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp4 (s.40-44)*Sigve Lauvaas
Negev-Ill.
Side 41.
VITNER
Etter mørkets lange vinter
Ser jeg bøketrærne åpne seg
Til en gjenstridig vår.
Det taler i mitt hjerte når fuglene kvitrer.
Og alle gleder seg til blomsterkransen
Som synger fritt, og vitner
Om den ene.
Knoppens vilje til å briste, svelle ut
I varme netter, gjør oss våkne til å se
Forvandlingen i livet.
Lyset stråler inn i parken,
Der vi rusler rundt i glede, omsvøpt
Av en hellig vår.
UNDER
Hvilket under er det største?
Snøen tiner, knopper brister,
Nye fødsler, lek i parken.
Vinden suser, bølger klapper inn mot land.
Været skifter, tiden bærer
Barnet frem til nye under.
Som en årstid skifter maske
Forvandles vi i alle dager,
Krones til å dømme, bære.
Dyrebart er alt det skapte.
Vi er speil av Gud på jorden.
Enn så lenge er vi barn, musikk
I verdens filmorkester.
Lyset faller på vår panne.
Vi er opptatt av å lære. Alt kan skje
For den som lever.
Vi er seil på denne fjorden.
Drømmen er Jerusalem.

Side 42.
JEG LYTTER
Jeg lytter etter livet
Og går gjennom porten
Og legger ord til ord
Til en borg, et utsiktstårn.
Jeg vil se og lytte i strømmen
Av mennesker og dur
Som beveger verden.
Blomstene er synlige som barn
Med hjerterom og smil.
Jeg lytter etter forvandlingen
I landskapet, vandringen
Mot det evige håp som lyser,
En oase for landflyktige.
Jeg hører fottrinn overalt.
Menneskeheten beveger seg
Med myke hender i livets åker,
Og søker kilden til evig liv.
MIRAKEL
Hver dag skjer mirakel,
Men våre øyner er blinde.
Likevel blir de utvalgte velsignet
Og får drømmer og syner.
Smerten forsvinner.
Vi føder nye slekter
Og blir fylt av visdom.
Vi bruser av sang og musikk
Som smeltes i grønne enger.
Lyset skaper i oss nye krefter,
Så vi kan bære kilden
Og mirakler kan skje.
Vi tåler kjærlighet
Og blir som en oase i ørkenland.
Nye ord fyller oss med glede
Og vokser i oss til Gosen,
Det evige håp, og Paradis.

Side 43.
SYNLIG
Som en tryllestav er jeg blitt synlig.
En gyllen hånd strekker seg
Inn i verden
Til en lysende forvandling.
Omkring meg er fremmede,
Fjerne land, og mennesker,
Tilmålte bilder
Som forteller om ære og makt.
Uten vann er skipet ubrukelig,
Menneskene går i land,
Hodet bærer fortellingen
Om lysende engler.
Skogen brenner, ørken lyser
Som midtpunkt i verden,
Der jeg bærer gull
Til kongeskipet.
MOR
Mor var for meg opphavet,
Som en vugge på det store hav,
Der jeg rodde fra dag til dag.
Føttene mine var på vandring.
Jeg gikk over ørken og åkerland,
Og fant skjul for natten
I en fjellhule.
Mor var min trøst
Når alt så mørkt ut og jeg var i nød
Og blek av redsel på det store hav
Som førte meg til stadig nye strender.
Etter alle kunstens regler
Måtte jeg skifte maske, kle meg
Til å passe inn i veven
Mor hadde vevd en dag
Mens jeg ennå var usynlig.
Og med kjærlighet i hjertet løftet mor meg
Gjennom porten til denne verden
Som higer etter våre liv.

Side 44.
ORDET
Før ordet
Var ingenting.
Alt er blitt til av ordet.
Mennesker, åkrer og hav,
Speiler ordet.
Ordet er lys,
Og lyset forteller oss
Om mørket,
Som trenger seg på
Fra alle verdenshjørner.
Ordet bor i mitt hjerte
Som en kilde fra evighet.
Men den som ikke har ordet,
Kan heller ikke se veien
Som fører til målet.
Før ordet var alt øde,
Og menneskene var ikke til.
Havet hadde ingen bølger, ingen havn.
Men i sin tid ble ordet levende
Og gav oss alt.
Vårt landskap
Er dekket av tid og rom.
Og ordet regjerer verden
Til klokkene kaller
Og gullporten lukkes for godt.
VERDEN
Vi lever kanskje i to verdener?
De hvitmalte lever i lyset,
De sortkledde vet ikke hva lyset er.
Ingen speider grønne enger
Som aldri har sett lys.
Uten farge kan ingen forstå
Morgenrøden og regnbuens glans.
Uten håp og tro, har vi ingen kjærlighet,
Ingen klippegrunn i livet.

