Lauvaas Lyrikk

Poesigalleri – SigveLauvaas – Landskap, Kunst, Ord

Uncategorized

NOBEL Poesi – 2004 (s.37-41) * Sigve Lauvaas

Astrup-ill.
ALT LIV
Alt liv må løftes frem.
La oss leve med forventning
Om en ny vår. –
Tiden leger alle sår.
Alt liv i landskapet må bli synlig.
Vi må favne det positive.
Det er kraften som rår
I vår spinkle verden.
Alt liv er en skygge av lys.
Det troner over fjell og dal.
Hvert øye er et speil
For en ny dag.
Livet løftes frem av barnet,
Som løfter vårt blikk.
Visdommen må leve,
Som håp og tro.
Alt liv er en ny sang,
Som englene synger i kor.
At kjærlighetens kraft
Må lyse på jord.
ELVEN
Elven førte ordene med seg,
Og jeg ropte i utløpet
Etter enda mer ord.
Jeg tørstet og lengtet etter ord
Som kunne frelse verden.
Uten ord er barnet fattig,
Og elven tørker inn.
KUNSTNER
Det går nedover med berømmelsen.
Maleriene støver ned.
Ingen kjøper min kunst.
Over hele verden er tørketid,
Og kunst brennes på bål
Som tørkede blomster
Og greiner av morkne trær.
Selv i gylne rammer går salget dårlig.
Ingen kan leve av kunst i dag.
Alle som ser på et maleri,
Vet at kunstneren har ofret alt.
Bare noen bilder er igjen
Fra Klagemuren.


UVÆR
Uværet rammer München, Paris.
Hus klaprer sammen,
Og tårn raser.
Ansikter roper i ruinene.
De tørster etter lys og vann.
De tørster etter livet.
Farefulle regndråper skjærer luften,
Og hagl sprenger jorden,
Mens trafikken er i kaos.
Kvinner og menn gråter i mylderet.
Alle barn er blåst i vinden,
Men noen hvisker løgn.
Katedralen skjelver, og sprekker
Som gamle fjell.
Uværet taler til alle
Som smelter gull til våpen.


HVILE

Jeg hviler armen på smijernsporten,
Og stiger inn
Til en mektig baron.
Det var i min ungdoms glade dager.
Jeg fikk en adresse
Og et gjesterom.
Jeg bodde her noen dager og netter,
Til barnepiken ribbet min sjel.
Jeg måtte flytte, –
Og hviler i parken nå
Blant løse fugler og gamle trær.
Tro ikke at jeg har gått meg vill.
Jeg lengter stadig til smijernsporten.
Barnepiken fyller mitt savn.
Men ryktene sier, hun er flyttet.
Og ingen kjenner adressen.
Bare Gud vet hvor hun bor.


JEG GÅR

Jeg går på fortauet
Og tenker på gamle spørsmål
Om lys i lampen, og bokstaver
Til en bok om kjærlighet.
Jeg kjenner ingen, og går helt alene
Gjennom mørke smau
Og livlige bakgårder.
Kanskje noen vil oppdage meg
Før det blir altfor sent?

Jeg har ikke sovepose med,
Og er ingen vanlig uteligger.
Jeg går inn i en gammel kirke
Og finner fred bak orgelet i St Paul,
Før jeg havner i Royal Albert
Til en følsom konsert.


TIDEN GÅR
Trafikken tordner,
Mens noen står på trappen og ler.
Sånn er livet om ettermiddagen
Når alle reiser hjem.
Drosjene piler, og trikken piler.
Hekken lyser av piletrær,
Som blir pent beskåret
Som soldater i uniform.
Det nytter ikke å stikke seg frem.
Alle er en del av kaoset.
Trafikken pakker byen
Til en maurtue.
Livet følger sine vante baner,
Som skjelver av skrøpelig jern,
Som forvitrer
Og sender folk i avgrunnen.
Brospennet er langt.
Og dypt under trafikken går båtene
Trofast, – som ekteskap,
Fra havn til havn.
Tiden går, og varene skal frem.
Trafikken torner natt og dag,
Som i redsel for speilet,
Som varsler dyrtid og hunger.
Alt vi har igjen er nøkkelen
Til en sikker kornhøst.
Men, når ingen lenger sår og høster,
Dør menneskene av seg selv.
  
DØR
Døren knirker.
Båten fløyter på fjorden.
Mor steker vafler,
Og far leter etter nøklene.
Alt må på plass før dagsrevyen.
Luften er ren og varm.
Det lyser langs veien,
Og elven sminker seg i måne.
Regnet henger på greinene,
Og tørker i vinden.
Et elskelig par går i parken.
De leter etter tonen.
Dører åpnes og lukkes.
Hele livet er små øyeblikk med valg
Som bærer oss over terskelen.
Men alle dører knirker
I avmakt over lyset fra lampen.


