Posts by admin

Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.14-16) * Sigve Lauvaas

Februar 4, 2014

Ill.-foto

14.

SOM JER ER

Du bant meg til en karrig jord

Og lot meg trø i tørre spor.

Med makt ble alt jeg var, en vei

Som førte frem til deg, til deg

Som gav meg dette livet.

Jeg er og var, og blir en flekk

I maleriet ditt.

Du kjenner fargene og alt

Som hører til, din form

For måne, sol er gitt.

Nå er det meg det gjelder.

Du bant meg til en jobb, et liv,

Og førte meg på store skip.

Med bølger ble jeg dratt mot land.

Her lever jeg med hud og hår,

Og følger dagene som går

Og kommer helt alene.

SNØ

De skraper snø,

Og isen går.

Mitt åndedrett er ungt.

Jeg føler lyset tar i meg

Som snø og is. Det rører meg

At verden er så fattig nå

At jeg må fryse, rangle rundt

Og være prisgitt været.

Så ensom, alt er bare snø.

Jeg kjenner kulde,

Iskrystaller blinker vei

Og barnebarn vil more seg.

De springer hjul i snøen.

En slekt, en kjenning måker snø,

Og veien skrapes, livet går,

Det suser kaldt i drev og fokk.

En ensom svane pakkes inn

Som smørbrød til en herlig fest

Med istapper fra taket.

15.

NATTEN

Natten kommer ikke alene,

Navn jeg kjenner møter opp

I drømmer, savn blir hvisket ut,

Og alle går til dekket bord.

De gleder seg til natten kommer.

Seilene som følger drømmen

Drar meg med til havs, til øyer.

Land som våkner, nattebrisen,

Feier gater, torg og streder,

Hele natten, vevd i farger.

Før de andre, født til lyset,

Kjennes duft fra bakeri og blomster

Overalt i Kongebyen,

Der jeg vandrer helt alene

Under nattens gull og glimmer.

FLAGG

Vårt flagg er en signatur

Vi selv kan skrive år for år.

Vi skriver navnet, beveger oss

I lys og mørke, kommer frem

Med ansiktet, vårt eget jeg,

En fødsel fra i går.

Vårt flagg, urokkelig som norske fjell,

Det vaier fritt i dag, en festning.

Ordet bølger nå,

Og klokkene vil ringe ut

Mens barna synger, store, små.

Igjennom natt og dag. Et kor

Skal høres over hele jord:

Det norske flagg med korset på

Forteller sitt om hellig grunn

Og tidevann.

16.

ROM

Du har et rom,

Du eier noe her,

Et festningsverk, en mur med tak,

En himmel med blomsterbed,

En hage, paradis

Med frukt og bær.

Jeg elsker dette rommet.

Du er her:

Et smykkeskrin, et minne

Fra en svunnet tid.

Du kom og gikk.

Du har et rom, et sted på jord

Med åndedrett av år

Med lys og varme, smil.

Du var så nær, en drøm

Som aldri kom igjen.

Du var et barn, et underverk

Som vi fikk låne,

Et klokkespill fra engler,

Et rom med kraft,

Et skip som søker havn.

Jeg går om bord

Og møter deg en dag,

Forfremmelse til evighet

Og paradis med klokkeklang.

SJEL

Min sjel skrives

Hver dag på jord.

Det males farger i min sjel.

Et øye ser. Jeg lytter, kjenner

Varme hender, ord

Som fyller sjel og sinn,

Et hjem med legedom og fred.

Jeg ber om kraft.

Min sjel er endeløs som havet,

Åpen som en bok

For lyset ditt, for gleden

Å kjenne navnet.

Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.10-13) * Sigve Lauvaas

Februar 4, 2014

Polsk fotograf-Ill.

10.

DET SISTE

Inntil det siste

Er det hellige nærvær

Holdepunkt, drivkraft,

Seilet som bærer over hav og land,

Losen i båten, åndedrettet.

Uten det siste,

Var det første forgjeves.

Aldri ble jeg våken uten en søvn.

Uten skapelsen ingen ende.

Nærværet lyser båten i havn.

ENSOM

Ensomheten er vill og vakker.

Jeg ønsker ensomhet

Med støttehjul, en kraft som bærer

Når alt svikter, en fysisk lov

Som holder livet i gang.

La ånden juble. Den ensomheten

Vi trenger alle, er stille stunder

Hvor vi kan lytte.

En åpenbaring hver dag

I trygg visshet om ordet, korset.

La ordet leve.

Forvandlingen forener oss

I ensomhet, i lyset av de hellige engler

Som møter oss i ånd. Til sist

I kraften av ditt nærvær.

MENNESKE

Hvem er du menneske

Som jager, klatrer, roper høyt

I denne verden, stuper

Gjennom natt og tåke for å se?

Hvem er du i din ensomhet, du bror

Som lytter, kjenner smerte,

Føler vinden, kulden, gapet,

Og aldri kjenner fred – før lyset kommer?

11.

SANG

Du bare sang, og i din hage var det vår.

Du tok min hånd, så underlig.

Og alt ble til en vakker sang.