Evigheten er nådens bolig bak forhenget.


Verden i sin hånd-Ill.

Uncategorized

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp4 (s.38-40)*Sigve Lauvaas

BUDSKAP poesi – 28/13 Kp4 (s.38-40)*Sigve Lauvaas
K.Herredsvala-Ill.


Side 38.
ØRKEN
Hvem ber om regn i en ørken?
Hvem drømmer om grønne fjell i Sahara?
Regnet kommer til sin tid,
Og frø spres i vinden.
I begynnelsen var jorden øde og tom,
Før Herre slo sine armer rundt den
Og velsignet barnet.
Da vokste kornet til en levende plante
Som gav brød i tusen fold.
Hver ørken ble velsignet, og skogen vokste,
Så alle kunne finne skjul for sin nakenhet.
Men landskapet ble hardt prøvet,
Og menneskene glemte Herren.
Da sluttet regnet å komme,
Og solen gav ørkenbrann og flyktninger.
Hele verden ble tørrlagt før vannflommen,
Som skapte en ny begynnelse.
Og kjærligheten skulle vokse,
Men ikke alle gav Gud æren.
Da fikk menneskene blemmer og sår,
Og byer ble lagt øde.
I dag tørster hele jorden etter visdom,
Så vi kan lære det hellige språket
Som omgir oss i sol og måne,
I skyer og vind, til vi en dag forstår
At vi er på en feil klode.
UTEN ORD
Vi er fattige, og roper uten ord.
Våre historier er som lauv og gras,
Fort glemt, som støv i vinden.
Vi drømmer oss bort,
Og anklager vår neste.
Vi lever uten grenser. Ordene slår sprekker,
Og blir til ubrukelige kar.
Vi er uten ord fra fødselen,
Så vi kan ikke dømme noen.

Side 39.
LYSET
Lyset dreier imot meg,
Og svøper meg med regnbuens farger.
Til jeg smelter sammen
I lysets mystiske verden, møter du meg.
Jeg har et hjerte som lever,
Og du er min diamant.
Du er Herrens mesterstykke.
Vi blir alle formet hver dag.
Jeg formes på dreieskiven, og blir visst aldri ferdig.
Jeg er ikke som alle andre.
Lyset dreier seg om ord og vann.
En kilde som aldri går tom,
Har alltid noe å gi.
Hemmeligheten med lyset, er det evige håp
Som former oss til å passe inn
Som en del av en stor familie
Som synger til Guds ære.
HJELP
Hvordan hjelpe
Når alle trenger min hjelp
Og brystet er tomt for melk?
Hvordan være oppreist i striden
Når jorden skjelver?
Mine lepper er tørre.
Jeg er uten ord, og forblir blind.
Mine nye naboer kjenner jeg ikke
Og de vet ikke hvem jeg er.
Men jeg kan invitere
Til den store festen,
Og vise kjærlighet til den ensomme
Før snoren klippes av.
Hvordan kan jeg mette tusen,
Når nye tusen står og venter ved grinden
Med bankende hjerte.
Da er det kunstig å være rik.

Side 40.
LANDSKAP
Landskap er budskap,
Er bærer av tid og rom,
Bor i oss, former oss,
Bærer oss mot nye høyder.
Landskap former oss
Så vi passer inn i terrenget,
Så vi kan puste fritt
Og føle oss hjemme.
Stopp ikke opp i livet,
Men la deg drive frem.
Fyll ditt hjerte med ordet
Som former din sjel.
Landskap har årstider,
Mørke og lys i sitt skjold.
Og du er et vintre i verden
Som vokser mot stjerner.
Du er skapelsen, drømmen
Som kler oss til fest.
Vi møtes som søsken i lyset,
Og løfter det evige håp.
GLEDE
Jeg gråter av glede.
Budskapet beveger min grunn.
Det spiller i fjell og hammer.
Jorden er rik av unike mennesker
Som søker sitt eget bilde.
Årstider møter oss i drømmer.
Vi møtes til en tidlig vår.
Vi eldes, men vokser mot stjerner
Og vinker med gråe hår.
Det spiller i all naturen, og hjertene spiller med.
Det snøhvite fjellmasivet er grensen for liv og død.
Men gleden holder meg våken.
Til sist skal jeg møte Gud.

Ordet må alle høre: Forvandling er første bud.