JORD
Jorden ber, menneskene ber.
Og alle kler seg i tiden,
Som svinger mellom natt og dag.
Elsker du meg? sier våren.
Jorden er vakker og ren, med blomster
Som tegner et bilde av Gud.
Og barnet må smile i lyset,
Som bøyer seg fram som en hellig mor.
Jorden ber. Alt som lever
Løfter sine hender mot stjernene.
Tiden vekker oss hver dag.
Hvem elsker barnet mer enn gull?
  
Ukjent kunst-ill.

Uncategorized

NOBEL Poesi – 2004 (s.33-36) * Sigve Lauvaas

Astrup-ill.
ROP
Det roper fra gravene.
Avkledd er døden.
De døde står opp, og lever
I sølvpryd og gull.
Avkledd er jorden,
Og alle mennesker som lever.
Noen vet alt om alle.
Det nytter ikke å rope.
Det roper fra havet.
Små bølger har også et rop
Inn i vår tid.
Det roper fra øyer og skjær
Når båtene kommer.
ARK
Arken lyser av trær
Over himmelbuen.
Det lyser i øyner fra rommet,
Og folk på jorden klapper i hendene
Og venter på vår.
Tenk om vi var i arken,
Som seiler gjennom tid og rom.
Tenk om vi kunne kaste lasso
Over trærne som lyser
På himmelbuen.
Da var vi engler i rommet,
Små barn som lever
I blomsterhagen til Jakobs Gud.
Da kunne vi danse og synge
Som fugler i morgensol.

DØREN
Døren holdes på gløtt.
Det er skodde over landet,
Og mørke skyer driver fra havet.
Jeg ser en lysning i det fjerne.
En elv lyser i et gitter av regn og sol
Fra det europeiske kontinent.
Noen rensker skogen,
Så alt blir en åpen slette.
Døren er åpen for åker og eng.
Når våren kommer vil frø spire og gro.
Skogen vil komme tilbake.
Om noen år kan vi elske igjen.
KATAKOMBER
Hvitkalkede rom,
Brune rom under byen
Slynger seg kilometer
Etter kilometer.
Det mumler død og liv om hverandre.
Og ennå finnes bilder av fisken,
Og korset som bærer verden
Inn i en ny tid.
Nåde og tilgivelse er stikkord
Fra begynnelsen.
Alt er gjemt i lyset som smelter is
Og forvandler mennesker
Til levende steiner.
  
REISE
Det var en forunderlig reise
Over havet, over tankers spenn,
Til en ny verden.
Det var sterke krefter som førte meg,
Som en seilskute i vinden.
Jeg reiser hele livet,
Og vokser i visdom og erfaring.
Jeg klamrer meg til fjellet,
Og ser lys i det fjerne.
Jeg er på rett vei.
HIMMELTRÆR
Stjerner er himmeltrær
Som lyser i gull.
Jeg prøver å fange noen toner
Fra det evige rommet.
Jeg tørster etter lys.
Jeg går under himmelbuen
Og sanker honning.
Snart har jeg krefter til å fly.
Jeg føler meg sterk som en ørn,
Og griper alle sanser, og vinker,
Som en sommerfugl.
Jeg flyr lett fra blomst til blomst.
Det stråler fra jorden
I små barneøyne.
Alle ser opp mot himmelen
Som bærer jorden med sine lys.
  
SELGER
Jeg selger alt jeg eier.
Avkledd står jeg i vinden
Og lyser mot verden.
Jeg selger hus og hytter,
Og reiser alene til en øde øy.
Her skal jeg hvile i fred
Når basunen lyder.
Jeg favner gras og lyng,
Og er rik som en konge.
Jeg lever som en syngende vokter
Mellom trær og greiner i rommet.
Selv er jeg ribbet for gods og gull.
Jeg sørger ikke for det,
Men gleder meg over håpet
Om et evig liv.
SVAL VIND
Sval vind, fønvind,
Solvind fra høye fjell.
Badstuen åpner dører,
Så ingen fryser.
Det lokker i vind.
Små barn leker, ungdom
Søker hverandre.
Alle lengter å elske.
Vinden danser i greinene.
Luften bølger i graset.
Tulipanene nikker.
Det fløyter i Middelhavet.
Det kan bli krig.
Astrup-ill.

Uncategorized

NOBEL Poesi – 2004 (s.29-32) * Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.
FREMTIDEN  
Veien mot fremtiden er barna
Som leker i parken,
Som kommer etter oss
Og strekker seg mot solen.
De utvinner metaller, og forsker
I nye instrumenter.
De vil videre i utviklingen,
Og har ingenting å frykte.
Tiden roper etter dem på veien,
Så alle må skynde seg.
Oppfinnelser og nye teknikker
Taler sitt eget språk.
STJERNER
Løft deg mot stjerner.
Se dagslyset roper i eteren.
Månen lyser over vannet,
Og menneskene soler seg i tiden.
Her er alt vi trenger,
Hus, mat og klær.
De går med bare føtter og ser
Etter en stjerne som flyr.
Stillheten er over alle.
Lyset griper om seg, og taler
Med rene hender.
Det tindrer i davidsstjerner.
Det er ingen drøm
At jorden rører på seg,
Og engler suser i nattemørket.
Stjerner lyser over Jerusalem.