En sommer fugl, en sommerdag for lenge siden

Blekner aldri. Dyrekjøpt er barnet ditt.

Du sang det frem i lyset.

Du sang, ja bare sang med smil og håp.

Så underlig en morgen. Du var mer enn alt.

På jorden var du bare sang.

Vi samler oss,

Og byen bygges ut.

En eng blir blokk,

Og tusen blokker rager nå.

I mine samlebånd er du

En brikke, støv

Som hviskes bort med tidens tann.

Nye bud skal farge landet vårt.

Den maten som du fikk i fjor

Er gammel nå, og fattige

Skal også finne rom, en jobb

Før det er natt.

Og alle må skrike ut

At nok er nok

Når landet dør av oljesøl

Og asfalt i fjerde ledd.

Da er det ingen vei tilbake.

Vi må smake byen vår.

Uten mat er allting dødt,

Uten sol er himmelen svart.

Menneskene er fortapt som aske

I vind og vær

Uten visdommen til Salomo

Og Davids harpe.

12.

HVOR

Hvor er jeg av alt som er

I grenseland mellom bilde og språk,

På en grein høyt mot stjerner

Erindringen, veien, flukten

Tilbake til barndommens rike

Med drømmer og slekt.

Hvor er jeg som kornet

Som vokste fra alle med nidkjær beundring

For alt som er visdom, en hage

For frukt og minner,

En granskog for tømmer til nye hus.

Hvor er jeg, min bror, som vet å fortelle,

En hånd for de falne, en dråpe i havet

Som sprer seg og smuldrer

I aske og grus.

Hvor er jeg med ord fra de fjerne strender,

Som åpen dør, et smil mellom brødre,

I alt som er mulig for en som elsker

Og ærer lyset, min himmel, min hage,

Gleden som åpenbarer den ene.

Sjelen har nok. Vi deler og dør.

LIV

Unnfanget, allmektig,

På vei med de svake, på vei

Og erobrer en hånd, et hjerte,

Blir fullvoksen siden,

Og fødes i lyset hver morgen

Med venner, og den jeg elsker,

Søsken forteller

Om brødet og vannet. Jeg sukker

For livet er mer enn å fødes,

Livet er alt mellom vugge og grav,

Et hav av erindring og prøvelser,

Nåde, og sukk fra graver,

Vi fødes og dør.

13.

VÅKNER

Jeg våkner og tier, takker for alt,

Våkner hver morgen

Og går min vante tur i parken.

Den halve timen gjør underverk,

Jeg føles bedre nå.

Jeg våkner, det fornødne må komme,

Og lysets språk strekker armene ut.

Jeg er klar til å gå med takk

Til neste vendepunkt, som et ensomts skip

På jordomseiling for å lesse og losse

Til skrapjernet får sin pris.

VIND

Vinden er borte

Og skipet er ankret for natten.

Borte er alle som var en gang

I brenningen ved Stadt.

Alt er stille nå, som i gamle skip

Som er stablet opp

Før grabben tar det i slengen

Og fører det til smelteovnene.

Vinden takker for seg

Og går i en århundrelang bue

Bak alle fjell, og slekten sover ut

Til en ny dag i det gåtefulle landet.

DAGEN

Dette er dagen din. Epler og plommer

Bøyer seg ned, krokkusene strekker seg,

Og noen taler for deg

Mens tårene triller hos gamlemor,

Som har opplevd to kriger.

Dagen er lys og vakker, med alt på et brett,

Det er bare å ta imot, være våken

Som en nidkjær sol som langsomt maler

I fjøresteinene og oppetter veggen, på taket

Og i alle rom der du bor, for dagen er din.

Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.7-9) * Sigve Lauvaas

Februar 4, 2014

Lysefjorden-Ill.

FJELL

Se dette fjell,

Oppskåret, revnet,

Utenfor alt,

Med svarte striper.

Blottet for redsel

Stikker det frem i dagen,

Som en formynder

Og stirrer på oss.

Høyere enn mennesker

Er dette fjellet, grått

Med striper i kjolen,

Godt dimensjonert

For vind og troll.

Jeg går inn i fjellet,

Dette huset som svarer

Med ekko når vi hamrer,

Og forteller:

Her er jeg med alt,

Som en konge,

Og gir befaling oppover,

Så avgrunnen lyser.

HVIL

Du skal hvile i mine armer,

I mitt nærvær,

Som et barn i verden.

Og jeg bygger en bolig

For fred.

Hvil i en gåte som svarer

I vårt hjerte,

Et spor mot stjerner og måne,

En gammel kirke

Med tårn.

På veien kan vi hvile

Sammen med andre, finne

Gud som helbreder,

Løser lenker,

Så vi er fri til alt.

ALDER

Alderen messer i bygd og by

På gamlehjemmet.

De gamle unndrar seg oppmerksomhet,

Gjemmes bort med årene.

Alene er de alene som ånden

På urokkelig utkikk,

Og legger sin hånd på oss alle

Som blodet i årene.

Du eldes og demrer i syn og hørsel,

Men hører løftet i ordet

Som følger deg dag og natt

Som tøfler og frakk.

SKIP

Vi drar over store hav,

Og sleper vår kropp under himmelen

Alene som en los mellom øyer og skjær.

Vi drar skip over hele kloten

Etter lyset som roper.

Vi drar fra Alpene til Alta privat, alene,

Og fra Jessheim til Jerusalem

Med banner og flagg.

Vi vil stige på muren som strekker seg

Og glemme at vi er hedninger.

Vi drar fra hyttene i dalen til høyden

Med utsikt over hele verden

Med privilegier, og er lønnet på veien

Med våre liv. Hjertet svikter ikke

Den som har ånden på lasset.

Vi drar hjem til de fattige med ordet

Som forvandler som vann og brød

Et menneske med håp, øyner får lys

Til å se himmelen med skip

Som går over grensen. De lærde

Er på samme hav, alene i brenningen

Før skipet når land.

FLUKT

Om livet er flukt, kommer vi sakte frem,

Og båten blir inntørket vrak.

Med ynkelig stemme husker vi navnet

Og blir skrevet inn som borgere.

Evigheten er i vente, Kap Det gode håp

Lyser på havet. Vi jager med vinden

Som ansikter uten skygge, speil uten lys.

Vi ser farger, og klamrer oss til hverandre.

HAV

Havet utfordrer oss til å være lydige,

Kjenne om vi holder mål.

Om vi klarer strabasene

Vil vi se land i det fjerne, og ha fremtid

Og søsken, en havn,

Noen som tar imot når vi kommer.

Havet bølger, og skipet er gammelt.

Alene seiler vi med strømmen.

Tidens vind roper.

Vi er på sletta, og kjenner bølgene

Som rivinger i kroppen.

Snart er havet stille, og forkomne sjeler

Kryper i land, med klærne på.

Langsomt maler livets kvern,

Men himmelen er alltid blå.

TØMMER

Vi er tømmer, avhugde trær

Ferdig til byggemateriale

Som flyter på elven, i tidens hjul

Som roper, før vi blir tilpasset,

Veid og målt for det store oppdraget

Å opplyse verden, være budbringer,

Fyrlys på havet i stille og storm,

Så lenge tømmeret har sin kraft,

Så lenge båten går.

Uncategorized

ORIGINAL poesi 2/14 (s.4-6) * Sigve Lauvaas

Februar 4, 2014

Astruptunet-Ill.2

MORGENBØNN

Vi ber at kornet må bli modent,

At alle må få nok,

At freden blir en motesak

Før alt er slutt.

Så kan vi leve som originaler

Og pleie fir vår egen grind,

Så kan vi rydde ny jord

Og sprenge grenser.

Vi ber at lyset som skaper

Må gi oss kraft til å leve

I kjærlighet, i høyden.

Og la oss være frimodige.

Vi ber om brød, om legedom

For alt som farger dalen.

Gi hjertet fred, og kroppen ro

Så vi kan leve lenge.

MØTE

Jeg er ikke fugl, ikke fisk,

Men en spire på tuntreet, et vårlys

Som pløyer gjennom landet.

Jeg møter meg selv ved fjellet

Og strekker mine hender.

Ordene kommer imot meg

Og favner min bleke hud.

Av hjertet ser jeg fremgang

I alle frø som vokser.

Jeg sukker etter vann og sol

Som gir oss liv i overflod.

I meg selv er jeg intet, uten den ene

Som salver meg med olje

Og følger meg på veien. – Din lærdom må jeg møte

Som barnet i krybben. Visdommen

Er evig, og fører slekten ut.

TIDEN

Kan jeg friske tiden

Som kommer med østhimmelen

Og vugger ned i vest?

Mens øyner åpner porten hjem

Glir tiden bort.

Våre drømmer renner ut

Og leter etter feste, grep i tiden

Som varer gjennom hele livet,

Pryder oss med hud og hår.

Tanken flykter villig

Under alle tegn, og skriver navnet

Ditt, som alle kvinner elsker.

Du er mer enn kropp, en sjel

Med fargeprakt som lyser.

Stille vekker du de døde

Tiden vraket. Du er kjærlighet, en måne.

Drømmen setter spor i hjertet,

Vinger flyr så lenge det er dag og natt

Og menneskene spiller.

Tiden er en vuggesang, fuglekvitter,

Sus av trær, et håp som renner

Som en løftet hånd i elven.

Hjelp før barnet mister grepet.

Du er mektig til å dele brød

Og skape liv.

Stormen hører stemmen din.

En drømmemorgen er du her

Og skifter laken, hus og språk.

Snart er lyset i mitt hjem en base.

En stille aften lyser navnet ditt

På himmelbunnen, i alle stjerner, over alt.

Du er nær, og pryder, åpner nattens øyner.

Se, vi lengter pust av nåde

Før teppet faller.

Korset lyser bak alle hav, forvandler oss

Og tiden klippes. Vi er fri.

JEG FØLGER DEG

Jeg følger deg med mine strenger.

Med den dypeste tonen

Møter jeg ditt hjerte på veien.

Jeg oppsluker deg i mitt indre.

Språket blir en del av meg.

Du er musikken gjennom livet.

Fargene glitrer i lyset og danser.

Forkledd løper jeg original

Gjennom byen, og søsken kommer.