ORD
Jeg tar mine ord med,
Og rekker dem frem til alle
Som frø av gull,
Som korn fra åkeren.
Urgamle ord blir som nye
I lyset av liv og sannhet.
Skrøpelige ord
Blir vasket bort som støv.
Jeg rekker deg mine ord
Som blomster og honning,
Og trøster de svake
Med epler fra hagen min.
Ordene er mine venner,
Som jeg løfter frem i lyset
Så alle kan se og høre
Og kjenne at Gud er god.
INSTRUMENT
Alle mennesker er et instrument.
Hele kroppen toner
Natt og dag i naturen.
Våre strenger spiller for hverandre,
For vi er alle søsken på jord.
Jeg venter å høre din stemme.
Dine fingrer rører ved meg.
Jeg kjenner lengsel til småfuglene.
De holder meg våken,
Og gir meg kraft utover dagen
Som en mektig morgensol.
OVER VANNET
Mens vi lever
Må vi holde hodet over vannet.
Vi må heie barnet frem,
Så vi har et håp.
Fremtiden er et lykkelig øyeblikk
I det blå.
Det smiler lys over alle fjell.
Og en dag må vi reise
Til Soria Moria – over havet,
Der frukten er moden hele året
Og ingen går sultne hjem.
Mens vi lever må vi søke den ene,
Som er visdom og kraft.
Vi søker kilden til liv mens vi lever,
Så døden ikke kan ta oss.
Porten er åpen for alle.
Men jeg vet det kommer en tid
Med vanskelige stormer,
Tornado, syklon, og skybrudd
Av dødelig hagl.
Det gjelder å leve, mens vi lever
Og holde øye med tidens tann –
Som biter i hjerter og lepper
Til lyset bryter muren
Og fangene slippes fri.
Dine øyne er et speil.
Jeg ser folk gresser på marken.
Tiden snur vår drøm om paradis
Til torden og lyn.
Men fremtiden er barna som lever
Velsignet av Gud.

GAMLE HUS
De gamle skur i byen er revet ned,
Og nye boligblokker puster
Og lyser i vinden,
Som fattigfolk på tur.
Med skråtak og gavl, med møne
Av kraftig plank og panel,
Våkner den unge ridder
I byens eldste kvarter.
Noe er galt, det lukter røyk.
Det brenner i gamle hus.
Og snart er en by lagt i ruiner,
Bare et gammelt skur står igjen.
Det lyser av kjærlighet.


ÅKEREN
En åker lyser i sol og regn,
Men mest i sol.
Vinden bølger åker og eng,
Og løfter blomster fra jorden
Til vår favn.
Vi ser, vi skuer en åker av korn,
Og blomster fra sør til nord.
Høsten vinker med sommersol
I vinterens lange pust.
Og frosten krymper til en dag eller to
Før våren igjen får krefter.
Så spirer åkeren på nytt,
Og barna danser og traller.
Livet er et eventyr, med brød på bordet
Og frukt i hagen, og korn og blomster
I åker og eng over hele jorden.
Det er fremtiden vår.

  
Astrup-ill.

Uncategorized

NOBEL Poesi – 2004 (s.25-28) * Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.

SØSTRE
De syv søstre
Har tatt kjolen på,
Og lyser som hvite engler.
Rimfrosten ble til et dekke av snø
I den underlige nattetimen.
Syv søstre har nye kjoler,
Og lyser i lyng og gras.
De lever på kjære minner
Og stråler av sol.
Mine søstre venter på våren.
De tenker nok på en prins.
Alle er vakre som dagen
Og flyr i sønnavind.  
NABO
Jeg har flyttet inn her,
Og er nabo til Kina og Vietnam.
Jeg lærer aldri språket.
Jeg er for gammel
Til å begynne på nytt.
Jeg er nabo til hele verden
Og tråkler i trafikken.
Snart er jeg ved målet,
Og speiler mitt liv
I minner som synger og maler.
Jeg har flyttet til en by
Og lener meg til fortauskanten.
Avisene har sluttet å skrive
Om naboen og gatestøv.
Alt handler om å overleve.


EN DAME
Hun tar kjolen på
Og stiller seg foran speilet
I forskjellige stillinger.
Hun prøver en ny modell
Og har fremtiden foran seg.
Det gjelder å være smart
Og lekker – for de andre,
Som betaler dyrt for tøyet.
Hun syr det som selger,
Og har ingenting igjen.
MAGER VÅR
Hun er mager som et spinkelt rådyr
I vinterkulden.
Hun snurper kjolen
Og holder frakken tett til brystet.
Ingen vet om hennes utsikter.
De tror alt er ferdig ved juletider.
Men fuglene får mat,
Og den vesle damestørrelsen
Kommer på beina.
Med våryr glede rusler hun i parken
Med to staver,
Og holder kroppen varm av lengsel
I solens myke latter.
Den magre damen tines som snø,
Når vårsolen varmer fjell og hav
Til et supermarked for alt liv
Som yrer og gror på jorden.
Dette rommet er et drivhus
For deg og meg.