Jeg følger deg hjem

Og regnbuen favner oss. Lyset

Gir løfter om en ny sommer.

Barnet er merkesteinen i livet

Gjennom alle tider.

Alene kommer ingen vår.

VED YTTERGRENSEN

Helt ytterst slukes vi av horisonten

Som stuper bratt i blått

Der solen renner ut i havet.

Vi har ingen rotfeste i det landet

Som farger skyene.

Himmelsonen er vårt andre hjem

Bak gitteret av språk.

Ordene vil lyse i ditt hjerte, farge

Tidens tann med drømmer, varme opp

De kalde rom med oppmerksomhet

Og friske skudd.

Gjennom blader, blomst og stengel

Lyser kroppen din som en original

I byen med reklameskilt og gatelys.

Vår himmelstormer reiser seg

Når solen kommer.

Som grønne planter elsker den å se

Yttergrensen mellom jord og himmel.

Uncategorized

ORIGINAL poesi – 2/14 (s.1-3) * Sigve Lauvaas

Februar 4, 2014

Norsk natur-Ill.1

SKREVET

Alt som er skrevet

Vil sette spor.

Ditt eget liv

Er en rettesnor.

Du står på høyden,

Du er i dalen,

Og mellom alt er nattergalen

Som roper søvn

Er mer enn ord.

I bildespråket

Kan drømmer leve.

Men klare syner blir visket ut.

Vi står igjen med originalen,

Et liv i endring,

Som far og mor.

JEG NÅ

Jeg forsov meg,

Skulle vært på jobb,

Brenner for å lære tankene

Å koble av.

Det er helg snart,

Høstgrå himmel.

Ingen bekymringer.

Livet ligger foran

Milevis.

Jeg ser deg nå,

Med reisekoffert,

Grønne klær.

Du ville lære verden

Historien.

Så ble du syk.

Jeg er alene, avkledd

For å begynne

Den vanskelige turen

Mot Jerusalem

Med flagget opp.

FJELL

Jeg er taus som fjellet,

En klippe som rager høyt,

En glede som stråler

Tusen år, som måne, sol.

Trygt er jeg festet

Med dype røtter

Som skogen synger

Mens dagslyset øser ut.

Jeg er fjellet på din vei,

En skammel her på jord.

Livet er et lys, en øy

Som stråler kjærlighet.

Jeg er en borg, en havn

For alle som vandrer nå

I grøderike landskap.

Jeg er frukt av dine ord.

GAMLE HUS

Lenge bodde jeg i gamle hus.

De gamle bodde ikke lenger der.

Historien var i veggene.

Der kunne jeg høre eventyr

Fra ildstedet til bestemor.

Jeg hørte samtalen om krigens gru,

Og bærer med meg spor

Fra gamle glør, om lidenskap

Igjennom lange år.

Jeg bodde som en slave der

Til stormen kom

Og knuste alle hus med makt,

Og gav oss en ny begynnelse

I Noas ark.

De gamle hus med sørgeband, går jeg forbi.

Jeg elsker gleden som blir skapt

Og søker rom for kjærlighet,

Og griper originalens gamle liv

Før det går tapt.

URGRUNNEN

Det første var en båt,

Det andre var havet.

Så fikk vi en himmel.

Jorden var ennå ikke skapt.

Så ble det bygget i tusen år

Fra urgrunnen.

Og bygget er ennå ikke ferdig,

Selv om menneskene tror

På under og tegn.

Vi ror alle på dette havet

Og er småfolk

Sammenlignet med engler.

Vi er ikke komt lenger.

Våre gjerninger er samtaler

Og år med flyttelass.

KOMMER

I morgen kommer jeg

Og lukker elvene i rør, bøyer veien

Utenom byen

Og snurper igjen havet

Til en sjørose.

Vi må bevege oss over fyllingene

For å ha utsikt til dammen

Som tømmes av skyer.

Nødrop kommer fra land,

Der menneskene strever med ekteskapet.

Det blir ikke flere lyspunkt langs veien.

Vi har sett nok, opplevd

At det ikke nytter å gå imot

Naturkreftene.

Vi er underlagt det guddommelige.

Alle elementer er svake,

Som plater i vinden.

Danseren vil ikke lenger danse,

Leken er forbi.

Vi lyser etter nåde for livet.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.38-40)*Sigve Lauvaas

Januar 21, 2014

Richard Larssen-Ill.

38.

TIE

Jorden tørres ut

Når du tier,

Og regnet kommer ikke mer.

Men solen tier ikke

Og strømmer over jorden.

Her hviler landskapet

Som i et revehi.

Solen føder varme

Som klamrer seg til oss

Mens livet dør.

SØK HJEM

Hvem skal jeg gå til

Når jeg er langt borte

Og alle har forlatt mitt språk?

Hvem skal jeg kommunisere med

Når mitt hjem er mitt hus

Og ingen er der?

Jeg får søke nye hjem.

Mine søsken finnes over hele kloten,

Og språket er tydelig, bare jeg kan lære det

Før det er for sent.

Mitt ansikt finner frem i verden.