VIND
Vinden leker i håret ditt
Med usynlige fingrer.
Vinden løfter språket ditt
Til glede og latter.
Gå ut i vinden, menneske,
Og kjenn kreftene
Som taler med nakne hender
Fra begynnelsen.
Vinden holder liv i leiren
Og rører i havet,
Så de syke skal bli friske.
Vinden skriver navnet,
Og løfter alle som tror
Når vårtime kommer.
SPRÅK
Ord raser gjennom luften,
Og lander i tornekratt
Og glatte svaberg.
Vår tunge er delt,
Men en liten stund hører vi
Det glade budskap.
Vi bøyes mot jorden,
Og jages inn i skogen hver dag
For å lete etter ord.
Til slutt kan vi skrive navnet,
Og lener oss til trær
I skogkanten,
Før fjellet roper i tungetale.


TID

Mens vi lever
Går tiden hurtig mot det blå.
Jeg ser stakittgjerde rundt fjellstuen,
Og noen barn som leker.
De stormer frem i tiden,
Og frykter ikke morgendagen.
Noen smiler
Og svinger seg i dansen.
Han møter henne,
Og lykkens øyeblikk begynner
Som et hurtigtog.
Mye kommer til å skje på jorden.
Og sol og måne følger tiden,
Som barna våre.
De jobber seg frem med lek og latter
Til voksenlivet overtar,
Og nye dører blir åpnet.
Det gjelder å smi mens jernet er varmt,
Det gjelder å leve i tiden
Med et våkent øye.
Mørke skyer driver over oss,
Og taler sitt språk.
Tiden er som en snare.
Det gjelder livet.


MIN FAR

Min far hadde varme hender.
Han dyrket steinur til kornåkrer,
Og snekret møbler og sko
Til alle anledninger.
Huset ble til en skattkiste,
Og hagen ble til paradis for barna.
Min far elsket å fiske,
Så alle ble mette hver dag.
Bønn og brød gikk hånd i hånd.
  

O.Garborg-ill.

Uncategorized

NOBEL Poesi – 2004 (s.21-24) * Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.

ANSIKT
Ditt ansikt er et brev
Til noen der ute.
Du takker for livet
Og lyser av kjærlighet.
La ansiktet være et brev til meg,
Så er du en blomst.
Jeg løfter deg opp
Og kysser deg i hagen min.
Og solen våker over deg,
Og takker deg for alt du er.
Solen gir deg frierbrev
Og favner deg i morgenlyset.


KVERN
Det kverner i fossen.
Mølla kverner kaffe eller korn.
Hvor lang tid
Skal kvernen male?
Det kverner i hodet mitt.
Kanskje alt er ferdig
Når det ikke finnes mer vann,
Når tiden skrumper til en myr
For mose og troll?
Det kverner i fjellet.
Bølgene hamrer mot land,
Og rullesteinene lyser
På stranden – ut mot havet.
I Øygarden kverner du og jeg
I tidens lykkelige vår.
Vi tenker på sommeren
Og en grøderik høst.


BARN
Det er på tide
Å se etter barnet,
Som har gått seg bort
I byen med de mange rom.
Vi må alltid se etter barnet
I hagen og på veien.
Hvor er de nå, hvor blir de av
I denne merkelige verden?
Det er på tide
Å favne barnet i navnet,
Så det forstår hvem det tilhører.
Det skaper kontakt og brofeste
For mange generasjoner.
TRE
Treet venter på våren,
Som frø og blomst.
Alle venter på våren i vinterkulden.
Himmelen har gullkroner,
Og menneskene har trær som lyser.
Og vinden synger salmer
Når høsten kommer.
Et tre opplever årstidene som barnet.
Skiftende tider krever alt,
Og gir glede og sorg.
Treet blomstrer til våren
I hagen min.
  
I MØRKET
Vi går ut i mørket
Og ser etter lys, noen å snakke med.
Vi går til veien, spør etter buss,
Eller en nedlagt båtrute.
Vi lever i mørket, og lengter
Til nordlyset som blafrer og hvisker.
Vi minnes de nedlagte gruvene
Og arbeidsfolk i nød.
Vi reiser i mørket, og lengter
Etter lykke og eventyr,
Og kjenner oss voksne nok til å bære
Tiden med oss.
MINNER
Det vi har sett en gang,
Er et minne som gir nye krefter.
Og alle minner er lagret til et bilde
Vi kan trekke frem når høsten kommer.
Vi ser i speilet at vi har levd,
Og glemmer ikke så lett inntrykk
Som roper i mørket.
Vi ser det vi har sett, og hører ropet
Fra ødemarken.
Vi lever i sus av bølger i tiden,
Og har minner i bøtter og spann.
De frigjør krefter i vårt indre,
Og speiler livet i lyset fra begynnelsen,
Så vi kan se veien til de levendes land.
  
LEPPER
Tørk leppene,
Og gå stille i dørene.
Vokt deg for språkets makt.
Lamme og halte kan tale,
Så huset blir stort.
De fattige kan innvie verden,
Så alle blir rike
Av glødende ord.
Smi sverdet.
La leppene lyse
Gjennom fjell og skog.
Spreng grenser for alle språk,
Og løft navnet i kjærlighet,
Håp og tro.
SKRIVE
Livet skriver mitt navn
Og korte dikt.
Jeg har ikke klarsyn.
Jeg kan ikke se langt.
Jeg lever mitt liv i skyggen
Av palmer og bølgesus.
Mine ord er som frø i vind.
Fuglene kommer til dekket bord,
Og løfter jorden i glede.
Vårkonserten toner
På samme bølgegrad hvert år,
Og livet skriver navnet
Med gullpenn.

Torvåker på Jæren- O.Garborg-ill.

Uncategorized

NOBEL Poesi – 2004 (s.17-20) * Sigve Lauvaas

O.Garborg-ill.
AUDIENS
Personlig audiens
Med pave eller konge.
Jeg har bodd på ambassaden
Til Norge, og er privilegert.
Fjerne skip bøyer av,
Rike stater står opp for lidelser.
Alle barn skulle få audiens
Til jorden vår.
Vi har ikke barnetrygghet
I et samfunn uten engler.
Verden seiler sin egen sjø,
Og isbreen smelter.
ENGLER
Din engel vokter din fot.
Engelen voktet røveren på korset.
Engelen vokter barnet ditt
På vei ut i den store verden.
Fra fremmede hører vi sang om engler
Som omringer byen.
Og ondskapen får ikke makt.
Engelen lyser din fot.
Når engelen går ved din side,
Er du i sikkerhet,
Og kan puste trygt og drømme
Om en evig, lykksalig vår.
Når vi lever i lyset, kan vi se Gud.
Døden har ingen makt over oss.
Engelen favner alle i sine vinger
Og lyser veien til målet.


FUNDAMENT
Selv et godt fundament
Har ingen garanti for å overleve.
Nye skikker følger nye folk,
Og tiden drives frem i bølger.
Jeg tenker på litteraturen.
Hvem leser Ibsen i dag, eller Garborg?
Selv de beste faller ifra.
Dikt som ikke bæres frem i tiden,
Går til grunne som gamle hus.
Ytterst sjelden kommer kjærligheten
Frem i lyset – som visdom.
Det er de falske strenger
Som styrer verden.
Poesien har vanskelige kår,
Som mennesker i Nord Korea.
Alle trenger å bli sett,
Og alle trenger brød for å overleve.

LØSNING
Den eneste løsningen,
Er å forbli et anstendig menneske.
Vi må ære det som er verdt å ære.
Visdommen speiler vårt liv.
Alle mennesker lengter etter løsningen
På tilværelsen. De studerer skriftene
Fra begynnelsen, og ser etter profetier.
Men alt er fånyttes.
Bare de som går veien, kan komme
Til paradis, bare de som er verdige
Har navnet skrevet i boken.
Det er ordet som er løsningen.


BLÅTT
Det går i blått.
Alt skal være blått i dag.
Himmelen er blå,
Lyset er blått.
Politikk og hus går i blått.
En hel by er blå i nord,
Der fjellene lyser.
Blåe gardiner, blå øyner, blått hav.
Et eventyr i blått
Åpner dører til nye boliger.
De flyr i det blå.
Jenter i blå uniform
Spiller for kongen,
Som applauderer fra en blå løper.
Alle mennesker er tribuneslitere
Under blått seneteppe,
Der stjernene spiller for oss.


DAGENE GÅR
Dagene går og kommer,
Som på en rullebane.
Folk arbeider med hode og hender,
Og tiden går som en vind.
Solen farger landskapet.
Maleren ser på furutreet som lyser,
Og går en tur i fjellet.
Her er rom for alle dager.
Dagene følger soluret,
Og kommer igjen tidsnok
Til en ny dag starter med fuglesang
Og barnelatter i eventyret.


JAGES
Vi jages fra begynnelsen.
Omgivelsene tar oss med i sirkuset.
Vi jages som slyngplanter.
Tiden jager oss til verdens ende.
Vi jages med pekefinger,
Hva som er rett og galt.
Og ikke alle forstår meningen.
De klapper i hendene, og forsaker
Øyeblikket som fotograferer alt
Fra begynnelsen.
Vi jages, og blir omringet av livet
Som taler i alle retninger.
Vi er passasjerer på et hurtigtog
Med kurs for verdens ende.
Vi jages, og orienterer oss i vinduet,
Og frykter slitasje og feil,
At vi kanskje er på kollisjonskurs
Med vårt eget liv.
ENSOMHET
Livet er en reise i ensomhet.
Jeg sitter på et fjell
Og ser solen forsvinne i horisonten.
En mektig kraft forlater oss,
Og døren blir lukket igjen.
Hva har vi å være stolte av?
Hvem tilbyr oss sitteplass på toget,
Som er fullastet med de andre?
Jeg er hjelpeløs uten lyset.
Uten kjærlighet kan ingen leve.  
  

O.Garborg-ill.

Uncategorized

NOBEL Poesi – 2004 (s.13-16) * Sigve Lauvaas

Nattskyer-ill.