Jeg ser med hjertet

Og lytter med ånden etter fredens vei.

Jeg snur meg, men kan ikke se

Min mors hage.

Min elskede roper navnet

Før solen går ned.

HJERTE

Er mitt hjerte for deg?

Jeg har ikke mitt hjerte alene.

Vi skal dele vårt brød. Og livet

Må vi dele med andre,

Så alle kan leve, og se lyset.

39.

TONER

Jeg er oppslukt av toner,

Og ser farger i hver en klang.

Jeg speider lyset

Og følger fiolinstrengene

Til en dypere tone.

Vårt land skal befolkes av toner

Som danser en munter sang.

De flokker seg rundt bålet

Og ledes av farger i klesdrakt

Som smiler vårt smil.

Vi må ikke glemme bokstaver

Som leder til navn og kjæretegn,

Og alle slags ord vi baker

Som brød til en festglad skare

Som elsker å synge høyt.

Jeg er oppslukt av musikken

Som griper i fargespillet.

De dansende får seg en latter

Og tonene svinger

Så lenge festen varer,

Med månering på hjul.

ELSKE

Elsker du natten.

Den favner deg mildt når du sover,

Og bærer deg gjennom drømmer

Til en utsiktsplass.

Du våkner og elsker lyset

Som strømmer mot seg som barnet,

Og griper deg i hår og hud

Til kvelden kommer.

Du elsker morgen solen,

Og alt som toner av farger og lys.

Du speiler deg i lykken som bruser

Og barnet som er født.

40.

SENT EN KVELD

Vintermånen speiler havet,

Og solen kryper frem.

De gode samtaler i huset

Stilner av mot kveld.

Hver forteller sitt eventyr,

Og fugler flyr i skjul.

Hvem skryter av å dele seng

Uten kjærlighet og dansesko.

Natten er en gåte,

Og engler flyr over alt.

Vårt festbord fra den sene kveld

Er blitt en sang om livet.

Vinternatten seiler, og lyset kommer inn.

Snart reiser gamle månen

Med sin hvite drakt

Og rydder vei for en hellig sol.

Den skyter av å være størst.

Men uten mennesket

Var jorden ingen ting.

KONGERIKE

Vi lever i et kongerike

Under kuppellys.

Små glass er stjerner i blått,

Der poesien gror.

Vårt hjerte skriker etter tid

Og omsorg for de små.

Vi er jo skapt til å føre an

Og komme først i mål.

Et kongerike uten hender

Til å øve kjærlighet,

Er som en himmel uten stjerner,

Uten lys og evighet.

Vi lever med kilometer søvn og nye krefter

Og har ikke lov til å glemme.

Vi er født til å elske oss selv, og vår neste.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.35-37)*Sigve Lauvaas

Januar 21, 2014

Ill-foto

35.

MITT LIV

Mitt liv er et nett av farger,

En vev av fortreffelig garn.

Det skinner i varme hender

Av regnbuens mange barn.

Så lenge jeg ser en stjerne

Er himmelen god og mild.

Jeg takker med ord og gjerning

Lyset som gir meg liv.

Mitt liv er et spill med farger,

Strenger som toner til dans.

Hver lysstråle er et kjærtegn

Som smykker vårt fedreland.

FJELL

Det er trygt å bygge på fjell.

Å gå i de bratte bakker

Fører meg høyere opp

Der jeg kjenner kanten av stupet

Som skraper mot været.

Jeg kjenner meg ett med fjellet

Som holder sin form intakt.

Jeg stoler på fjellets tinder,

At de er i dag, som i går.

Jeg lener meg imot fjellet

Og tegner en vei opp dit.

En dag vil jeg skue alt

Fra den ytterste topp.

Jeg stryker mine fingrer mot fjellet

Og skriver mitt navn.

Jeg kjenner at fjellet tar imot

Risset av mitt liv.

36.

UTSIKT

De gamle må dø, de unge skal leve.

Så langt kan jeg se i lyset

Av ordet som er skrevet.

Det er en gåte, et underverk

Å ha utsikt til alle sider.

Hvem er den første og siste?

I en gammel lov kan vi finne svar.

Den siste skal bli den første,

Og ingen skal bli stengt ute

I vinternatt og kulde.

Om vi hadde mange ord, men var blinde,

Kunne vi ikke håpe og tro på evighet.

Men utsikten synger i blodet.

Det er lyset i hjertet vi ser

Når vi holder oss til våkne.

VOKSE

Kan vi vokse

Når greinene blir kuttet av?

Kan vi finne Maria i Jerusalem?

Stengt er graven.
Men vi skal leve i tro,

Og bygge vårt liv i kjærlighet.

Vi skal vokse ved bergveggen

Og strekke oss opp

Som en vårgrønn plante.

Det er trygt på andre siden,

Der solen aldri går ned

Og vannet fosser fra kilden, uten stans.

Vi skal vokse i lyset som skaper

Og forvandler alt,

Så vi kan se veien klart.

Selv om det er mørkt omkring oss,

Vil vi finne fred en dag,

Og ansiktet skal skinne som solen.

37.

MORGEN

Når lyset stuper imot oss

Og havet vekker vår søvn

Går vi i grålys morgen

Med frakken tett om livet

I bitende storm.