BRÅTT
Brått er været snudd på hodet.
Regnet siler ned.
Det blåser fra nordvest,
Og veier blir stengt.
Brått høres sirener,
Og det buldrer i torden
Fra mørke skyer.
Lynet skriver sitt navn i rommet.
Vær våken og se.
Brått kommer en lysning i blått,
Og solen griper fjellet
Og maler landskapet i gull.
VI KJENNER
Vi kjenner vår bygd, vår by,
Og kan tegne et omriss av livet.
Tydelige fjell og tårn lyser.
Med myk finger skriver Gud
Alle barn med navn.
Solen lener seg til jorden
Og varmer landskapet,
Så korn og frukt kan vokse fritt.
Vi er maktesløse uten kjærlighet
Fra skaperens hender.
Vi går i landskapet i undring,
Som små barn.
Fjellet verner oss mot vinden,
Som herjer ute på havet.
Vi undres over livet.
Det er vår eiendom, vårt hus
Så lenge det heter i dag.


NATUREN
Hvor ofte setter du nesen i jorden
Og tror at du hører til
Det forgjengelige?
Hvor ofte ser vi på naturen
Som en bok som skriver hver dag
I et evig perspektiv?
Søylene forvitrer, fjellet revner,
Og jorden går i oppløsning.
Hva er da et menneske?
Som et solsikkefrø blomstrer det
Og blir til noe stort.
Så kommer høsten med klarvær og frost,
Og fuglesangen ble borte.
Naturen skjelver før den går i dvale
Som en bjørn i skogen.
Solen puster i naturen,
Og rører ved alt liv.
Men skyene glemmer ikke å vanne.
Himmelen favner alle med sitt lys
Og åpenbarer det skjulte.
Våren kommer igjen.
ALLTID
Jeg ser fuglene fra vinduet.
Alltid kommer de.
Og storfuglen venter
Til alle er forsynt.
Tiden går, og tiden kommer.
Vårt blikk går til fuglene.
De sitter på greinene
Og vipper som små barn.
Det er trivelig med fugler.
De bor i hagen min,
Og følger tiden som en klokke.
De synger mitt navn.
STOR DAG
Stor er dagen. Jubelfest.
Hvite søstre staker i sporet.
Hvem kommer først?
De forsvinner i skoddehavet
Og kommer igjen
Som perler på en snor.
De klapper og jubler for alle
Som strekker seg
Og viser muskler.
Temperaturen er høy.
Pulsen går mot hundre.
I dag skal vi feire gull,
Sølv og bronse.


ØRKEN
I ørken bygde eremitten sitt hjem
Med hage og parasoll.
Han gledet seg over hviledagen,
Og leste ordet som en bønn.
Mange ble fordrevet, men eremitten
Hadde reist frivillig, alene.
Han ville søke åndens kraft
I ensomhet, der Aloe Vera gror.
Under en blå og plettfri himmel
Lever eremitten sitt liv i dag.
Han frykter egenkjærlighet og Gud,
Og nyter ordet som vin og honning.


LYS
Hele min sjel er en lampe, et lys.
Lek mine sår.
Gi meg kraften som løfter mitt liv.
Gi meg en vår.
Underfulle er dine fikenblader
Som dekker mitt hus.
Ditt blikk er så varmt som solen
I hagen min.
Jeg vandrer trett på øde vidder
Og søker en venn.
Du kommer med lykke,
Og gir meg hånden din.
Du smiler fra rommet.
Jeg takker nåden for alt
Som skaper lys og kjærlighet.
Du er min lengsel i dag.
VINGER
Klokkene toner der hjemme
I min barndoms by.
Jeg kan ikke glemme klokkene
Som kaller oss med navn.
Vinger flyr gjennom luften,
Over fjell og dal.
Fremmede står ved grinden
Og lengter å komme inn.
Jeg bøyer meg og gråter
Over lidelsen rundt om i verden.
Skyene flyr lavt, og klokkene tier

Som fugler i vinterstorm.


Kald natt-ill.

Uncategorized

NOBEL Poesi – 2004 (s.9-12) * Sigve Lauvaas

Midnattsol-ill.

LIVET
Menneskene må ha perspektiv
Over livets vandring.
Hver dag er en kamp for å overleve
De bratteste bakkene.
Når jeg var liten, tenkte jeg på himmelen.
I dag tenker jeg mer på en ny jord.
Men det er et stykke vei å gå
For å erobre livets krans.
Om jeg noen gang vokser inn i mysteriet
Som oppsluker vår undring,
Vil jeg møte de tre vise menn,
David og Salomo.
Menneskene går fra fødsel til fødsel.
Forvandlingen skjer underveis.
Og vi er alle pilegrimer
Fra begynnelsen, til en ny begynnelse.
TANKER
Tankene flyr så vidt,
Og soler seg i himmelens trær.
Mine luftige tanker blir korrigert
Av strømninger i tiden.
Jeg ser blankøyet på livet
Som en bærebjelke i huset.
Ingenting er sikkert i dag,
Men målet er redningen.
Jeg taler med Gud om alt,
Og har ingen hvilepauser.
Som himmelens fugler våker,
Skal også jeg våke over livet.