Lyset skjærer over landet

Og strander i en båt.

Her sitter vesle Maren

Og øser vann.

Storm er storm for alle,

Og himmelen er kald.

Solen biter i luften

Og gjemmer seg.

Himmelen sprenger skyer

Med sol og vind.

Morgensolen titter frem

Bak gamle hus på Lista.

Og stranden er full av skrap,

Men livet går videre.

Det er februar.

JORD

Jorden er myk.

Det kommer liv i et frø.

Vakker skal våren bli

Når blomstene titter frem.

Og vakre er alle leirkar

Som har fått sin form.

Men vakrest er du.

Våre hender sår

Det daglige brød.

Vi er rike på jord, vi har alt.

De døde har sine. De levende ser

At alt vokser ut av sitt skall

Og trekker seg opp i fjellet,

Der jorden er vasket bort

Og vinden blåser.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.32-34)*Sigve Lauvaas

Januar 21, 2014

Nordlys-Ill.

32.

VEIEN

Veien gjennom livet er rik

For den som kan være våken.

Livets dimensjon setter oss på prøve,

Og viser oss det komplekse i vårt indre

Som søker stadig større, og nye rom

For tankekraft og bilder.

Å være årvåken gir oss en dimensjon

Som fører hen til åpne porter.

Vi ser et mønster på vår vei,

En linje, og et mål som lyser.

Vi er bevisst hva som skal skje,

Men skjønner ikke alt.

Den strøm av hendelser på jord

Forkvakler våre drømmer.

Vi lever ved en skyggemur, et fjell,

Med nærvær av stillhet.

Her blir vårt indre en åpne grind

Til verdens ende og lyset.

INNOVER

Lyset farer med nådeløs styrke

Og åpenbarer seg i skjønnhet i alt vi kan se.

Menneskebarnet er ikke hele bildet.

Gjennom vinduet ser vi Guds armer i lyset

Som sprer seg i landskapet

Som en glad latter.

Når vi blir oppmerksomme på lyset,

Åpnes vårt hjerte for alle mennesker

Som blir forvandlet i maleriet

Som Herren selv har skapt.

I dypet finnes et lys som lever i ånd

Og favner med unevnelige stråler.

Det åpenbarer for oss dybden i livet,

Og vårt indre blir sett på prøve,

Som et bilde i kunstnerens hånd.

33.

FORVANDLING

Form og farge skaper oss.

Kunstneren gir oss en prøve.

Men løsgjort fra all materie

Er stillheten den største erfaring og glede.

Vi feirer lyset,

Som forvandler verdens uro til fred.

Den åpenbarer noe guddommelig.

Vi kan ikke forstå alt med våre tanker,

Men ordet gir svar.

Sannheten er et mysterium fra begynnelsen.

Bak tankens kulisser er fargene

Som et streif av lys til forvandling og kraft.

Så lenger vi betrakter denne strålekrans

Ser vi stadig mer av skapelsen, og erfarer

At vi også er i slekt med kunstneren.

Da først opplever vi stillheten

Som en dyp hemmelighet, et mysterium

Til forvandling og lys.

STILLE OPPMERKSOMHET

Hva vi gjør med stillheten,

Beror på oss selv.

Sinnets uro maler som en kvern

I tanker og ord.

Det gjelder å roe ned,

Rette blikket mot lyset som forvandler

Og skaper alt nytt.

Gjennom anstrengelse kan vi lære

Å motta stillheten so m en åpen dør

For oppmerksomhet.

Vi kan lære å lytte i stillhetens hjul.

Det er en gave å se

En stille elv, en skog som synger i greinene.

Når selvet kommer inn i dette hjem,

Blir en oppslukt, og søker frihet

I himmelens fullkomne bolig.

Det er visdom i ordet

Som skaper lys på veien din.

34.

VENN

Å være stille er å være venn med tiden

Som går videre med lyset,

Som alltid er en åpnbaring

Så lenge det heter tid.

Skjønnheten i tiden er menneskene

Som speiler seg i lyset.

Tilværelsen vår er avhengig av tid.

Uten tiden er vi et stille rop,

En avgrunn bak alle fjell.

Stillheten og tiden flyter sammen

Og møter oss i vårt daglige arbeid.

Stillheten hjelper oss

Å styre over tiden, som tar i oss.

Stillheten hjelper oss å forstå

Evighetens bolig,

Der lyset aldri slokner.

STILLE LIV

En fredet bolig

Fører gjerne til et stille liv.

Ikke alt er tillatt,

Dagene blir låste.

Å gå inn i et stille rom

Fører til dypet i oss selv.

Hvem vi er og hvor vi skal

Manifesteres i våre liv.

Om vi har uro i kroppen,

Finnes fred i nåden

Som lyser i ordet.

Og vårt liv stråler av liv

Når vi får vann.

Som en plante kommer vi oss.

Vi bader i sollyset

Som syriner og frukt.

Vårt liv er en gave

Og en oppgave til forvandling

Under regnbuen.

Richard Larssen-Ill.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.28-31) *Sigve Lauvaas

Januar 21, 2014

28.