MUSIKK
Det er musikk i hver dråpe.
Appelsiner, sitroner fryder seg.
Bare føtter springer,
Og fuglene kommer hjem.
Musikken hilser alle med takk.
Vinden fører skyene mot havet.
Vi sitter alene igjen
Med vannkoker og kaffegrut.
Frokosten smaker musikk.
Vanndråpene speiler sølv og gull,
Fiolin, piano, trompet.
Og barna danser i hagen vår.
  
TRAPP
Jeg går opp trappene
For å skrive dagens poesi.
Jeg streber å finne ord
Om sollys ved Middelhavet.
Bare bilder henger igjen.
Jeg nyter forresten dagen
Med å gå en tur.
Her er så mye å se i verden.
Jeg blir nok aldri ferdig
Med dagens poesi.
Hver gang jeg blunker
Er nye bilder på netthinnen.
Alle dager er omkranset
Av stjerner og måne,
Som holder vakt om livet.
Jeg går opp trappene
For å se inn i fremtiden.
Alle vil oppleve glede og sorg.
Bølger bryter mot land i dag,
Men kjærligheten lever.


BLOMSTER
Våre vakreste blomster
Står i knopper.
Jeg elsker en spenstig vår.
Ta hånd om dine barn som vokser.
Snart flyr de,
Og setter nye skudd
Med en kjærlig latter.
Det blomstrer i hagen vår.
Hele jorden lyser av små blomster.
Små øyner løfter blikket
Når solen titter frem.
Og blomsten lukker seg i mørket.
Da er det tid å sove igjen.
Blomster er som barn,
Vakre og frodige, eventyrlige.
De puster dunlett og vokser fritt
På vår hjelpeløse jord.
De løfter hverandre fra molda
Til et strålende lys.
Vi elsker blomstene
Som stiger i sommervarmen.
De summer i naturen som barnesang
Og holder oss våkne
I en blomstereng kan vi danse
For livet og våren.
Blomster er tegn på kjærlighet.

LANDSKAP
Nå er landskapet ferdig, sier du.
Det smiler og ler.
Det lyser tydelig fra hav til hei.
Landskapet er mitt hus,
Og jeg blir aldri ferdig med landskapet.
Gråsvarte fjell lyser i sol og vind.
De stiger over skyene
Og døper seg i gull og sølv fra stjerner.
Holder du av landskapet,
Må du hilse på skogens trær, fjell og vidder.
Du går en tur i det blå,
Og favner landskapet som en god venn.
Landskapet er et ansikt
Som speiler seg i menneskene.
Det stråler, og er inderlig i all sin form.
Det er som en kropp som lever tydelig
Med alle sine lemmer.
Landskapet og vi hører sammen
Som blomster og barn.
GAMLE HUS
Gamle hus med sjel
Lever sitt eget liv.
De trenger bare noen
Å være sammen med,
Så ikke kledningen råtner.
Gamle hus har vinger,
Og kan lage levende musikk.
Når stormen raser
Står gamle hus fjellstøtt.

De er bygget for fremtiden.


Natt i fjellet-ill.

Uncategorized

NOBEL Poesi – 2004 (s.5-8) * Sigve Lauvaas

Norway-ill.

MUSIKK
Der musikken kommer fra,
Lukter det sitroner.
Fløytetoner er nakne piler i luften.
Jeg innbiller meg
At det er sommer snart.
Og alle kan høre musikk fra utsiden
Av husveggen.
Gatemusikanter går fra Italia
Til vårt lille hjørne i nord.
De lukter vann og penger.
Musikken bobler i Missisippi,
New Orleans, Chicago.
Men, hvor kommer den fra?
Mennesker tørker svetten,
Og føler avmakt i solsteiken.
De tar en dag av gangen.
Og livet går videre.


REGN
Jorden åpner sine munner
Når regnet kommer.
Og ingen kan beskrive hvor mange
Munner i en åpen hage.
Hele jorden tar imot det som kommer,
Og puster lettet ut.
Det kan bli vår i storbyen,
Men hele verden må trekke lasset.
Regnet siler, og legger seg
Som vannbasseng på prærien.
Her er det luftig
Når tornadoen bryter løs.


MEDALJE
Olympisk medalje,
Eller et tre i hagen din,
Løfter frimodigheten.
Livet blir lyst og lett.
Snart kommer fuglene tilbake.
De løfter sitt nebb,
Og synger for å vinne
En viktig medalje.
Hver dag er en medalje,
Som et eiketre,
Som et fjell i all slags vær.
Det har dype røtter.
FRED
Alt vi brenner for,
Og som er verdt å verne om,
Er gjemt i vårt hjerte.
Den freden vi søker,
Kommer etterpå –
Som en evig pensjon.
Blant våre barn er livet
En reise, – minutt for minutt.
Og ingen kjenner tigeren.
Fred er bortenom alt.
Jorden brenner som skog,
Og tiden preger oss.
  