JEG MØTER DEG

Jeg møter deg ved elven

Som synger gjennom natten,

Som åpner landskapet og ser

Rett opp til meg.

Jeg møter deg i dalen

Som himmelfjellet skygger,

Og flyr som fugl til møte,

Og favner vennen min.

Jeg møter deg ved havet,

Der bølgene klapper berget.

Jeg møter dine øyner nå.

I speilet er gull.

Jeg maler ord til lysmessen

Og gir deg mine bilder.

Jeg møter deg ved soleglad

Med blålilla syriner.

Jeg møter deg i alt jeg ser,

Og vet at du er min.

Du er den eneste på jord

Som lyser i ditt navn.

Du er som en hage, en nypresset rose,

En blomst fra det evige lyset, en venn.

Du er en gave, et tre som skal vokse,

En engel på jorden, en hånd, – og en buegang.

En regnbue over oss alle er du,

En glad liten latter i stuen vår.

Du kommer med vinden, og dekker bordet.

Du gir oss glede i sorgen. Min Gud.

Du er som en ånd, en førstefødt, barnet

Som skinner for alle, og løser lenker.

Du reiser oss opp, og fyller vår sjel.

Du gir oss mer enn vi aner i livet.

Du føder oss med ømhet

Og skaper i oss en ny sang.

29.

DU TALER

Du taler til meg fra åkrene,

Fra toppen av fjellet hører du meg.

Du er ikke taus i min taushet.

Du taler i menneskenes vev, i lyset

Fra skaperordet.

Du taler gjennom stengte dører,

Og løfter mine øyner mot fjellet.

Din kjærlighet berører mitt hjerte.

Ditt navn våker over alt som lever.

Vår lengsel stuper mot lyset.

FJELL

Fjellet lever og puster

Som barn over store vidder.

Blankpust er fjellet i høyden

Og kjemper mot vind og vær.

Når fjellet slår sprekker våkner

Menneskebarnet, der nede.

Dalen er myk av åkrer,

Og elven har tusen fingrer.

Kreftene sprenger i fjellet.

Det taler i troll og puster.

Bålet i dypet åpner sitt gap

Med ild over hele jorden.

Vinden bærer fjellet med seg

Og roper på land og hav.

Fjellet lever sitt eget liv,

Og trosser vår drøm om frihet.

Alt som er skapt, skal finne ly

I lyset av himmelfjellet.

Barnet i krybben, mor og far,

Skal finne sin trøst i fjellet.

Det fins et fjell, et hus av tid

Som fylles opp av krefter

Her er vår morgenstjerne nå.

Den åpner fjellets porter.

30.

LYTTER

Jeg lytter etter vinden

Og ser bevegelsene på jorden.

Landskapet vakler.

Tilværelsen åpner sin ryggsekk

Og smiler.

De lærde tolker skriften,

Og vismenn roper i fjellet.

Jeg lytter etter bønner, og sangen

Som flyter fra festlokalet.

Jeg lytter i natt og tåke

Og hvisker ord i vinden.

Havet slår med bølgeslegga

Fra det ytterste grenselandet.

I natt må vi lytte alle.

Olding og barn må lytte.

Brått kommer havsens bølge

Og vekker oss or søvnen.

Skummet slår over øyer og skjær

Og løfter mitt ansikt i været.

Var jeg en blind, kunne jeg se

Lyset smile på graven.

ORD TIL ALLE

Gi oss i dag det daglige brød.

Skriv ordene i mitt hjerte.

Gi oss lys til vandringen vår.

Det er en underlig tanke.

Vi har søsken i fjerne land

Som lengter etter brød.

Slokk sulten over hele jord.

Trøst Lasarus.

Velsign ditt folk av nåde.

Gi visdom, lys med dine ord,

Og vern oss fra det onde.

Ditt brød er himmel her på jord.

Du vekker opp de døde.

31.

STILLHET

Søk stillheten innover,

Rolig og ømt.

Lytt etter stillhetens mysterium.

Det ekte, det indre,

Som holder oss våken,

Er sjelen og tankens dyp.

Denne bunnløse lengsel

Etter stillhet i lyset,

Bærer sannheten frem,

Og gjør meg rik og glad.

En skapende varhet for ordet

Gir stillhet i dypet,

Og sannheten bærer oss

Gjennom alt –

Til ansiktet lyser av kjærlighet,

Så alle kan se hvem vi er.

LYSET

Den som er klar for lyset

Kan konsentrere seg

Inn i et bilde av Gud, Maria

Eller en engel.

Det overjordiske lyset er et bilde

Som lyser i vår sjel.

Det blusser opp i natten,

Og holder oss beredt.

Det indre livet leves i stillhet.

Og i lengsel vener vi oss mot deg,

Som er det evige lyset.

Vi hengir oss til kraften som forvandler

Og skaper nytt liv.

Den virkelige stillhet er dyp,

Og lett å oppdage for den som er åpen

For ordet og lyset

Som skyller over oss hver dag

Med glede og håp.

Uncategorized

LYSET KOMMER NÅ poesi -1/14(s.24-27)*Sigve Lauvaas

Januar 21, 2014

24.

VINGER

Mitt liv har vinger.

Jeg drømte i natt

At himmelen var et landskap

Med frukttrær

Som vippet som tunge bryster.

Og lyset kom inn i mitt hus

Som en pust av vår.

Og menneskene svevde uten ord.

Ingen stjerner var å se,

Men lyset strålte

Som fra en kjærlig brønn

Som forkynte fred i huset.

Jeg elsker deg. Jeg elsker deg.

Mitt liv har vinger.

Jeg hører fløytespill.

Rytmen fra tusen trommer roper jevnt.

Og det er morgengry i landskapet.

Det er mitt hjem som stråler,

Og trær og blomster favner barnet

I lengsel og kraft

Fra hvite vinger i rommet.

GRÅT IKKE

Lidelsens tid er over.

Gråt ikke nå.

Elskede, kom til min hytte.

Min stjerne har tøfler på.

Gå sakte, du kjærlige kvinne,

En himmelsk erindring, en blomst.

Å møte den ene i livet,

I drømmen som lyser i natt,

Det er en skjønn forening, en gåte

Mellom himmel og jord,

Et tegn fra evighet, et gyllent ord.

Gråt ikke, lille barnet.

Jeg våker under gylne skyer.

Du er min trøst i livet.

Ditt navn er lys og kraft.

25.

JEG ROR

Jeg ror min båt.

Jeg lyser gjennom rommet.

Jeg hugger skog, og bygger hus.

Jeg brenner bål.

Jeg ror en verden i bølger,

Og flykter fra alt med et skrik.

Her er grensevakter og ulv,

Nød og krig.

Jeg ror mot tryggere farvann,

Og fester mitt blikk mot fjellet

Som lyser av gull.

Jeg ror mot en havn.

Jeg ror for å finne fred,

Og mat i en utrøstelig verden.

Jeg leter etter visdom, ordet,

Som følger meg på ferden.

HAGEN

Våre hager lyser.

Det lyser fra en venn.

Våre øyner lyser i mørket

Og danser hos naboen

Som en kjær blomst.

Her er ingen sørgetre.

Alle er muntre, og synger

Sommeren, våren,

Det vakreste eventyr, lyset

Som sprer seg og skaper

Fra begynnelsen.

Hagen er en korneng, en tone

Av kjærlighet, varme

Ullklær som lyser i vinden

Som sauer på markene

Over hele jorden.

26.

KLART LYS

Når alt blir klart,

Og vi har fast grunn under føttene,

Er du den eneste jeg kan stole på.

Den eneste veien som tilbyr meg adgang,

Presser meg til å bevise hvem jeg er,

Som en sjekk på flyterminalen.

Jeg bøyer meg for å finne bevis, et pass,

Og en uendelig veske av ting

Jeg må overlate grensevakten.

Endelig blir jeg erklært gyldig, og kan reise

Rute 237 til USA, ferdig for nye oppgaver

I denne tiden med skjæringer

Og viltvoksende trær.

Tiden drar meg lenger og lenger bort,

Og skogen blir tykkere og tykkere,

Med grener som strekker seg over hele verden.

Men våren kaller, og jeg må tilbake til mine egne

Og være tydelig venn og bror.

Jeg skal fordrive vinden,

Og stoler på kreftene i lyset.

En øy har mange hemmeligheter, og vinden forteller

Om opprørt hav, mennesker og dyr

Den som lever får vite veien.

Selv om alt er en gåte, kan vi se lyset

Og finne frem. Det er i de høye fjell som peker opp.

Ja, alt i naturen løfter seg mot lyset, til kilden

Som gir oss kraft og håp.

Sannheten er grunnvollen som holder oss fast,

Det urokkelige tårnet som skaper alt

Fra begynnelsen, og holder verden i sin hånd

Og beviser hvem vi er, og hvorfor

Utsikten er så uendelig.

27.

FRØ

Ørnen har en gammel tone.

Vinden som suser i åkeren

Synger en ny sang.

Den som vet hva ørnen sier,

Vil skjule seg.

Våre blå øyner stirrer mot åkeren

Som lyser som en mor.

Her ble vi født. –

Som et frø er vi spredd over hele verden,

Som villsauer, som fugler.
Og ingen finner hjem

Før hagemannen kaller sine.

DAGSLYSET

Jeg møter dagslyset fra stien.

Jeg blir så glad at jeg synger fra fjellet.

Livet er fritt, og jeg vandrer.

Jeg elsker lyset.

Hadde du vært her, ville jeg møtt deg

Som en bror og venn.

Livet ble opphøyet når lyset kom,

Fordøyelsen ble bedre.

Jeg føler meg rik og glad.

Med dagslyset i armene

Kunne jeg gripe ordene som passet inn

I mine drømmer.

Bildene ble strødd med vinden,

Og jeg følte meg lykkelig som et barn

I møte med kjærligheten din.

Jeg møter deg med åpne armer,

Med et morshjerte,

Og holder døren åpen til du kommer.

Aldri skal jeg sove i dagslyset ditt,

Som følger meg over alt i verden.

Du gir meg visdom i ordet.

Din nærhet er som søt honning.