ORD
Ordet bevarer språket
Og uttrykker våre meninger.
Ordet er livet vi lever.
Hvert ord er en sol, en måne
Som hvisker i rommet.
Det går som et sus av ord
På veien til Babel.
Ord bygger ord i høyden,
Og flyr til alle verdens hjørner.
Ordene lever fritt
Og preger vår verden med bilder.
OVERLEVE
Vi har ingen klør.
Det er vanskelig å overleve
Som en vinner.
Vi tråkker i rovdyrspor,
Og pusser våre sverd.
Vinteren er bare begynnelsen
På alt vi må gjennomgå.
Vi må bli tydelige,
Og trenger ord som lyser.
Vi trenger dråper av oliven
Og kjærlighet fra Gud.
Vi vandrer i mørket,
Og omgås hverandre som skygger.
Våre greiner flyter i vinden
Som gamle skip.
MÅNE
Månen lyser mellom tusen stjerner.
Den er aleine i skogen
Og taler sitt språk.
Men ingen hører.
Månen bøyer seg til menneskene
For å høste åkeren.
Den ser gjennom oss
Og ulveflokken som streifer.
Å være aleine i verden,
Er som en måne på himmelbuen.
Vi titter ned, og oppdager hvileplasser
På nakne fjell i ørkenland.
Tankene flyr, og månen stråler
Som nøtteskriker i parken.
Vi trenger vinger, og blankpuste sko,
For å bli oppdaget.
Gylne glimt i skogen,
Er ikke nok til å favne lyset.
Vi må se den ene, en varm fullmåne,
For å leve lykkelig.

MINNE

Jeg minnes fra barndommen
En gammel mann.
Det er Gabriel, hundre og tre år,
Med apostelskjegg.
Han gikk varsomt på stien i hagen,
Rundt huset, og litt på veien.
Gabriel hvilte i skyggen av trær
Han hadde plantet.
En dag ble Gabriel en engel.
Livsverket ble et minne

For barn og barnebarn.


Norway-ill.

Uncategorized

NOBEL Poesi – 2004 (s.1-4) * Sigve Lauvaas

————————————————————————————————————-

 NOBEL 

Poesi 2004

Sigve Lauvaas

Nobel forlag
————————————————————————————————————-


JEG TENKER

Når dagslyset kommer,
Og jeg er våken,
Tenker jeg med en utstrakt hånd.
Jeg tenker å samle skyene
Til regn eller snø.
Jeg tenker på historien,
Og alle mennesker jeg har møtt.
Ansikter lyser.
Jeg ser ansikter i speilet mitt.
De lever og lyser,
Og skaper gjenskinn på veien.
Jeg ser en kløvereng med ansikter,
Lykkelige mennesker
Som går rundt med tiden, –
Som en skygge i landskapet.
Menneskene er tålmodige,
Og tar seg god tid.
De orienterer seg som små barn,
Før noe blir offentlig.
På mange stadier beveger vi oss,
Og kjemper for å overleve.
Vi styrker vår identitet
Før vi strekker hodet frem.
Alle har noe de vil gjennomlyse,
Som en studie for livet.
De holder blodet varmt, og ser
Levende bilder på skjermen.
Jeg tenker – leken er snart slutt.
Folk må ta ansvar for kloden,
Og barna som vokser opp.
De må lære å elske.


NAKNE FØTTER
De går med nakne føtter
I stillheten,
Og pryder verden med stil.
De bremser ikke ungdommen,
Men flakser med vingene
For å fly.
Takk Gud, de er for gamle
Til å smelte loven
Om frihet til å leve.
Nakne føtter går som pensjonister
I en annen tid.
Det blåser fra vest.
Skrik og skrål høres fra byen,
Hvor alle står til ansvar.
De har ikke lært.
Sånn er livet:
Alle må trene fra begynnelsen
For å klare slutten.
FUGLER FLYR
Hegren har sitt område,
Og regjerer blant småfuglene.
Den flakser ned på en stubbe
For å se verden.
Fugler pryder landskapet,
Som bær og lyng.
Mennesker har også vinger.
Men ingen kan fly
Som ord og bilder.


PENGEVEKSLERE
Ikke alle pengevekslere
Kommer til himmelen.
De har syndet grovt.
Skrøpelige går pengevekslerne
Inn i fattigdommen.
De har forsonet seg med krykker
Fra en annen tid.
Nå gjelder det å tørke støv
Av gullringer og armbåndsur.
Alt som opptar plass,
Alt som er overflødig
Må veksles bort.
Før det er for sent
Må pengevekslerne få vite
At verden er snudd på hode.
Penger har ingen verdi lenger.
Uten lys og brød, kan ingen leve.
Jeg betrakter menneskene fra luften.
Hver vanndråpe skaper liv.
Naturen pryder landskapet.
Og Gud kler mennesket med lys,
Så vi kan se hverandre.

GJETER

En naken gutt gjeter sine dyr.
Klimaet er godt,
Og grusveiene slynger seg
Over alle fjell.
Folk bygger hus på toppene,
Som på Davids tid.
Jakt og fiske er tillat,

Og gjeteren har frihet.


Havørn-ill.